Dagens Næringsliv skriver at budsjettforliket mellom H/FrP-regjeringen og samarbeidspartiene Venstre og KrF betyr at det meste av regjeringens kutt i skatter og avgifter blir borte. Norge har byttet ut rødt sosialdemokrati med blått.
Hva bør den store forskjellen være mellom en regjering utgått av sentrum/venstresiden og en regjering fra høyresiden med støtte fra sentrum? En vesentlig forskjell bør være at folk og bedrifter får beholde mer av egne penger til å gjøre egne prioriteringer. Det er den store ideologiske forskjellen på venstresiden og høyresiden; en tillit til at folk klarer å prioritere signe egne penger. Man kan være enig eller uenig i prioriteringene den enkelte gjør, men man bør kunne være enig i at den enkelte bør ha denne friheten i sitt eget liv.
En sentrumsstøttet blå regjering bør ha tydelige prioriteringer, ikke bare klatte rundt på sosialdemokratiske føringer. I tillegg bør skatter og avgifter reduseres, offentlig sektor bør effektiviseres, og oppgaver det offentlige gjør enten konkurranseutsettes (slik at hele regningen kommer på bordet) eller privatiseres. Skal regjeringen kunne la folk beholde mer av egen inntekt kommer man ikke utenom privatisering. Det er grenser for hvor mye som kan effektiviseres og konkurranseutsettes. Derfor må det offentlige også miste oppgaver.
Hvis resultatet efter fire år med en sentrumsstøttet blå regjering er at skatter og avgifter er på noenlunde samme nivå, omfanget av offentlig sektor er like stor, og effektiviseringsgevinstene knapt er merkbare har det vært fire bortkastede år.
Mye av regjeringens politikk virker planløs i den forstand at regjeringen enten ikke bryr seg om eller lar være å ta hensyn til at det er en mindretallsregjering. Når man vet at de fire partiene som utgjør flertallet frem til 2017 har ulike prioriteringer/hjertesaker, og ulikt syn på både skattenivå og skattesystem burde de satt seg sammen og bestemt seg; dette ønsker vi å få til i løpet av fire år. Irreversible reformer.
Slik det ikke-sosialistiske «samarbeidet» nå fremstår, sitter man igjen med følgende inntrykk: 1) den blå regjeringen bryr seg ikke om at den er i mindretall, og blir like overrasket når sentrumspartiene kommer med sine reaksjoner på regjeringens forslag. Og 2) sentrumspartiene har ingen strategi for å få det ikke-sosialistiske flertallet til å fungere slik at det angir en politisk retning annerledes enn den rødgrønne regjeringen, og 3) det primære målet for sentrumspartiene er å hindre regjeringen i å få flertall for sin politikk.
Er det noen som tror at velgerne kommer til å gi disse fire partiene flertall en gang til? Jeg gjør i hvert fall ikke det.
Høyre og FrP vet at med frihet hører retten til å bestemme over mer av egne penger. Hvordan skal man ellers få gjort sine egne prioriteringer? Venstre vil muligens ha samme nivå på skatter og avgifter som nå, mens KrF i hvert fall ikke vil redusere skatter og avgifter. Da bør de tre partiene som er for endringer i skattesystemet bli enige, så får KrF velge om de vil være med eller ikke. Kanskje må FrP godta mer grønne avgifter. Men da kan FrP og Venstre presse Høyre til å godta større lettelser i personskatten enn partiet ellers ville gjort. Og skal det skapes arbeidsplasser og nye næringer må FrP godta skatte- og avgiftsincentiver til f.eks grønne næringer.
Sentrumspartiene vet at det skal lite til å vippe under sperregrensen. Ønsker de at Stortinget efter valget om fire år består av Ap, Høyre, FrP, MDG og SP? Kanskje er det på tide å bruke juleferien til å ta tenkepause og seriøst på hvordan landet skal få mer enn fire års pause fra de rødgrønne?
Fire års ikke-sosialistisk krangling gjør at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum kan lene seg tilbake og vente tålmodig på et valg som nærmer seg fortere enn det er lystelig å tenke på. Om de får med seg Audun Lysbakken eller Rasmus Hansson som støtteparti (eller evt. Knut Arild Hareide) vil valget vise.
