Jul er familie. Nærhet. Trygghet. Stabilitet. Jul er å gjøre opp status over året som har gått. Sette opp mål for året som kommer. Jul er tid til å reflektere over de store sammenhenger. Jul er tid. Stillhet.
En litt annerledes tekst for Liberalerens lesere.
Human-Etisk Forbund (HEF) har en kampanje gående, med emneknaggen #Minjul. Der oppfordrer de folk til å fortelle på sosiale medier hva julen betyr for dem. Samtidig forteller HEF at selv om jul er en kristen høytid så faller den sammen med høytider i andre religioner, og at røttene for å markere en høytid på denne tiden av året går mye lenger tilbake i tid enn til den kristne tidsregning. Jeg synes det er positivt at HEF tar på seg denne folkeopplysningsrollen, selv om mange sikkert ikke vil være så glade for det. Tro skal være noe unikt, spesielt min tro. Julen er høytid for mange, helt uavhengig av kristendommen.
Jul tilbringes for manges del sammen med familie. Jul i ensomhet er likevel noe mange opplever. Selv har jeg bare vært uten familien ved to anledninger, i 1987 og 1998. Men likevel ikke alene. I 1987 skulle jeg dimitteres fra førstegangstjenesten i romjulen. Derfor ble julaften tilbragt i en mindre en halvfull messe på Bardufoss flystasjon med andre soldater, samt offiserer og deres familier. Julen 1998 går inn i en serie med nokså minneverdige feiringer før og efter årtusenskiftet.
Adventstiden og julen er full av symboler som de færreste forbinder så mye med lenger. Hvorfor bruker vi lilla i adventstiden og rødt i julen? Å henge stjernen i vinduet minner oss om stjernen som ifølge Juleevangeliet lyste og viste vei for de tre vise menn fra øst. Norge er som en funklende stjerne på verdens himmel. Rik, kald – og fjern. Vi skal ikke vise vei, hverken for vise menn eller verdens forfulgte og fattige. Josef, Maria og deres nyfødte sønn levet under okkupasjon, og endte opp på flukt. De overlevet blant fremmede, og fikk sjansen til å komme hjem igjen.
Den nyfødte Jesus fikk gaver ved fødselen; gull, røkelse og myrra. Dagens barn får også gaver. Både til fødselsdagen. Og til jul – som Jesus. Og gavene skal være fine. Alle vil vi glede vår nære og kjære, og finne noe de kan glede seg over å få – og ha. Gavene hører julen til.
Troens mysterium sier presten og holder brødet opp for menigheten, når jeg går til gudstjeneste i den katolske kirken. Troen er et mysterium. Mennesker har til alle tider tydd til det overnaturlige for å forklare det uforklarlige. Vitenskapen klarer å finne svar på mer og mer. Men ikke på alt. Menneskene vil fortsatt tro, mer enn noensinne virker det som. Selv merker jeg at jeg blir mer og mer skeptisk til tro som forklaringsmodell – både for det uforklarlige og ubehagelige. Det er noe hjelpeløst over det. Verdens elendighet fordrer både menneskelig mot og handlekraft, men de overjordiske mirakler uteblir. Det viktigste ved troen er kanskje håpet om noe annet og bedre. Julen er foreldrenes håp om at deres nyfødte skal få et bedre, tryggere og friere liv.
I troens navn begås det også grusomheter. Ufattelige grusomheter. De som tror at de siste årenes terror er noe nytt og fremmed kan lese seg opp på heksebrenningene, conquistadorene eller korstogene. Vi trenger ikke ty til gammel historie. Det holder å gå til vår nære fortid; til fordømmelsen av enslige mødre, eller homofile og lesbiske. Tragedier fulgte i kjølvannet av troens fordømmelse av mennesker som levet midt iblant oss. Nå er det forhåpentligvis bokstavelig historie. Skam har vist at ingen trenger skamme seg over å være seg selv. Julen er kjærlighet.
I 1998 feiret jeg jul alene, ved bredden av Titicaca-sjøen. I en liten landsby som het Copacabana. Der båtene går ut til Solens øy og Månens øy. Førstnevnte er sentrum for inkaenes skapelsesberetning. Hardt angrepet av det som skulle vise seg å være revmatisme lå jeg på et lite pensjonat og leste. «The president’s wife», om Andrew Jacksons første hustru. Og diktsamlingen «Og du dør så langsomt at du tror du lever» av Bertrand Besygie. Julemiddagen ble ørret fra innsjøen, sammen med et svensk par.
Julen er fellesskap. Neste jul var jeg nygift. Og julen 2000 var vi tre. Og to år senere var vi fire. «Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang» som det heter i Deilig er jorden.
I julen tar de mest intense debattene kanskje pause, og viker plass for refleksjonen over de evige spørsmål og store sammenhenger. Er det da lov å stille et spørsmål om hvilket håp det er i Aleppo? Jeg tar sjansen. Finnes det en håndverker i Aleppo – kanskje en snekker? – som akkurat denne julen søker ly for bomber og snikskyttere sammen med sin høygravide kjæreste? Kanskje finnes det ingen stall men en utbombet kjeller der deres første barn blir født, og betongstøvet vil ødelegge evnen til å snakke før det første ordet er formet. I avstand er det ikke så langt fra Jesu fødeby til Aleppo. Hvilke mirakler vil skje i Aleppo denne julen?
