En mindretallsregjering kan ikke møte til forhandlinger med ultimatum, men nettopp dét gjorde Erna Solberg. Derfor er det brudd i budsjettforhandlingene. Det er et under at det har holdt så lenge.
Det har knapt skjedd før at en regjering legger frem en så viktig del av et statsbudsjett før Stortinget har fått forslaget til statsbudsjett presentert. Men det skjedde i år, da statsministeren og finansministeren møtte media og redegjorde for den såkalte bilpakken; en sum av tiltak som innebar både avgiftsøkninger og – lettelser for bilistene. I sum kommer bilistene bedre ut. Ikke nok med denne uvanlige presentasjonen. Den var et ultimatum. Den kunne ikke røres. Et dristig spill av en mindretallsregjering.
Venstresiden kan gjøre seg lystig på de ikke-sosialistiske partienes bekostning; Kun Bortens regjering har holdt sammen en hel valgperiode og overlevet påfølgende valg (før det gikk galt). Lyng (1963 ble felt på mistillit. Bortens regjering (1965 – 1971) gikk i oppløsning på lekkasjesaken. Korvald (1972/73) gikk av efter at valget i 1973 gav rødt flertall på Stortinget. Willoch (1981 – 86) gikk av pga at Stortinget ikke bøyet av for et kabinettspørsmål på en økonomisk innstramningspakke. Den egentlige grunnen var at regjeringen mistet flertallet ved valget i 1985, og unnlot å avklare sitt parlamentariske grunnlag. Bondevik I (1997 – 2000) gikk av på et kabinettspørsmål (gasskraftverk), og Bondevik II tapte valget i 2005.
Da Willochregjeringen (H, KrF, SP) gikk fra flertall til mindretall i 1985 unnlot Willoch å avklare sitt parlamentariske grunnlag med partiet som da havnet på vippen; FrP. Han fortsatte bare å regjere videre. FrP med 3,7% oppslutning ved valget og 2 på tinget var lei av å bli overkjørt. Dermed falt Willoch for eget grep da han stilte kabinettspørsmål. I år er FrP et mellomstort parti og lei av å være avhengig av et «lite tulleparti» som i 2013 fikk 5,2% og 9 representanter. FrP har åpenbart glemt sin egen historie. Venstre har følt seg lurt gjennom mye av denne perioden. Og verst er det med løftet statsministeren kom med på denne tiden i fjor; om at statsbudsjettet for 2017 for alvor skulle bli starten på «det grønne skiftet».
Erna Solberg har hatt en umulig oppgave som statsminister; å holde sammen to partier som egentlig er motpoler i norsk politikk; FrP og Venstre. I tiden to store spørsmål er de dypt uenige. Klima og miljø handler om hvordan kloden skal overleve og innvandring/integrering/asyl handler om mange temaer samtidig; hva slags politikk Norge skal føre på dette området, hvilke verdier det norske samfunnet skal preges av i fremtiden og om de skattefinansierte velferdsordningene skal overleve og i hvilken form.
Venstre er pessimistisk på miljøets vegne og optimistisk på det norske velferdssamfunnets vegne. FrP bryr seg knapt om klima og miljø, men er dypt bekymret for hva Norge skal bli i fremtiden som følge av innvandringen. Hvordan skal man forene to partier med så diametralt motsatt syn på virkeligheten? En gordisk knute man kanskje kunne bli verdig allverdens priser og medaljer for å klare å hugge over.
Som Venstre-medlem og liberalist vil jeg føle det som et nederlag om Erna Solbergs regjering skulle ryke før valget. Det ikke-sosialistiske flertallet bør bevares i minst en valgperiode til. Som liberalist mener jeg at Høyre, FrP og Venstre sammen burde brukt sitt flertall i mange saker disse fire årene. Det kunne endret Norge. Men jeg er slett ikke imponert. Venstres lykke er å være på vippen (altså den regjeringen er avhengig av for å få flertall). Venstres problem er å være minst i dette trekløveret. Da har man følt seg større ved å ha med seg KrF. Men da må mye politikk de tre førstnevnte er enige om rett og slett skrinlegges. For KrF er uenig.
Som Venstre-medlem får man mye pepper fra Høyre og FrP efter bruddet. Venstre er forræder, et tulleparti bare opptatt av symbolsaker etc. etc. Det jeg ikke forstår er at så oppegående folk forstår så lite av realpolitikk og matematikk; en mindretallsregjering kan ikke oppføre seg som om den har flertall. Å ignorere vippepartier fører rett ut i ulykken. Både H- og FrP-folk burde huske Willochs skjebne. Politiske forskjeller kan ikke glattes over med fine formuleringer og symboler. Efter min mening lot Venstre seg lure under fjorårets budsjettforhandlinger; å stemme for et budsjett på grunn av et løfte om at neste års budsjett skal bli bedre på det som for Venstre er det viktigste området i politikken (klima) er rett og slett naivt. Spesielt når det er FrP som forvalter pengesekken i denne regjeringen.
Tenk om partilederne på ikke-sosialistisk side hadde satt seg sammen efter valget i 2013, og kommet til følgende konklusjon: – La oss se hva vi kan bli enige om på de områdene vi er mest uenige om? Vi vet at «borgerlig kaos» er venstresidens fremste argument, så la oss gjøre argumentet til skamme ved å være konstruktive og finne konkrete og pragmatiske løsninger sammen. La oss erkjenne hverandres posisjoner og finne ut hvordan vi skal hjelpe hverandre, istedenfor bare å tenke på oss selv.
Det er åpenbart at de ikke gjorde det. Det er mulig at samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og KrF var et forsøk. Men det er åpenbart at det ikke har fungert. Oppslag om krise i media og krisemaksimering fra de respektive partiene har dominert hele perioden. Viljen til å forstå hverandres posisjon og behov har neppe vært særlig fremtredende hos noen av partiene.
Skal virkelig Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken og Trygve Slagsvold Vedum få surfe inn til nytt rødgrønt flertall i 2017 – og tillegg få alle i Venstre og KrF som allerede i utgangspunktet var skeptiske til firepartisamarbeidet til å få gjennomslag for et bredt samarbeid mellom venstresiden og sentrum? Jeg gremmes ved tanken.
