Kristian Norheim, stortingsrepresentant for FrP, er fornøyd med innlegget han holdt fra Stortingets talerstol. Innlegget ble holdt i debatten om menneskerettigheter i forbindelse med stortingsmeldingen politikerne har behandlet.
Kristian Norheim har brukt Johan Norberg som inspirasjon. Man kan si hva man vil om Fremskrittspartiet og Liberalisme, men det er viktig at stortingsrepresentanter er klinkende klare på rettigheter – også kalt rettighetsliberalisme av noen stortingsrepresentanter etter Norheims innlegg.
Vi har plukket ut deler av innlegget til Kristian Norheim.
— Menneskerettighetene er på sett og vis kompasset som viser retningen når vi skal foreta politiske beslutninger. Slik er det også i utenriks- og utviklingspolitikken. Dessverre kjennetegnes situasjonen altfor mange steder av at menneskerettighetene er under stadig press. Menneskerettighetene er og bør være universelle rettigheter. Det skal være rettigheter man ikke skal kunne kjøpslå med.
— Verdenserklæringen om menneskerettighetene som ble vedtatt av FNs generalforsamling i Paris i 1948 er det viktigste grunndokumentet for det internasjonale menneskerettighetsarbeidet. Artikkel 1 slår klart og tydelig fast at: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».
— Det fremstår som absurd når land med regimer som selv systematisk bryter menneskerettighetene får plass i FNs særskilte organ for menneskerettigheter – menneskerettighetsrådet. Jeg finner grunn til å minne om at rådet har som sin primære oppgave å styrke, fremme og beskytte menneskerettighetene. Å godta at systematiske undertrykkere av menneskerettigheter som eksempelvis Etiopia, Saudi- Arabia eller Venezuela, skal være FNs vokterråd for menneskerettigheter, menneskerettighetenes ambassadører i FN og føre tilsyn med etterlevelsen av disse – det blir for meg å sammenlikne med at for eksempel pedofile skal være barneombud eller at voldtektsforbrytere skal ha ansvaret for å drive seksualopplæring i skolen.
I 2006 ble FNs menneskerettighetsråd opprettet. Libya og Muammar Gaddafi ble stemt inn i rådet i mai 2010, noe Liberaleren omtalte i 2011. Med tanke på denne avstemningen treffer Kristian Norheim blink!
— Med etableringen av Menneskerettighetsrådet kom også innføringen av periodiske landhøringer, der alle FNs medlemsstater skal høres om menneskerettighetssituasjonen i sitt land av de andre medlems- og observatørstatene. Det er både fordeler og ulemper ved en slik modell – men så lenge rådet er sammensatt slik det er i dag – så er Fremskrittspartiet også svært kritisk til disse høringene. Selvsagt har også Norge utfordringer på området, selvsagt er ikke Norge et perfekt land der absolutt alt skinner og går på skinner, men når Norge nærmest skal stå skolerett og bli utfordret på menneskerettigheter av land som enten har et svært avslappet forhold til menneskerettigheter selv eller rett og slett ser på grunnleggende menneskerettigheter som eksempelvis retten til å ytre seg fritt eller retten til å velge sine ledere – som ugress som må lukes bort – da blir slike høringen den komplette parodi.
— Jeg finner dette til å være en passende anledning til å tenke litt filosofisk. Til å få oss til å stoppe opp og dvele litt. Det er en markant forskjell mellom negative og positive rettigheter. Og det er faktisk viktig å tørre å stille spørsmål ved om man kan rangere rettighetene, og ikke nødvendigvis se hele pakken med menneskerettigheter som et udelelig hele. Det norske samfunnet er tuftet på et sett med grunnleggende verdier. Blant disse er retten til å ytre seg fritt, retten til å ta del i det politiske arbeidet – som velger og som kandidat – retten til selv å velge hvem man vil dele sitt liv med, retten til selv å velge sin religion eller fravelge alle religioner, retten til å bestemme over eget liv og over egen kropp. Alt dette er byggeklosser i den verdimessige grunnmuren det norske samfunnet er reist på. Vi kan ikke legge fra oss disse grunnleggende verdiene når vi ferdes utenfor Norges grenser. Derfor er Fremskrittspartiet glad for at det blir et sterkere fokus på å integrere arbeidet med menneskerettigheter sterkere i utviklingspolitikken. Vi fikk dette i fanget for en tid tilbake da Uganda ville innføre dødsstraff for homofili. Vi møter også denne utfordringen mange andre steder vi er inne med norske bistandsmidler. Jeg vil minne om at det et norske skattebetaleres penger vi sender fra oss når vi bedriver bistand. At vi har et bevisst forhold til hvordan pengene brukes og hvilke systemer pengene legitimerer er bare rett og rimelig.
