Du husker sikkert bildet av den døde gutten på stranden i Middelhavet. For noen er bildet symbolet på redselen og desperasjon ved krig. For andre handler det om velferdsstatens og kanskje nasjonalstatens undergang.
Kampen om asylpolitikken er mer enn ord. Det er kampen om virkelighetsbeskrivelsen. For Venstre og FrP handler bildet av Eylan om to helt forskjellige oppfatninger av virkeligheten.
Når mennesker i hopetall og er villige til å risikere livet for å komme seg over Middelhavet og går på sine egne ben tvers gjennom Europa, burde det være innlysende at det handler om krigens redsler. Om bomber, død, sykdom, og en grunnleggende utrygghet i tilværelsen.
Sylvi Listhaugs tilhengere ser det nok helt annerledes. Når du ser forbi den manglende evnen til å formulere seg i kommentarfeltene og det fullstendige fraværet av kunnskap om norsk rettskrivning kan du formelig føle redselen for at velferdsstaten skal gå under. Ja, mer enn det; at Norge som nasjon skal gå under. Hvis du ikke føler en grunnleggende utrygghet så lyver du, ifølge Listhaug.
Hvilken virkelighet er det man ser?
Bildet av Alan forteller meg at det er en tragedie som utspiller seg foran øynene på oss. I fjor sommer utløste bildet empati og et engasjement for å hjelpe krigens ofre. Når de som bestemmer i verden ikke klarer å få slutt på krigen så må vi andre gjøre noe for dem som rammes av krigen.
Listhaugs tilhengere ser kanskje en fremtidig muslimsk kriger eller terrorist.
En typisk innvandrerfamilie på t-banen med mange barn er et fint syn. Fødselstallene i Norge er for lave, og vi trenger flere hender i arbeid i tiårene fremover. De er heldige som får leve i et trygt land og ungene får vokse opp med små bekymringer. Kanskje er det en Røkke, en Thon eller en som finner en kur for kreft blant dem.
Listhaugs tilhengere ser sannsynligvis evige sosialklienter og velferdsstatens undergang.
Ser Listhaugs tilhengere en gravid flerkulturell dame er hun kanskje et symbol på at den fremtidige invasjonsstyrken allerede er her.
Folk på marsj gjennom en hel verdensdel er som en menneskelig tsunami. Den velter inn over grensene uten kontroll, mener Listhaugs tilhengere. Og skriver det. Skadevirkningene kommer senere. Kanskje om en generasjon eller to. Når ekte nordmenn kommer i mindretall.
Det kan komme 100 000 mennesker til et land på fem millioner. Det fremstilles som en katastrofe for et av verdens best fungerende og organiserte land. Det kom kanskje litt brått på. I nabolandene til Syria er det helt andre dimensjoner over «den menneskelige tsunamien». Det Libanon opplever er som om det skulle være borgerkrig i Sverige og 1 million flyktninger kom over grensen til Norge.
Vi har klart det før
Efter at kommunistene overtok makten i Vietnam i 1975 risikerte folk livet i dårlige farkoster for å komme unna regimet. Noen fant veien helt hit til Norge. Da ayatollah Khomeini kom til makten i Iran i 1979 bestemte Iraks diktator Saddam seg for å slå til mot erkerivalen. En åtte år lang blodig krig førte til at mange irakere kom til Norge. Også tamiler fra Sri Lanka kom til Norge på 1980-tallet, på grunn av borgerkrigen. Mange av dem jobber i fiskeindustrien i Nord-Norge. På 1990-tallet førte krigen i Bosnia til en strøm av flyktninger. Ved årtusenskiftet var det kosovo-albanere som rømte fra serbernes aggresjon.
Et jernteppe mellom oss
Kommunikasjonsbyråer og spinndoktorer forteller partiene at den som kan formidle «den store fortellingen om vår tid» slik at velgerne kjenner seg igjen vil få oppmerksomheten. Og dermed mulighet til også å formidle sine forslag til løsninger.
En boktittel kunne fortelle at menn er fra Mars mens kvinner er fra Venus. Da er det vanskelig å kommunisere. Hvis jeg skal kommunisere med Listhaugs tilhengere om innvandringspolitikk, så sitter jeg ofte med følelsen av det kommer fra en galakse så langt borte at den ikke engang har fått navn ennå. Virkelighetsoppfatningen er faktisk for forskjellig til at det er grunnlag for diskusjon. Jeg føler ikke frykten, nemlig.
Jeg kjenner mange FrP’ere. Godt utdannede, intelligente, smarte, beleste. Jeg liker å diskutere politikk. Men når vi kommer inn på innvandringspolitikken er det som om et jernteppe senker seg mellom oss. Å krysse et slikt jernteppe er en nærmest uoverkommelig oppgave.
Oppgave: Å finne de gode eksemplene
Listhaugs tilhengere poster gjerne lenker på Facebook om nyhetssaker fra Sverige eller andre steder, som handler om vold, kriminalitet eller utnyttelse av velferdsløsninger. «Det går seg til» skrives det gjerne (ironisk) som kommentar.
Utfordringen til partiene som mener Høyre/FrP-regjeringen går for langt er å finne eksemplene på at det faktisk går seg til. Å vise at de tidligere flyktningekrisene (se over) faktisk ikke førte til noe sammenbrudd i Norge.
Så hvor er vi om 10 år?
Dagens flyktninger og asylsøkere er kanskje den som kjører bussen eller t-banen du bruker til jobben, eller kollegaen din. Kanskje er det postbudet ditt, eller vaskehjelpen du har råd til å leie tjenester av. Kanskje er det naboen din, som bidrar i dugnaden. Ungene som møtte Listhaug forleden hadde ett uttalt ønske; å bli norske. Om 10 år er de kanskje ferdige med ungdomsskole eller videregående skole. Kanskje er det de som kommer nå som på lang sikt bidrar til å finansiere velferdsløsningene mange er så bekymret for at skal forsvinne.
Listhaugs tilhengere mener kanskje at dette er naivt. At det er «Idyll fra Disneyland». De mener muligens at blant dagens flyktninger og asylsøkere finnes den terroristen som sprenger ditt nærmeste kjøpesenter.
På tide å minne FrP på at de er et mindretall i et mindretall
FrP har aldri vært i nærheten av flertall for sin restriktive politikk når det gjelder innvandring. Når folk er villige til å krysse en hel verdensdel i ren desperasjon er det ikke bare menneskene bak tastaturene i Norges mange kriker og kroker som får panikk. Det gjør også de som tar beslutningene. De beveger seg inn på FrPs banehalvdel. Det er bare fornuftig å vurdere endringer i systemet når det kommer mange. Men det gjelder å ha is i maven. Holde hjertet varmt og hodet kaldt, som noen sier.
Regjeringen er i mindretall. Den kan bli nedstemt, dersom et flertall i Stortinget blir enige om det. Kanskje skulle FrP aldri ha vært en del av forliket om asylpolitikken før jul. Men det hadde ført til regjeringskrise. Det kan være på tide å minne FrP på om at de er den minste delen av en regjering som er i mindretall. Men da må flertallet på Stortinget lage et nytt og fremtidsrettet asylforlik. Der man tar dagens situasjon på alvor, men behandler den som et unntak og ikke lar den diktere asylpolitikken for år fremover. Og fremfor alt at FrP behandles som det mindretallet det er, i denne saken.
Erna Solberg er min statsminister. Jeg ønsket regjeringsskifte i 2013. Det er nå hun må bevise at hun kan ta ledelsen i en sak der FrP er i ferd med å kuppe ikke bare debatten om løsningene, men også virkelighetsbeskrivelsen.
Hvis man ikke kjenner seg igjen i den virkeligheten Listhaug og hennes tilhengere beskriver er det ingen grunn til å omfavne løsningene de kommer med.
.
