Siden Australia innførte standardiserte tobakkspakninger i 2012, har det vært en rekke debatter om hvorvidt forslaget har positiv eller negativ effekt. Noen hevder at siden Australia innførte standardiserte pakninger, har man merket en nedgang i antall røykere. Alle er enige i at nedgang i antall røykere er en positiv utvikling. Men, statistikkene viser et mer komplekst bilde, og de langsiktige konsekvensene er fortsatt usikre.
I 2013, rett etter innføring av standardiserte pakninger, økte sigarettsalget i Australia med 59 millioner. Denne økningen ble korrigert med innføringen av en 14% tobakksavgift. Resultatet av disse to lovgivingene var et massiv økning i smuglersigaretter. Beslag av forfalskede sigaretter i Australia økte med 60% fra midten av 2011 til midten av 2013.
Statistikken reiser en rekke viktige spørsmål om riktigheten av lovverket. Likevel har en rekke myndigheter vedtatt lignende lovverk om standardiserte pakninger.
Avgifter som tobakksavgiften er ikke noe nytt. De tilbyr myndighetene en potensiell vinn-vinn situasjon, hvor de fraråder enkelte vaner som er ansett å skade individer og samfunnet, mens de samtidig, med glede, kan øke inntektene på en spiselig måte. Ikke alle er enige i disse tobakksavgiftene, men de er relativt enkle for politikere å innføre og vanskelig å bekjempe.
Standardiserte tobakkspakninger på den andre siden, tar et steg videre. Det er en risiko for at standardiserte pakninger vil lede til en dominoeffekt på andre produkter som anses av eksperter til å være helsefarlige. Alkohol, junk food og godteri har for eksempel vært pekt på som kandidater for en strengere regulering av verdens helseorganisasjon (WHO).
Vi har nylig til og med sett at noen i Australia ønsker å selge leker i standardiserte pakninger for å hindre stereotypier om kjønn og seksualitet. Bør myndigheter blande seg inni folks valg i et slikt omfang? Trenger vi virkelig denne typen grep fra våre folkevalgte? Hvor vil det stoppe? Burde myndighetene være så opptatte av hvordan produkter markedsføres? Hva vil ringvirkningene av dette bli?
The Ontario Medical Association har allerede startet å designe standardiserte pakninger for matprodukter, blant annet pizza. Forslaget til den standardiserte pizzaesken er å ha et grusomt bilde av en syk lever med teksten «overbruk av dette produktet vil føre til fedme som resulterer i ikke-alkoholisk fettleversykdom». Å sette denne meldingen på en pizzaeske er absurd. Et forslag som både er en krenkelse mot individets intelligens, og et eksempel på innblanding fra myndigheter i næringslivets og forbrukernes frihet.
Det er også kontraproduktivt. Det viser de første undersøkelsene av effektene av standardiserte matpakninger, i likhet med standardiserte tobakkspakninger, som ble offentliggjort i år av Food Quality and Preference Journal. Funnene fra akademikere i Belgia og Frankrike viser at standardiserte pakninger har liten effekt i å hindre forbruk, men tvert imot øker forbruket.
Offentlige myndigheter har heller ikke de beste merittene på å definere hva som er sunt eller ikke. I de siste tiårene har f.eks de amerikanske myndighetene utstedt advarsler mot kolesterol kosttilskudd (noe som har vist seg å ikke ha noe sammenheng med kolesterol i blodet), delvis herdet vegetabilsk olje (tall fra 1970-årene viser at det ikke er en sammenheng med å spise mindre fett og reduksjon av tilfeller av hjerte- og karsykdom), og salt (Centres for Disease Control and Protection uttalte nylig at lave nivåer av salt kan være usunt, mens et høyt saltinntak er farlig).
Winston Churchill fulgte strenge kostholdsregler; «mitt absolutt hellige rite er å røyke sigar og drikke alkohol før, etter og om nødvendig under alle måltider og i intervaller mellom de». Istedenfor å dra feil vei med standardiserte pakninger bør heller myndighetene la personlig helse være et individuelt valg.
Jan Fischer
(Jan Fischer er statistiker og tidligere tsjekkisk statsminister og president i Det europeiske råd. Han argumenterer med at myndighetene bør stoppe innblandingen og heller la folkehelsen være et individuelt valg.)
