Rettssaken mot Anders Behring Breivik var en rettsstat verdig. Men skal vi bry oss om hans soningsforhold? Mange vil helst glemme ham. Men også soningsforholdene er en test for rettsstaten.
Rosetog og rettssak og dom til tross; barnemorderen og terroristen Anders Behring Breivik hjemsøker stadig både ofre, pårørende og samfunnet for øvrig. Mange vil helst glemme ham, mens andre fascineres av en søken efter forklaring. Begge deler er helt naturlig. Å glemme en person som har påført så mye lidelse, død og smerte er vanskelig nok om han ikke stadig skal være i medienes søkelys. Men like naturlig er det å lete efter en forklaring på hvordan noen ender opp som ansvarlige for massedrap og terrorisme. Spesielt fordi han er en representant for det norske storsamfunnet. Han tilhører ingen forfulgt og plaget minoritet.
Å hevde at ferdigmat fra Fjordland er jevngodt med vanntortur (waterboarding), og at det er et bevis på isolasjonsskader at man liker å se på Paradise Hotel, fremstår begge deler som like latterlig.
Saken Behring Breivik har anlagt mot den norske stat kan fremstå som latterlig, som en parodi, og som helt unødvendig. At saksøker selv gjennom sin monolog gjør sitt beste for å understreke denne oppfatningen bidrar ikke til at flere ser nødvendigheten av saken.
For en rettsstat er det ikke bare hvordan en mistenkt eller anklaget behandles før en eventuell dom er avsagt som er viktig, men også hvordan soningsforholdene og evt. rehabilitering foregår. Av det som er kommet frem under den pågående saken denne uken (og tidligere i mediene) virker det som om han har lite å klage over. Jeg mener å ha sett et TV-program om et høyrisikofengsel i USA der blant annet Unabomberen og flere andre samfunnsfiender sitter innesperret, under ganske andre forhold enn Behring Breivik. Utdrag fra programmet kunne kanskje vært vist i den pågående rettssaken.
Når man sammenligner medienes oppslag om Al-Qaida og IS med Behring Breivik, fremstår den norske terroristen som et bortskjemt og trassig barn, som er ikke er i stand til å se seg seg selv utenfra. Han fremstår som patetisk snarere enn farlig. Når han får det inntrykket er det greit å huske hva han faktisk har gjort.
Selv om tanken på aldri å slippe ut, få bevege seg fritt, eller nyte selskap av selvvalgte personer kan være tung å bære, kan han prise seg lykkelig over at norsk fengselsvesen har huset så få terrorister og massedrapsmenn. Selv om fengselsvesenet i Norge neppe får noe lignende som høysikkerhetsfengselet ADX Florence, kan det hende at noen vil ta til orde for at Behring Breivik bør sone under slike forhold snarere enn den særbehandlingen han i dag får sammenlignet med andre fanger i isolasjon i norske fengsler.
Behring Breivik kommer naturligvis til å søke om å få slippe ut når minstetiden er sonet. Uten at det er noen sjanse for å få gjennomslag. Men han vil neppe noen gang bli tatt alvorlig dersom han igjen skulle saksøke staten med bakgrunn i soningsforholdene.
