Som årene kommer og går, kommer og går vinnere av Nobels Fredspris. Likevel kan det hende du husker den tomme stolen i Oslo rådhus 10.desember 2010? Der Liu Xiaobo skulle ha sittet.
Han har sittet fengslet siden 2008. Han er en av to vinnere av Nobels Fredspris gjennom tidene (siden 1901) som ikke har hatt mulighet til å komme og ta imot prisen. Den andre var Carl von Ossietzky i 1935 (som var fengslet av Hitlers naziregime). I dag fyller Liu Xiaobo 61 år.
Av de utdelinger den norske Nobelkomiteen gjorde under Torbjørn Jaglands ledelse er det kanskje denne som huskes best. Dristig, da de utfordret verdens mest folkerike stat, China, som fortsatt ledes av Kinas kommunistparti (KKP). I takt med sin velstandsøkning er China blitt en noe nær supermakt. Ingenting kan true landets makthavere, og de opptrer stadig mer selvbevisst på den internasjonale scene.
Den norske Nobelkomiteen skal holde seg strengt til Alfred Nobels testamente. Nobelkomiteens medlemmer utnevnes av Stortinget, og skal følge kriteriene for fredsprisen; belønnes skal de som har tatt initiativ til «fredskrongresser», reduksjon av stående armeer, og «nasjonenes forbrødring». Det har stått strid om både komiteens uavhengighet, og om tildelingene følger kriteriene.
For land med totalitært eller autoritært styresett er det vanskelig å forstå at en komite oppnevnt av et lands parlament (ofte med tidligere parlamentarikere og regjeringsmedlemmer) som medlemmer virkelig er reelt uavhengig av landets myndigheter. Jagland som komiteleder hadde både vært stats- og utenriksminister.
Det var definitivt modig av Nobelkomiten å utfordre China ved å gi prisen til Liu Xiaobo. Hans bevegelse Charta 08 utfordrer med sine krav det kinesiske Kommunistpartiets maktmonopol. Det er muligens ikke så mye kommunisme i tradisjonell forstand igjen i China. Men maktmonopolet etablert i 1949 består, og KKP er rask med å knuse alle trusler innenlands, og advare utlandet mot «innblanding i interne forhold».
Chinas myndigheter har for vane å rasle med sablene hvis noen mener noe annet om China enn hva myndighetene gjør. Enten det gjelder okkupasjonen av Tibet (siden 1959), henrettelser av kriminelle, eller den stadig mer truende adferden overfor naboland i Asia. Dette så vi et godt eksempel på i 2014, da Erna Solbergs regjering ikke ville ta imot Tibets eksilleder og åndelige overhode Dalai Lama. Til tross for at en ivrig forsvarer av Tibets uavhengighet som Jan Tore Sanner var statsråd, og tidligere lider av Stortingets Tibetkomite Olemic Thommessen var stortingspresident. Han sørget for at Dalai Lama ikke fikk bruke lagtingssalen i Stortinget til møte.
Rett før jul kom nyheten om at Norges forhold til verdens største dikatur skal normaliseres. Utenriksminister Børge Brende har klart å få kineserne i tale, og laget en uttalelse om at Norge skal respektere Chinas fremskritt, politiske og sosiale system, og ikke gjøre noe som underminerer Chinas interesser. Det betyr at Chinas myndigheter ikke lenger skal trenge å bekymre seg for at Norge kommer med kritiske uttalelser om noe som helst. På kinesisk finnes det et uttrykk som heter kowtow. Det bety å bøye kne, altså å vise underkastelse. Det er underkastelse Erna Solbergs regjering har vist overfor et diktatur som i 2014 mottok i underkant av 2% av Norges samlede eksport (se lenken over fra Dag og Tid).
Liu Xiabo er ikke glemt utenfor Norges grenser, men kanskje har han aldri vært langt fremme i nordmenns bevissthet. Helt annerledes med Dalai Lama, eller Burmas Aung San Suu Kyi. Sistnevnte satt i årevis i husarrest, men slapp tilslutt fri, og er i dag landets de facto leder. Det er liten sjanse for at Liu Xiaobo slipper ut av regimets jerngrep. Fødselsdagen i dag i den grad den blir feiret, skjer bak murene. Stolen i Oslo rådhus står fortsatt tom.
