Enkelt og greit: at Med sin retorikk og fremtreden er ikke Sylvi Listhaug en statsråd for integrering jeg synes representerer sitt fagområde på en verdig og tillitvekkende måte.
Efter at Kristoffer Joner synliggjorde sin, min og mange andres frustrasjon ikke bare over politikken men spesielt retorikken integreringsminister Sylvi Listhaug bruker, har jeg i noen dager tenkt over hvordan jeg skal oppsummere mitt eget syn på statsråden og asylpolitikken til en regjering jeg ønsket velkommen efter valget i 2013.
Få som er medlem av Venstre har som meg i det lengste håpet på at Høyre, FrP og Venstre sammen skulle benytte sitt flertall til få gjennomført viktige endringer i samfunnet. Derfor er det tungt å komme til følgende erkjennelse: Jeg vil ikke se det som noen ulykke om regjeringen må gå av. Ene og alene på grunn av asyl- og integreringspolitikken. Da jeg i 1994 havnet utenfor FrP var en av de mest tungtveiende grunnene partiets syn på innvandring og integrering. Det har i løpet av drøyt 20 år blitt bare verre. Mye verre.
FrP opptrer ikke med erkjennelse av at de er mindretall i en mindretallsregjering. FrP velger konfrontasjon som metode, med Sylvi Listhaug som spiss på laget. Og partiet de konfronterer mest, er partiet de kunne oppnådd mest sammen med.
Hvor tungt tar Listhaug sitt ansvar for andres skjebne?
Skuespilleren Kristoffer Joner, som i Stavanger er lokalpolitiker for Ap, har skapt oppsikt med sin debut på Facebook. Han gikk til angrep på innvandrings – og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP): «At en som representerer landet vårt fryder seg over medmenneskers tragedie, er forkastelig». Det skrev Joner på Facebook. For min del er det egentlig ikke viktig om han gjør det alene eller sammen med andre som også er uenige i regjeringens politikk.
14.november skrøt Sylvi Listhaug av oppmerksomheten den strenge norske asylpolitikken har fått, bl.a i The New York Times: «Trøkket på tvangsretur og kursendringen i norsk asylpolitikk under Frp og denne regjeringen blir lagt merke til. Det er bra!». Syvåringen som ble returnert til Afghanistan på sin egen bursdag har allerede opplevet krigens brutalitet, og ble nær offer for et bombeangrep.
Jeg er enig med Kristoffer Joner i at man ikke skal fryde seg over andre menneskers elendighet og ulykke. Men det er så mye mer som gjør at jeg vil være en del av dette «hylekoret» som sier ifra til Sylvi Listhaug (og til Erna Solberg) at nok er nok.
Uenighet blir hylekor, godhet er tyranni
Det er ikke noe godt utgangspunkt for politisk debatt når uenighet og kritikk defineres som hylekor av den statsråden som rammes av kritikken mot regjeringens politikk. Når en verdi og et trekk som godhet defineres som tyranni lurer jeg på hvordan Sylvi Listhaug skal gjenkjenne en ekte tyrann. Og det finnes nok av dem rundt om i verden.
Uenighet er naturlig, og det må man faktisk leve med når man er i politikken. Å definere uenighet til å bli et hylekor, og de som står for en annen politikk til å være godhetstyranner blir en måte å definere meningsmotstandere ut av den politiske debatten. Debatten blir borte, og i stedet står man og skriker til hverandre og kalle hverandre stygge ting. Omtrent som i en sandkasse.
Bekymringen for velferdsstaten
Listhaug er i sitt tilsvar til Joner bekymret for fremtiden til den norske velferdsstaten. Det er forståelig, men den bekymringen burde være der selv uten innvandringen. For Norge har høye utgifter til velferd, og noe er galt når folk under 30 år blir uføretrygdet. Å fremstille det dithen at det kun er innvandrere som representerer en utfordring for de skattefinansierte velferdsordningene i Norge er for enkelt.
Mye er galt i norsk innvandringspolitikk
Når regjeringen og ansvarlig statsråd later som om alle kan returneres bare de ikke oppfyller vilkårene for å få bli, er det ikke rart folk tror på det. Virkeligheten er mer komplisert. For bare å ta et par eksempler: Når barn og ungdommer som har levet hele sitt liv i Norge sendes ut av landet til utrygghet og usikkerhet er det «innvandringsregulerende hensyn» som dikterer avgjørelsen, og ikke «barns beste». Når personer utvises selv om de har bodd i Norge i 14 år og dermed oppfyller vilkårene for statsborgerskap og for øvrig både er godt integrert og ikke ligger offentlige budsjetter til last, er det noe alvorlig galt.
Er NOAS en ekstremistorganisasjon, slik FrPs Keshvari skriver på Facebook?
Kristoffer Joner gjorde mer enn å bli provosert av en politikk han er uenig i. Han gjorde noe; oppfordret folk til å gi 100 kr til NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere) ved å sende SMS til 2160, i Sylvi Listhaug sitt navn. Da får hun et takkekort fra NOAS for hver donasjon som gjøres i hennes navn. Så langt har Joners stunt gitt NOAS over 3 mill. kr. Aksjonsformen er hentet fra USA, om noen ikke har fått det med seg.
Hvorfor bør NOAS få penger? De jobber for rettssikkerhet for asylsøkere. For å sikre at asylsøkere får prøvet sine søknader i samsvar med de rettighetene de har i henhold til norsk lov og internasjonale konvensjoner Norge har tiltrådt. Det synes jeg er helt i orden. Når innvandringspolitiske hensyn tydeligvis står over alle andre hensyn trenger man noen som står opp for den svake part i møtet med statens innvandringsregelverk og UDIs byråkrati og de ansiktsløse i UNE. Men i FrPs retorikk er NOAS for ekstremister å regne. Igjen en stempling av meningsmotstandere.
Vær en statsråd for det flerkulturelle og flerreligiøse – ikke en korstogsridder
Å flagge sin tro når man er øverste politiske ansvarlige for integreringspolitikken synes jeg er problematisk. Det er helt greit at Listhaug er kristen og stolt av det. Men som integreringsminister skal hun vise nye landsmenn at de er velkomne, og nordmenn flest at Norge er et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Og kommer til å forbli det. Derfor må alle lære seg å leve med det – og dyrke det positive. Jeg ønsker meg en sekulær stat, der den ansvarlige statsråden for innvandring og integrering gjerne må bære korset rundt halsen men ikke holde det foran seg som på et skjold fra korstogstiden.
Verden er komplisert, vær ærlig om det!
Knapt noen vil være uenig i at de som ikke oppfyller vilkårene for å være flyktning, få asyl eller opphold på humanitært grunnlag skal ut av Norge. Men verden er mer komplisert enn som så. Når hjemlandet eller forrige land man var i ikke godtar retur, skal disse menneskene da plasseres i et ingenmannsland på grensen? Eller i asylmottak? I Listhaugs verden finnes ikke gråsoner eller komplikasjoner, virker det som. Men nå må hun håndtere slemme russiske myndigheter, som ikke vil ta tilbake folk som kom derfra til Norge i fjor. Russerne har simpelthen nektet å ta dem imot. Skal disse og andre som er ureturnerbare befinne seg i en limbo? Få livet sitt satt på vent, eller skal Listhaug og regjeringen finne løsninger som gjør at de kan leve et ærlig liv i Norge?
Hvorfor Listhaug ikke er min minister
Jeg er uenig i både den nåværende og den rødgrønne regjeringens asyl- og innvandringspolitikk. Jeg er ukomfortabel med at en så konfronterende politiker som Sylvi Listhaug er ansvarlig statsråd for dette politikkområdet. Jeg oppfatter henne ikke som spesielt opptatt av integrering, men som opptatt av stengte grenser, utkastelser, fordummende forenkling av kompliserte sammenhenger, og å være tilhenger av et monokulturelt Norge. Det er mulig at dette faktisk også er regjeringens syn og politikk. Det ville være synd om det er slik, og jeg håper i det lengste at de mange fornuftige folkene jeg kjenner i Høyre og FrP ikke stiller seg bak den måten Listhaug nå fronter regjeringen på.
Da jeg havnet utenfor FrP i 1994 – efter ni år som medlem, tillitsvalgt og folkevalgt – valgte jeg efter en viss betenkningstid Venstre. Grunnen var blant annet at jeg følte og føler meg trygg på at partiet ikke vil gi FrP fritt spillerom for en innvandringspolitikk (i bred forstand) som jeg er dypt uenig i. Jeg fryktet at Høyre ikke har den nødvendige motstandskraft til å stå imot FrPs retorikk og politikk på dette området. Det er med beklagelse jeg må erkjenne at Erna Solberg har bevist at min frykt var reell.
For meg er regjeringens asyl- og innvandringspolitikk med Listhaug som ansvarlig statsråd grunn god nok alene til ikke å felle en tåre om regjeringen må gå av. Men jeg har ingen illusjoner om at Ap vil føre noen vesentlig annerledes politikk, eller rydde opp i skjevhetene som jeg har nevnt i dette innlegget.
Kristoffer Joner må gjerne vise at han også jobber for at jeg ikke skal få rett om politikken til neste Ap-regjering. Andre har forsøkt før ham. I opposisjon forsøker Ap å fremstille seg som helt annerledes enn FrP i asylpolitikken. Når Ap er i regjering er det ikke så lett å se forskjellene.
Debatten om debatten
Naturligvis måtte det også i denne saken bli en debatt om virkemidlene fremfor om regjeringens asylpolitikk. Noen føler seg lurt av at et reklamebyrå laget denne Facebook-postingen sammen med Joner, og formålet var å styrke NOAS’ økonomi. Hvor mange av Listhaugs følgere vil stå frem og si at de føler seg lurt av at det er hennes rådgiver Espen Teigen som oppdaterer for henne? I efterkant av det amerikanske valget er det blitt en debatt om falske nyheter i sosiale medier. Folk blir oppfordret til å være mer kritiske. Mange følte seg for en tid tilbake lurt av bloggeren Sophie Elises bloggpost på oppdrag fra Norsk Folkehjelp. Men denne type kampanjevirksomhet er det bare å vende seg til. Det er direkte ikke falske nyheter, men det er altså betalt eller profesjonelt laget kampanjevirksomhet. Og i går kom nyheten om at LO skal gi penger til aviser får å skrive om arbeidslivet. Alle disse nyhetene vil stille store krav til deg som leser i tiden fremover, og til din kritiske sans. Det er bare å stålsette seg.
Og forresten: Visste du at Sylvi Listhaug på Facebook egentlig ikke er Listhaug men hennes 24 år gamle rådgiver Espen Teigen? Det er altså ikke Listhaug som kommer med oppfordringen LIK OG DEL, men Teigen.
