Ingalill Olsen, leder i Finnmark Arbeiderparti og varamedlem til Stortinget, følger opp vedtak på årskonferansen og angriper regjeringen for distriktspolitikken.
Mange borgere, og spesielt i distrikts-Norge, vil være enige med Arbeiderpartiet når de angriper regjeringen, blant annet for distriktspolitikken. I det daglige gir mennesker blaffen i eiendomsrettigheter, fornuftig bruk av skattefinansierte penger og skattetrykket. «Vi» ønsker at dagene skal gå rundt med jobb og de hverdagslige gjøremålene, fra middager, samvær med barna til ulike fritidsaktiviteter. Mennesker tenker på egne liv og lokalsamfunnet vi har sterk tilknytning til. Endringer i for eksempel Fiskeridirektoratet, konsesjonsordninger, Kystverket, Mattilsynet, politiet og Skatteetaten blir ansett som et angrep på eget lokalsamfunn fordi kompetansearbeidsplasser kan forsvinne. Livskraftige lokalsamfunn er avhengig av arbeidsplasser og kompetansearbeidsplasser. Velferd blir satt i bås med tjenester og ordninger drevet i regi av staten og/eller kommunene.
Ingalill Olsen spiller på disse følelsene i et radiointervju i Radio Nordkapp. Hun gjør det fordi hun er lokalpatriot, og hun vet dette budskapet selger i et fylke og en landsdel som muligens er helt avhengig av skattefinansierte penger og ordninger vedtatt av politikerne.
Sosialdemokrater, og dem er det mange av, glemmer at en stor del av offentlig sektor har blitt bygget ut med en oljedopet økonomi, og et betydelig skattetrykk. Ettersom petroleumsaktiviteten er på tur ned og det er begrenset hvor mye penger politikerne kan hente inn via skatter og avgifter, må politikerne bruke penger smartere. Omstilling i offentlig sektor er helt nødvendig, selv om det betyr tapte arbeidsplasser i en del lokalsamfunn. Forhåpentligvis blir arbeidsplasser som forsvinner erstattet med ny verdiskapning.
På Stortinget i dag er det hundre prosent oppslutning om velferdsstaten, men det er noen nyanser som skiller partiene. Det er politikere i nasjonalforsamlingen som ønsker færre regioner i for eksempel Fiskeridirektorater og som vil legge ned lokalkontor, men direktoratet har bred tilslutning på Stortinget og i regjeringen. Hvorfor ha syv regioner når det er mulig å gjennomføre omtrent de samme oppgavene med tre? Selvsagt betyr reduksjonen tapte arbeidsplasser i noen lokalsamfunn, men det betyr også at vi får mer ut av hver skattefinansierte krone.
De som vil omstille driften av offentlig sektor og som ønsker at kommunene skal få bestemme om butikkene skal få ha søndagsåpent, er ikke superliberalister. De er omtrent på linje med Olsen politisk, men har skjønt at «vi» må jobbe smartere. «Superlister» derimot vil legge ned det vi i dag kjenner som Fiskeridirektoratet, og la eierne bestemme egne åpningstider. Dessverre er det kun et bittelite mindretall som fortjener betegnelsen superliberalist.
