FrP-ledelsen har gjort sitt beste for å overbevise verden utenfor Norge om at man ikke er fremmedfiendtlige. Omfavnelsen av SD-leder Åkesson gjør at strategien feiler. I hvert fall i Sverige.
Jeg satt og så på intervjuet med Jimmie Åkesson, lederen for Sverigedemokratene (SD) på Skavlan sist fredag. Først oppfattet jeg det som et helt ordinært intervju med en sykmeldt partileder som nå skal forsøke å komme tilbake til politikkens elitedivisjon. Men 2.halvdel av intervjuet virket som et forsøk på valgkampgrilling av omstridt partileder. En øvelse Åkesson har vært i mange ganger før. Og som Skavlan neppe er den beste til å lede. Intervjuet var langt fra de småpludrete intervjuene Skavlan pleier å ha.
Skavlans metode irriterer meg
Skavlan er ifølge NRK et underholdningsprogram med aktuelle gjester og god musikk. Ofte er det folk som skal promotere en bok, en film, et foredrag/arrangement eller en musikkutgivelse som er gjester. Det som efterhvert har begynt å irritere meg når Skavlan intervjuer sine gjester er at intervjuene ofte handler om helt andre ting enn det forhåndsreklamen forteller at de er der for. Og Skavlan virker som en gymnasiast som ikke helt vet hvordan han skal formulere spørsmålene sine. Eller bytte tema med samme intervjuobjekt. Han virker merkelig uinteressert i svarene, og går sjelden i dybden.
Bråk om intervjuet i Sverige – før det ble sendt
Det spesielle med Åkesson-intervjuet var at media ikke var invitert, og at alle de andre gjestene forlot studioet (uklart om dette var avtalt med Åkesson eller et krav fra gjestene selv). Men som vanlig ble informasjon om gjestelisten gitt til offentligheten tidlig i uken.
Da gjestelisten ble kjent ble det bråk i Sverige. Altså før programmet i det hele tatt var spilt inn. Det var dermed ikke intervjuet i seg selv det kunne reageres på. Nei, det var om Åkesson burde intervjues. Dette viser noe av utfordringen med svensk offentlig debatt; synet på Sverigedemokratene og Åkesson som sådan. For å forstå dette nærmere kan det være greit å lese Øyvind Strømmens kommentar i VG; Et helt spesielt parti. Det andre problemet med svensk offentlig debatt er uviljen til å diskutere utfordringene med skattefinansiert innvandring. Noe jeg kommer tilbake til.
Sverige: Et hardt politisk klima – har Sverigedemokratene et ansvar?
Spørsmålet Åkesson svarte et klart nei på, var om SD har et ansvar for det harde politiske klimaet i Sverige. Efter min mening burde Åkesson nyansert svaret, men hans klare nei er forståelig. Åkesson har, som Strømmen er inne på, jobbet for å lage en ny identitet for SD – fri fra nazirøttene partiet utvilsomt har. SD kaller seg nasjonalkonservativt, og går inn i en tradisjon med populistiske partier i Europa – som er mot innvandring – og globalisering. Mange partier over hele det politiske spekteret har deler av dette budskapet. De andre partiene i Sverige bruker SDs nazirøtter mot partiet. Dermed vil de også unngå å diskutere sakene (og løsningene) SD bringer inn i offentligheten. SDs nazifortid blir dermed en lynavleder, som gjør at svenskene ikke får diskutert temaer de burde diskutere – uavhengig av hvem som bringer temaene opp i debatten.
Da intervjuet sporet av
var nettopp da Skavlan istedenfor å få Åkesson til å kommentere de andre partienes bruk av SD som lynavleder, valgte å konfrontere ham med partifellers (til dels gamle) grove sprogbruk om innvandrere, innvandring og integrering.
Som flere kommentatorer har påpekt er Skavlan et program som samler svensk og norsk offentlighet. Derfor må det være en balanse i gjester og temaer. Skavlan hadde en unik sjanse til å utfordre det politiske etablissementet i Sverige. Han kunne fått Åkesson til å si at de andre partiene burde diskutere innvandring og integrering – uavhengig av om SD finnes eller ikke. Den sjansen misset Skavlan.
Isteden konfronterte han Åkesson med sitater av hva partifeller har sagt, og demonstrerte sin egen (og de fleste andres) avsky mot sprogbruken. Men Åkesson er blitt konfrontert med disse uttalelsene gjentatte ganger tidligere. Noen partifeller er ekskludert (det er en del av SD-ledelsens arbeid med å bli stuerene i svensk offentlighet og spiselige for velgerne), og noen har tatt avstand fra sine egne uttalelser. Åkesson kan sikkert svare på autopilot (slik han ifølge seg selv gjorde i slutten av 2014-valgkampen). Men Fredrik Skavlan lot knapt Åkesson svare fullstendig, men avbrøt ham hele tiden.
Når jeg i eftertid har lest meg opp på den svenske debatten som var i forkant av Skavlan-programmet forstår jeg Skavlans pågåenhet. Han skulle rettferdiggjøre Åkessons tilstedeværelse ved å være tøff og pågående. Jeg oppfattet denne delen av intervjuet som provoserende. Åkesson har vært sykmeldt i et halvt år, på grunn av utmattelsessyndrom. Men Skavlan behandlet Åkesson som om det var et utspørringsprogram rett før et valg. Det var ikke noe nytt i spørsmål eller vinklinger.
De øvrige partiers motvilje mot å diskutere integrering var ikke det eneste temaet Skavlan bommet på. I Åkessons sykefravær har SD nesten forårsaket en regjeringskrise. Når SD sitter på vippen mellom to klare politiske alternativer har partiet makt («vogmästerroll» kalles det på svensk). Selv om ingen vil ta i partiet med ildtang. Skavlan kunne forfulgt temaet ytterligere, og fått partilederens tanker om den borgerlige Alliansens fredning av den rødgrønne regjeringen – og utfordret Åkesson på hvordan et SD som vil bli tatt på alvor av de andre skal oppføre seg med et slikt ansvar for å kunne velte og innsette regjeringer. I Sverige er det stort sett ved valg at man bytter regjeringer.
Dårlig journalistisk teft av Skavlan og redaksjonen
Intervjuet med Åkesson gir grunn til å stille spørsmål ved Fredrik Skavlans journalistiske teft. Og hans menneskelige anstendighet. Det er ingen overraskelse at folk som sympatiserer med Åkesson reagerer, eller at folk som er motstandere synes intervjuet var greit. Når selv de av oss som ikke har fnugg av sympati for Åkessons budskap reagerer på måten intervjuet utviklet seg, bør det gå opp for Skavlan at han har bommet. Selv vil ikke Skavlan beklage noe som helst. Det er det kanskje ingen grunn til. Men han og redaksjonen bør kanskje evaluere hvorfor de misset sjansen til å utfordre de øvrige svenske partiene på motviljen mot å diskutere integrering – og på å utfordre SD til å fortelle hvordan de vil håndtere sin vippeposisjon.
FrP’erne saboterer Siv Jensens strategi mot SD
Det Skavlan derimot klarte, var å sabotere FrP-ledelsens strategi med å holde Sverigedemokratene på en armlengdes avstand. Christian Tybring- Gjedde, Carl. I. Hagen og Per Sandberg har gått ut mot Skavlan spesielt og mediene generelt – og reagert på behandlingen av Åkesson. «De skal ikke mobbe oss til taushet» har vært omkvedet.
Efter valget i fjor har både statsminister Erna Solberg og FrP-ledelsen gjort en del for å unngå å bli satt i bås med Sverigedemokratene, Le Pens Front National og andre innvandringskritiske partier i Europa. Men omfavnelsen av Åkesson efter Skavlan går lenger enn til omsorg for en syk mann. Det bygger en bro mellom FrP og SD, og plasserer de to partiene i samme politiske helhet. Sikkert ikke noe FrP-ledelsen ønsker. Men da klarer kanskje partiet å stige på meningsmålingene – når innvandring og integrering på en måte havner på den politiske dagsorden igjen.
En misbrukt sjanse
Svenske medier stod i kø for å gjøre selve comeback-intervjuet med Jimmie Åkesson. Skavlan fikk det, og misbrukte sitt scoop. Han skapte tvil om sine journalistiske evner, og om programmets profil. Men oppnådde å skape en følelse av likhet og samhørighet mellom FrP’ere og SD’ere som føler seg mobbet av mediene og den politiske eliten. Og øket sympati for SD blant velgerne. Norske TV-seere forstår neppe mer av svensk politikk og offentlighet efter denne seansen. At Åkesson er en omstridt politiker er igjen blitt bekreftet. At Skavlan kan ha en dårlig dag på jobben likeså.
Sverige: Svakt mandat for Löfven
Norberg: 10 lyspunkter dagen efter valget, tross alt
2 eller 49 «på vippen» – Sveriges «kaos»
