Filmkritikk er ikke noe Liberaleren vanligvis bedriver, men når Kvinnegruppen Ottar oppfordrer til boikott og Nina Karin Monsen svinger pisken kan det være verdt å ta en kikk.
De fleste har naturligvis fått med seg boksuksessen «50 Shades«, og fredag hadde filmen premiere. Når en bokserie har en slik salgssuksess, når Kvinnegruppen Ottar oppfordrer til boikott og filosofen Nina Karin Monsen er ute med sin moralske pekefinger er grunnlaget for nok en suksess lagt. Denne gang på lerret Og ganske riktig: Over 100 000 solgte kinobilletter premierehelgen. Oppskriftsmessig ble filmen slaktet av anmelderne. Det vil neppe spille noen rolle. For de mange som har lest bøkene vil nok ta veien til kinoen for finne ut om regissøren har klart å transformere suksessen fra boksider til filmlerret.
For den som tror at bøkene var høyverdig litteratur kan denne anmeldelsen fra 2012 si det meste: ««Fifty Shades» er så overlesset med klisjeer at man helt kan se bort fra muligheten for at boken selger på grunn av sine litterære kvaliteter.»
Kvinnegruppen Ottar ber deg bruke pengene kinobilletten koster på organisasjoner som bekjemper vold mot kvinner. «De mener filmen romantiserer vold mot kvinner og at den mannlige hovedpersonen er maktsyk og en manipulerende psykopat.»
Den som går og ser filmen med en forventning om pirrende sexscener blir nok skuffet. Med mindre man vet null og niks om SM-universet er det lite utenom det vanlige. Et «lekerom» som inneholder det meste til bruk i SM-sex vises tidlig i filmen, men svært lite av utstyret tas ibruk.
Det som har provosert både Ottar og Nina Karin Monsen er forholdet mellom hovedrollefigurene; Christian Grey og Anastasia Steele. Den dominante og suksessfulle hannen og den uerfarne og underkastende studinen. Men er bildet så enkelt? Slett ikke.
Vel er Christian Grey en kjekk 27-årig milliardær innen Telecom med stor bilpark og eget helikopter. Fly kan han også. Anastasia Steele studerer engelsk litteratur, og er efter eget utsagn programforpliktet til å være romantiker. Slikt er det ikke plass til i Mr. Greys liv. Der handler det om dominans, om underkastelse, og om grenser. Alt kjent fra SM-universet. Det er stoppkoder til bruk både når man nærmer seg grensene og når grensen for hva man kan være med på er nådd. Scenen der de Mr. Grey og Ms. Steele diskuterer kontrakten som skal regulere (det seksuelle) forholdet dem imellom, er fornøyelig. Er det noen scene som viser at Anastasia slett ikke underkaster seg så er det denne.
Gjennom hele filmen viser Anastasia sine grenser, og ikke minst at hun har fri vilje. Vi får også en forklaring på hvorfor Mr. Grey har blitt slik han er; han vil være den dominerende i alle ting, misliker fysisk nærhet og kjærtegn slik de vanligvis vises mellom to som har et forhold. Det dominerende tema i filmen er altså ikke SM-sex, men kampen mellom Mr. Greys behov for å få sin vilje og Anastasias ønske om å legge noe mer enn underkastelse inn i forholdet.
Kvinnegruppen Ottar kan mislike SM-sex. Det er deres valg (og kanskje de aller fleste andres syn). Men kan man se bort fra at mennesker kan gå inn i slike forhold av fri vilje? I Herrens hus er det mange rom. Og i seksualitetens verden er det mange univers. SM-universet er et av dem. Men det kan være greit å vite at det handler om å utforske nytelse, og grenser. Og det handler om frivillighet. Retten til å si nei.
Hvordan ville reaksjonene vært hvis det var en kvinne i Mr. Greys rolle? Christiane Grey. Og Anastasia var en ung, mannlig student. Jeg er ikke like sikker på at de samme grupperingene hadde skapt oppstyr. Nettopp fordi filmen slik den er bekrefter tradisjonelle kjønnsroller der mannen er den dominerende og kvinnen den underkastende vil selvutnevnte feminister av 70-tallskaliber skape leven. Slik jeg opplevet filmen viser Anastasia at hun lever opp til sitt efternavn («stål»).
Nå har ikke jeg allverdens av sammenligningsgrunnlag når det gjelder filmer der SM er tema, men jeg har da sett «9½ Weeks«. Den viser større dybde i beskrivelsen av forholdet mellom de to hovedpersonene. Og Har ikke minst mer humor. Men jeg opplevet den som langt mer provoserende enn 50 Shades. Men så er det også nesten 30 år mellom de to filmene. For den som lar 50 shades inspirere til å prøve ut SM kan den siste setningen i novellen 9½ Weeks (som filmen bygger på) tjene som advarsel. Den sier noe om hva SM gjør med et menneskes vanlige seksuelle følelser.
Hva så med vold mot kvinner? Skal vi glemme det? Bagatellisere det? Overse det? Naturligvis ikke. Kvinner som lever i undertrykkende forhold eller som mishandles skal gis støtte til å bryte ut. Krisesentrene fortjener støtte og trygghet. Overgripere er kriminelle som fortjener straff. Verden over diskrimineres kvinner. Det er ingenting å le av. Det er heller ikke underholdning. Men dypt alvor. Det går et skille mellom fantasi og virkelighet.
