I går gjorde Venstre nok et krumspring om sin holdning til søndagsåpne butikker. H og FrP er kanskje oppgitt, men kan takke seg selv.
Venstre-leder Trine Skei Grande skrotet ifølge Aftenposten sitt partis programformulering om å overlate avgjørelsen om butikkenes åpningstider til kommunene. Isteden lanserte hun en ny modell. Ifølge Aftenposten vet H og FrP at de må forholde seg til Venstre, for ingen andre partier ønsker å liberalisere åpningstidene. Derfor blir det nok enighet om det Venstre vil.
Trine Skei Grande måtte på landsmøtet roe ned et internt opprør, for mange i partiet misliker programformuleringen – som har stått i partiprogrammet sånn ca. 16 års tid. På partiets Facebook-sider har det lenge pågått noe som minner om en kampanje for å få partiet til å snu. Det er i stortingsgruppen makten ligger, og nå vraker altså partilederen programformuleringen.
Høringen som regjeringen satte i gang har vist massiv motstand mot å liberalisere butikkenes åpningstider på søndager. Også mange privatpersoner har engasjert seg, via organisasjoner som er mot søndagsåpne butikker. At lovverket forskjellsbehandler ulike typer butikker innenfor samme bransje, og også har geografisk forskjellsbehandling utfra om en by eller et tettsted kan defineres som turiststed eller ikke, bryr ikke motstanderne seg om. De kan tydeligvis leve med forskjellsbehandling – så lenge regelverket ikke liberaliseres.
Skei Grande og Venstre må også ta hensyn til sin samarbeidspartner KrF. De to partiene holder dessverre sammen i mange saker. Men ikke alle. Kommunalt selvstyre (som er argumentet V så langt har brukt for å desentralisere beslutningen om åpningstider) er tydeligvis ikke like viktig for Venstre som KRL-faget er for KrF. Angående sistnevnte sak inngikk som kjent KrF en egen avtale med H/FrP-regjeringen.
Egentlig kan Høyre og FrP takke seg selv. Flere medieoppslag har vist at Høyre og FrP lokalt ikke har fulgt opp regjeringens forslag om søndagsåpne butikker. De to partienes lokale folkevalgte har mange steder latt være å følge opp politikken partiene har programfestet. For eksempel i Eidsvoll.
Hadde partiene sentralt tenkt taktisk hadde de bedt sine lokale folkevalgte om ikke annet fremme Venstres syn om at dette burde avgjøres lokalt. Eller stemme for, hvis Venstre fremmet forslaget selv. Da ville man skapt et mer blandet inntrykk av høringsinstansenes svar.
Nå må altså regjeringen forhandle med Venstre, om noe som ikke står i Venstres program. Men man kan bruke et gammelt FrP-triks for å vise at Venstre ikke følger opp sitt eget program: Fremme Venstres programformulering som forslag først. Og stemme for. Og så evt. stemme for det utvannede forslaget de tre partiene blir enige om. Eller ikke. For å vise at Venstre, når partiet har mulighet for å få gjennomslag for en liten liberalisering i tråd med eget partiprogram, lar være å følge opp.
