Flere av toppene i FrP er kjente motstandere av norsk EU-medlemskap. Men nå vurderer FrP å gå inn for å melde Norge ut av EØS. Hvorfor bør FrP si nei til EØS?
Det har vært en bølge av kritikk og økende motstand mot frihandel. Det ble spesielt synlig i forbindelse med presidentvalgkampen i USA tidligere i høst. Donald Trump markerte seg som en kritiker både av frihandelsavtalen for stillehavsområdet, og ønsker forhandlinger om de eksisterende frihandelsavtalene. Han vil hindre at arbeidsplasser flyttes fra USA til lavkostnadsland.
Tidligere var det venstresiden som var nærmest alene om å kritisere frihandel, men nå brer kritikken seg. Proteksjonisme er kommet på moten igjen. FrP har alltid hatt holdt seg med noen motstandere av EØS-avtalen (f.eks Vidar Kleppe). Nå går denne motstanden helt til topps i partiet. Nestleder Per Sandberg åpner for at FrP bør si nei til hele avtalen.
EØS-avtalen har vært Norges økonomiske ankerfeste til EU helt siden 1993. FrP sikret flertall for avtalen sammen med Ap, Høyre KrF og Venstre efter en dramatisk kamp innad i partiorganisasjonen.
Det er noen åpenbare grunner til at FrP bør vedta nei til EØS-avtalen. La oss se litt på disse:
Nei til arbeidsinnvandring og asylsøkere
EØS-avtalen sikrer fri bevegelse av arbeidskraft (innvandring) innenfor EØS-området. Det er grunnen til at så mange arbeidstagere fra Øst-Europa (f.eks Polen og Baltikum) jobber i Norge. Disse har rett på skattefinansierte velferdsytelser, bl.a kontantstøtte. Disse ytelsene sendes ofte til familien i hjemlandet, altså velferdseksport. Fri bevegelse av arbeidskraft kan oppleves som en trusel mot norske arbeidstagere, det norske lønnsnivået, og norske fagarbeidertradisjoner. For et parti som er opptatt av å forsvare «velferdsstatens bærekraft» bør det være av interesse at velferdsytelser ikke eksporteres, og at så mange som mulig bidrar til finansieringen av velferdsstaten gjennom å betale skatt (altså at arbeidsledigheten er så lav som mulig). Samtidig er FrP skeptisk til innvandring i seg selv. Når arbeidsinnvandring er en av de fire pilarene for EØS-avtalen er det vanskelig å forhindre innvandring når Norge er en del av avtalen.
Hvis man er opptatt av å hindre innvandring i form av asylsøkere ville det mest naturlige for FrP vært å si nei til Schengen-avtalen.
Ja til mer selvråderett
Per Sandberg har sagt at det er dukket opp utfordringer med EØS-avtalen som ikke var så tydelige før avtalen ble inngått. Blant disse er naturligvis spørsmålet om selvråderett. EU og EFTA-medlemmene er ikke likeverdige parter i avtalen, reelt sett. Der EFTA er et handelssamarbeid er EU en overnasjonal organisasjon med myndighet over samtlige medlemsland. Norge har i praksis måttet adoptere EU-lovverk på løpende bånd via EØS-avtalen. Dette er prisen for å ha adgang til EUS indre marked uten selv å være medlem; man får ikke påvirket de direktivene som kommer «på fax fra Brüssel». Spørsmålet man må forsøke å finne svaret på er; oppveier fordelene ved å være knyttet til EUs indre marked ulempen ved ikke å kunne påvirke EUs beslutninger før de kommer inn i norsk lov via EØS-avtalen?
Er svaret nei må man stille seg et nytt spørsmål; Bør Norge både holde seg utenfor EU samtidig som man vil ha mer selvråderett? I så fall sier man nei til EØS-avtalen og medlemskap (som SV, SP og Rødt). Hvis man mener at Norge skal ha tilgang til EUs indre marked og påvirkning på EUs beslutninger må man gå inn for medlemskap (Ap + Høyre), mener man at fordelene med markedstilgang oppveier ulempene sier man ja til EØS-avtalen uten norsk EU-medlemskap (KrF og Venstre).
Et liberalistisk nei-argument
Et argument som kan forankres i FrPs ideologiske ankerfeste er at EU/EØS ikke innebærer noe fritt marked, men et sterkt politikerstyrt og regulert marked. Det er sosialdemokrater som styrer i EU, og de har ingen forståelse for markedets mangfold og variasjon. I stedet skal standardisering og harmonisering trykkes ned over hodene på folk og bedrifter, og hele poenget med et fritt marked blir dermed borte. I tillegg til at Stortinget slipper å være sandpåstrøingsorgan for EU-direktiver slipper man altså byråkratisering og regulering av markedet. Det er mer enn nok å måtte kjempe mot sosialdemokrater i Stortinget, om man ikke skal måtte adoptere sosialdemokratisk politikk via Brüssel.
Nei til ekspertveldet og politikerstyring
Det er langt til Brüssel, og FrP har helt siden Anders Langes tid markert seg som en motstander av ekspertvelde, byråkrati og politikerstyring. En folkelig protest som gjør det naturlig å si nei til norsk EU-medlemskap, men ikledd mer ideologiske argumenter også kan brukes mot EØS.
Nasjonalisme
FrP har lenge vært et av Norges mest nasjonalt orienterte partier, både i symbolbruk og i standpunkter. Et nei til innvandring der kulturelle (og religiøse) argumenter brukes understøtter dette. Et ja til mer selvråderett vil plassere FrP og SP på samme plan i argumentasjon mot EU og EØS. Det er en nygammel skillelinje; globalister mot anti-globalister. Internasjonalister mot nasjonalister.
I sum vil proteksjonisme (nei til frihandel), innvandringsmotstand (både økonomisk og kulturelt), og selvråderett skape grunnlag for en høyresidemotstand mot EU/EØS som vil være gjenkjennelig fra mange EU-land. Norges EU-debatt (for å generalisere) vil havne mer på linje med den debatten og de skillelinjene som finnes blant EUs medlemsland.
En kamp om partiets sjel
Det vil ikke forundre meg om nei-kreftene i FrP klarer å få partiet til å si nei til EØS-avtalen på landsmøtet til våren. På mange måter vil det være et naturlig standpunkt for FrP. Og de økonomiske liberalistene (og de mer helhetlige liberalistene som måtte finnes igjen) i FrP har for alvor tapt kampen om partiets sjel.
Liberalisten Heidi Nordby Lunde går i Dagbladet i rette med FrPs Christian Tybring-Gjeddes EØS-motstand. De personifiserer på mange måter den nye skillelinjen. Mellom de som vil ha et mer åpent samfunn der Norge åpner seg mot verden, og de som vil stenge verden ute.
Les også:
Partiet som burde sagt nei i 1994
EU-motstand på høyresiden forvirrer
