Spesielt FrP fremstiller Miljøpartiet De Grønne som det store spøkelset, men avviser forslag om grønt skatteskifte fra deres egen grønne venninne og livbøye Venstre. Til stross for at forskerne mener forslagene er helt utilstrekkelige.
Partilederne i Venstre og FrP har vært på studietur i Canada for å se på grønne skatter. Venstre og FrP er som hund og katt i miljøpolitikken. Men FrP sitter i regjering fordi Venstre holder dem der.
Miljøpartiet De Grønne vekselvis latterliggjøres og brukes som det store grønne spøkelset, spesielt av FrPs folk. Men de kravene deres egen grønne venninne og livbøye Venstre stiller om grønt skatteskifte avvises av FrP. Selv om forskere mener at selv Venstres forslag er helt utilstrekkelige for å få til de målene Norge har forpliktet seg til på klimaområdet.
I forbindelse med høstens statsbudsjett har Venstre vært krystallklare; uten et grønt skatteskifte er det uaktuelt å støtte regjeringens forslag til statsbudsjett. Statsminister Erna Solber har et ris bak speilet; samarbeidsavtalen H/FrP-regjeringen inngikk med den «snille» delen av opposisjonen – Venstre og KrF.
Grønt skatteskifte er ingen nyhet og bombe for regjeringspartiene. Venstre har snakket om skifte fra rød til grønn skatt i årevis. Som innebærer å endre innretningen i skattesystemet fra å beskatte arbeid til å beskatte forurensende adferd og produksjon. Skal du oppmuntre folk til å velge miljøvennlige varer og tjenester, og helst forbruke mindre, må du gjøre det ulønnsomt å forurense og forbruke. Så enkelt er det. I dag brukes skattesystemet på akkurat samme måte når det gjelder helsefarlige og usunne produkter. Og ikke minst rusmidler.
Problemet er at FrP siden forgjengeren ALP startet opp i 1973 har bygget seg opp en profil som bilpartiet fremfor noen. Skatter og avgifter på bilbruk skulle ned istedenfor opp. Det skulle bygges flere og bedre veier, og eksisterende veier skulle vedlikeholdes. Og i vår moderne tid skulle også bompengestasjonene bort. De som bruker veiene skal helst betale så lite som mulig for å bruke dem, vedlikeholde og bygge dem. Både direkte (bompenger) og indirekte (skatter og avgifter).
Da FrP i 1988 for første gang gjorde et forsøk på å skaffe seg en miljøpolitikk het det seg at forurenser skal betale. Et godt prinsipp. Men nå, snart 30 år senere, stritter partiet imot når slagordet skal innløses i praktisk politikk.
Regjeringen og støttepartiene har hatt fire år på seg til å kvittere ut partienes hjertesaker; FrP har fått en strengere asylpolitikk. Men Venstre (og KrF) har fått lite på miljøpolitikken. Det er særlig FrP og støttepartiene som har brukt snart hele fireårsperioden på å krangle om FrPs hjertesak. Nå er perioden på hell, og tiden er dermed knapp. Det innser alle fire.
Selv om Erna er populær som statsminister er det en reell sjanse for regjeringsskifte. Både Venstre, SV og KrF kan havne under sperregrensen. Om MDG når den er et åpent spørsmål. Om det blir rødgrønt eller blågrønt flertall neste år er helt i det blå. Og KrF kan komme til å bytte side. I FrP er det mange som selv efter tre år ennå ikke har innsett at partiet er i mindretall i en mindretallsregjering. Man kan gråte av at H og FrP ikke har rent flertall, eller gjøre det beste ut av det. Så langt ser det ut til at FrP ikke bare har mange klimaskeptikere men også virkelighetsfornektere langt opp i sine rekker. Da kan det fort bli med denne ene perioden i regjering for FrP.
Samtidig vet partiledelsen både i Venstre og KrF at støtten til og samarbeidet med H/FrP-regjeringen er upopulært både internt og blant deres velgere. Kanskje leter de efter en vei ut. KrF flørter åpenlyst med å skifte side i politikken. Venstre har gjort det før, og vet hva det kan koste. Men å frigjøre seg fra favntaket til Erna Solberg og Siv Jensen betyr ikke det samme som å sette seg på fanget til Jonas Gahr Støre. Kanskje er kravet om grønt skatteskifte Venstres vei ut av favntaket, til en friere rolle foran neste års valg.
Kanskje innser Erna Solberg og Siv Jensen at de må gjøre noe drastisk for å tape neste års valg før valgkampen i det hele tatt har begynt? Kanskje vil Jonas Gahr Støre male seg grønn i håp om et regjeringsskifte allerede før valget neste år? Et kabinettspørsmål fra Erna Solberg på statsbudsjettet kan ses på som en mulighet for å realisere en «Trondhjemskoalisjon» i rikspolitikken.
Er det noe håp om at Solberg, Jensen og Skei Grande setter seg ned og snakker sammen før statsbudsjettet skal vedtas?
