Protestene mot og kritikken av Oslo Freedom Forum er blitt svakere med årene. Arrangementet er blitt større. Det er fortsatt all grunn til å la seg imponere.
Så er Oslo Freedom Forum 2016 historie. Aktivister, dissidenter, flyktninger, entreprenører og journalister er på vei hvert til sitt. Som vanlig er det grunn til å være imponert over arrangementet med de sterke historiene og de modige menneskene. Og som vanlig er jeg forundret over at norske medier, norske organisasjoner og norske myndigheter viser så liten interesse for hva som foregår, og så liten vilje til å bruke mulighetene som oppstår gjennom denne konferansen. Både til å delta, få kunnskap og bruke de ressurspersonene som er her.
Typisk nok stod en Castro-lojal gjeng og protesterte mot de to cubanerne som var på arrangementets talerliste, men i år kommer kritikken mot OFF fra Document.no og Hans Rustad.
Ikke min oppskrift – må ha onde hensikter
Det har vært en del kritikk mot Oslo Freedom Forum, spesielt de første årene. Mest fra den ytterste venstre fløy i norsk politikk, og fra organisasjoner og personer med Latin-Amerika som spesialfelt. Det er forståelig. For hva gjør du når du har en spesiell interesse for og kunnskap om et område og/eller en konflikt eller organisasjoner, personer og partier – mens en internasjonal konferanse om menneskerettigheter lagt til Oslo i mai hvert år ikke har dine folk, din vinkling eller din agenda på sin agenda? Jo, da benytter du anledningen til å kritisere, til å mistenkeliggjøre, og til å latterliggjøre. Dette har vært tilnærmingen fra Latin-Amerika-Gruppene (LAG), Cuba-venner, og forskere med Latin-Amerika som spesialfelt. Det er forståelig. For grunnleggeren av Oslo Freedom Forum, Thor Halvorssen er fra Venezuela, men har vært en skarp kritiker av Hugo Chavez og Nicolas Maduro. Kritikken gikk sikkert hjem i den norske offentligheten – men nå når køene efter basisprodukter vokser for hver dag, når offentlig ansatte jobber todagersuke for å spare strøm og Coca-Cola ikke lenger kan produsere i Venezuela pga. mangel på sukker (!) er fallitten for den bolivarianske revolusjonen åpenbar for alle som ikke har iført seg ideologiske skylapper.
Kritikken fra miljøet rundt LAG og den ekstreme venstresiden handler om et misforstått forsvar for regimer til venstre. Fordi man mener hensikten til folk som Castro, Chavez og andre har vært god, og målene gode, har man unnskyldt virkemidlene disse regimene har brukt for å nå sine mål. Ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, maktfordeling og rettsstatsprinsipper må gjelde for alle. Når OFF og talerne som har blitt invitert ikke nødvendigvis har disse norske miljøenes ideologiske oppskrift som universelt svar har svaret vært mistenkeliggjøring og kritikk. Det virker som om tankegangen er at når OFF ikke har deres oppskrift og løsninger så må OFF og talerne der ha onde hensikter.
Har Oslo Freedom Forum påvirket av venstresiden?
I år kommer kritikken som nevnt fra Hans Rustad i Document.no. Så vidt jeg kan se er det OFFs bevegelse inn mot det politiske sentrum (definert som Arbeiderpartiet) som er målskive for Rustads kritikk. Grunnen er at det rødgrønne byrådet i Oslo har kuttet i pengestøtten til OFF, og Aps leder Jonas Gahr Støre var tilstede på mottagelsen på rådhuset mandag kveld (23.mai). Det tok tid før den rødgrønne regjeringen nærmet seg OFF. Men de siste årene har Utenriksdepartementet vært tilstede med hilsningstaler hvert år. Uansett farge på regjeringen. Mens den liberale tankesmien Civita har vært en sentral samarbeidspartner så lenge OFF har vært arrangert, debuterte den sosialdemokratiske tankesmien Agenda som støttespiller for årets arrangement. Og i Aftenposten skrev Andreas Halse at også venstresiden har noe å hente på OFF.
Norsk fokus på utenrikspolitikk er smal – OFF dekker hele verden
At det er noe å hente på OFF burde man ha oppdaget for lengst. Det er bare å ta for seg talerlisten på OFF gjennom åtte år; plotte inn navn, land og konflikt eller tema (vær så god; en gratis idé til noen som vil skrive om OFF). Så vil man se at spennvidden er stor. Svært stor. Mens interessen for den store verden her hjemme handler om noen få land, konflikter og temaer viser Oslo Freedom Forum et langt bredere engasjement. For å ta bare noen eksempler fra årets agenda: Hvor ofte hører du om Kambodsja, Laos, og Vest-Sahara i norske medier? Er menneskerettighetsbrudd i disse landene mindre viktige enn på Vestbredden, i China, Syria eller Nord-Korea? Det er bra at partier med internasjonal solidaritet på programmet, som Ap og SV, endelig oppdager Oslo Freedom Forum. At Bård Vegard Solhjell var tilstede i år, og at Aps leder og Agenda kommer på banen er på høy tid. Og positivt. De som tror det demonstrerer noen for venstrevri eller venstresving fra arrangørene av OFF, tar feil. Mange har vært opptatt av gi OFF en politisk slagside, uten å ta inn over seg at det gjør like vondt å bli torturert uansett om hvilken politisk retning regimet og torturisten måtte ha. Menneskerettigheter er universelle. Temaene som tas opp på OFF viser bredde og mangfold.
Oslo Freedom Forum er ikke en norsk konferanse, men en internasjonal konferanse som arrangeres i Norge. På pressekonferansen mandag var det den internasjonale pressen som dominerte fullstendig. At konferansen ikke er norsk-initiert eller -arrangert kan være noe av grunnen til at norske myndigheter, organisasjoner og partier har vært så lunkne og fraværende. Jeg håper at dette er et tilbakelagt stadium.
Om to år kan Oslo Freedom Forum kunne feire sitt tiårsjubileum – forhåpentligvis i Norge. Da bør hele det offisielle Norge være representert, alle som er opptatt av internasjonale forhold kjenne sin besøkelsestid, og norske medier bidra til å formidle de sterke historiene. Et årlig toppmøte om menneskerettigheter, der det er flyktninger, dissidenter og aktivister som dominerer og setter agendaen, og ikke makthavere fra diktaturer og autoritære regimer, er i seg selv en grunn til å være der. De har allerede sin internasjonale lekegrind; FNs menneskerettighetsråd.
