Med utskiftningen av statsråder tjorer FrP seg fast til regjeringsskuten. Det får bære eller briste. Klarer partiet å navigere mellom regjeringsslitasje og styring på sentrumspartienes nåde? Høyre har valgt side, og må forberede seg på tøffe farvann.
Med utskiftning av statsråder har FrP latt hele partiledelsen være en del av mannskapet på regjeringsskuten; partileder Siv Jensen fortsetter som finansminister, 1.nestleder Per Sandberg får plass i kongens råd som fiskeriminister, 2.nestleder Ketil Solvik-Olsen fortsetter som samferdselsminister, sentralstyremedlem Anders Anundsen fortsetter som justisminister, og sentralstyremedlem Sylvi Listhaug får ansvaret for partiets velgermagnet nr. 1 – innvandringspolitikken. I tillegg fortsetter Tord Lien som ansvarlig statsråd for statens pengemaskin; olje- og energipolitikken, mens Solveig Horne fortsetter som statsråd for barne- og familiepolitikken. Et nytt stjerneskudd overtar ansvaret for landbrukspolitikken; Jon Georg Dale.
Det er verdt å legge merke til at hva FrP styrer: Finansene, olje- og energisektoren, kriminalpolitikken, innvandrings- og integreringspolitikken, samferdselspolitikken, primærnæringene landbruk og fiskeri, og familiepolitikken. Flere av disse områdene er partiets viktigste, og det burde dermed gi gode muligheter for FrP til å profilere seg.
Det folkelige og konservative FrP skal skaffe velgere – og krangle med sentrum
Sluggeren Per Sandberg skal gi FrPs øvrige statsråder støtte i regjeringskollegiets interne diskusjoner og beslutninger. Han skal holde kontakten med distriktene – der verdiene skapes. Fisken vil fortsatt være der når olje og gass tar slutt. Sandberg er den folkelige som skal viser at FrP har jordnære folk fra distriktene i ansvarlige posisjoner. Med den sterkt verdikonservative Listhaug som ansvarlig for å holde så mange innvandrere som mulig ute fra Norge, integrere de som tross alt får opphold – og sørge for at disse blir skatteytere fremfor evig avhengige av NAV har FrP sørget for å balansere «ideologene». Det er det folkelige og konservative FrP som nå skal skaffe velgere. Samtidig er det på mange av disse politikk-områdene FrP har ansvaret for at konflikten med Venstre og KrF kommer til å stå.
Solberg drar innvandringskortet
Høyre har lenge stått i spagat mellom FrP på den ene og Venstre og KrF på den andre siden. Det har vært tøffe tak, for på mange områder er disse tre partiene motpoler. Det er vanskelig for Høyre å bygge bro mellom ytterpunkter. Med utskiftningene av mannskapet har Høyre mer åpenlyst valgt FrPs side. Sentrumspartiene må vise hvorfor de valgte å la denne regjeringen bli dannet overhodet. Hvorfor er det bedre for V og KrF med en regjering av Høyre og FrP enn f.eks en regjering av Ap?
Det er slett ikke gitt at regjeringen Solberg seiler inn i smulere farvann efter utskiftningen av statsråder. Sentrum kan ha grunn til å føle seg provosert over at når det først blir et innvandrings- og integreringsdepartement er det partiet som står lengst fra alle de andre partiene som skal ha ansvaret. Det har pleid å være et sikkert tegn på at det går dårlig for FrP når partiet begynner å snakke mest om innvandring og integrering i valgkamper. Partiet «drar innvandringskortet». Nå er det Erna Solberg som drar innvandringskortet – på hele regjeringens vegne. En stram innvandringspolitikk og tøffere krav til integrering skal skaffe Høyre og FrP velgere nok til å fortsette å styre landet efter valget i 2017. Regjeringen har klart det kunststykket å samle alle partiene på Stortinget, unntatt SV og MDG, bak en felles plattform for innvandrings- og integreringspolitikken. Slike brede kompromisser har det vært mange av. Her er motstrømspartiet FrP med, og har fått ansvaret for å sette politikken ut i livet.
Sentrum har sviktet Erna
Det var hos Venstre og KrF at regjeringen Solberg fikk fødselshjelp. Uten samarbeidsavtalen med disse to partiene ville ikke Solberg kommet til makten overhodet. Men i Høyre har de grunn til å være skuffet over sentrum. Spesielt over Venstre. Det har vært mye bråk og krangel for åpen scene i de to årene siden Solbergregjeringen startet sitt arbeid. Norge var overmodent for reformer. Men sentrumspartiene fungerer som bremseklosser. Dette kler spesielt et endringsvillig parti som Venstre veldig dårlig. KrF er konservative. De vil ha minst mulig endringer, færrest mulig reformer – men sier aldri nei til å bruke mer penger. Det er ikke sikkert at alt ansvaret skal legges på sentrum alene. Erna Solberg burde ha gjort et bedre forarbeid for å forankre politikken sin hos et eller begge sentrumspartier. Skal man få gjort noe varig trenger man mer enn fire år ved makten. Det burde også sentrum innse. Da kan man ikke fremstå som om man bedriver slåsskamp i en bakgate.
Kampen står om velgerne i sentrum
Venstre og KrF gjorde ikke spesielt gode valg i år. Lokalvalget er gjerne en dom over regjeringen midtveis i perioden. Men skulle statsministeren ha ventet på signaler om å balansere videre mellom FrP og sentrum var valgresultatet et dårlig signal. De to partiene har på vippen gode muligheter til å få gjennomslag og profilere seire. Men velgerne er ikke fornøyde med dem. Dermed har Erna valgt FrP. Hun må tross alt holde ut med Siv Jensen og co i regjering i to år til. Valget var kanskje ikke så vanskelig å ta, tross alt. Men nye ideer og bedre løsninger er lagt vekk til fordel for innvandringskortet til FrP. Høyre må dermed satse på at det finnes velgere i det politiske sentrum som aksepterer det valget og dermed bidrar til at regjeringspartiene blir gjenvalgt i 2017.
