Direktør ved Nobelinstituttet gjennom 25 år, Geir Lundestad har skrevet en interessant bok om sin tid og om fredsprisvinnerne og «Nobelfamilien». Indiskresjonene og avsløringene om Nobelkomiteen er til å leve med.
Første eller annen fredag i oktober annonseres vinneren av Nobels fredspris, sannsynligvis den mest prestisjefylte prisen i verden. I år er det en ny duo som kommer ut av de indre gemakker ved Nobelinstituttet, komiteleder Kaci Kullmann Five og direktør/sekretær Olav Njølstad.
Begivenhetsrikt år for Nobelkomiteen
Som Aftenpostens Harald Stanghelle skrev forleden, har det siste året vært svært så begivenhetsrikt: Efter valget i fjor ble det foretatt nye oppnevnelser til Nobelkomiteen. Før dette hadde Nobelinstituttets leder gjennom 25 år vært ute og ment noe om hvem som burde ta plass i komiteen. Det ble det bråk av. Så ble det valgt leder. For første gang i komiteens historie ble en sittende leder (Torbjørn Jagland) vraket. Valget var partipolitisk styrt: Høyre og FrP har flertall i komiteen og valgte Kaci. Jagland fortsetter som menig medlem. Så fikk vi historiens yngste vinner av prisen; Malala. Derefter kom Lundestad med boken Fredens sekretær – og skapte enda mer leven. Og nå er det snart tid for en ny prisvinner.
Fredens sekretær – spennende og interessant
Årene går, og nye vinnere annonseres, kommer og drar. Har prisen påvirket den saken den enkelte vinner har jobbet for, eller ikke? Hvorfor vant de, egentlig? Er prisen en påskjønnelse, eller en oppmuntring? Hvordan jobber Nobelkomiteen? Er sekretæren bare sekretær – eller foregår det mer på Nobelinstituttet enn diskusjoner om hvem som skal få neste pris? Kan prisen trekkes tilbake? Har virkelig svenskene vetorett overfor Nobelkomiteen – og kan svenskene overta hele sirkuset hvis de vil? Dette og mye mer forteller Lundestad om i sin bok.
Urettferdig om indiskresjon
Mediene elsker personkonflikter mellom kjente personer, og et budskap som hadde fortjent mer oppmerksomhet drukner ofte hvis det er mulig å blåse opp personkonflikter. Slik er det også med «Fredens sekretær». Allerede innledningsvis redegjør Lundestad for at selv medlemmer av Nobelkomiteen, som Halvdan Koht og Gunnar Jahn har skrevet om komiteens arbeid i sine memoarer. Av nyere dato kan nevnes at komiteleder Gunnar Berge skrev om tildelingen til Jimmy Carter i 2002 i sine memoarer (Til kongen med fagbrev). Lundestad er også tydelig på hva testamentet til Alfred Nobel sier om hva som er taushetsbelagt – og hvor lenge.
Prisvinnerne – husker vi dem?
Lundestad siterer den konservative amerikanske kommentatoren Jay Nordlinger om viktigheten av Nobelprisen: «the Nobel Peace Prize is almost certainly no. 1.» Selv mener Lundestad at det er fire grunner til at prisen har så høy anseelse.
Noe av det jeg setter mest pris på ved Lundestads bok er kapitlene om de enkelte fredsprisvinnerne de siste 25 årene. Hvorfor fikk de prisen? Hva foregikk både foran og bak kulissene da de kom (eller ikke kom) til utdelingen i Oslo? Jeg merker at jeg ikke føler meg overbevist av at Nobelkomiteen kåret de rette vinnerne, hverken da Wangari Maathai eller Barack Obama fikk prisen. Noe av det mer interessante er at det faktisk finnes et mønster eller en «rytme» i prisutdelingene, når man ser dem over tid. Lundestad viser gjennom sveip til prisvinnere bakover i tid hvordan disse mønstrene er. Dermed argumenterer han også for hvordan han mener Nobelkomiteen med skiftende sammensetninger har holdt seg til Alfreds Nobels testamente. Ikke alle vil være enig med ham i beskrivelsen, og spesielt har Fredrik Heffermehl markert sin uenighet. Lundestad spanderer noen ord også på Heffermehls kritikk.
Testamentet; tre kategorier fredsarbeid
Alfred Nobels testamente har vært gjenstand for mye diskusjon. Prisen skal gå til dem som «»hafva gjort menskligheten den största nytta» och att en femtedel tilldelas «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser».Fredskongresser var typisk fredsarbeid på Nobels tid. Reduksjon av stående armer er også klart: færre soldater og våpen. Men forbrødring mellom folk er noe som absolutt er gjenstand for tolkning.
Lundestad – en fornyer
Nobelkomiteens sekretær er langt mer enn en sekretær; vedkommende er direktør for Nobelinstituttet. Det fremgår av Fredens sekretær at Lundestad har gjort mye for å fornye både instituttets arbeid og arbeidet med fredsprisen: fredspriskonserten, Nobels Fredssenter på Vestbanen, et internasjonalt forskningsprogram, flytting av utdelingsseremonien til Oslo rådhus, pressearbeidet – og samarbeid med Nobelstiftelsen i Sverige. Han bør få honnør for dette arbeidet.
Forholdet til den svenske Nobelstiftelsen er spesielt. Alfred Nobels testamente er klart. Fredsprisen skal deles ut av en komite valgt av Stortinget. Men pengene kommer fra Sverige. Og Nobelstiftelsen er underlagt svensk stiftelseslovgivning. Men kan svenskene av den grunn overprøve hvilke vinnere den norske Nobelkomiteen velger. Jeg synes ikke boken er helt klar på dette området.
Fortjener lesere
Uansett om du er interessert i fredsarbeid, utenrikspolitikk, historie eller norsk politikk er Fredens sekretær en bok du bør ta deg tid til å lese. Innholdet i boken mer enn personkonfliktene fortjener oppmerksomhet og debatt. En av debattene gjelder hvem som bør sitte i Nobelkomiteen. Er det noe jeg savner i boken så er det en litteraturliste.
Fredens sekretær – 25 år med Nobelprisen
Geir Lundestad
317 sider
Kagge forlag
399 kr
– See more at: http://www.eub.no/article/20151008/BLOGS02/151009872#sthash.wOehQnLz.dpuf
