Vi er kommet til tidspunktet da sentralbanksjefen holder sin såkalte årstale for Norges Banks representantskap og andre inviterte gjester. Flere spennende og interessante saker er skjedd siden sist – hvis dét er rette begreper å bruke.
Oljeprisnedgang
Oljeprisen har fått seg en real nedgang. Det merkes. Bortsett fra for norske bilister, for avgiftene utgjør en så stor andel at oljeprisnedgangen knapt nok merkes. Men vi merker det på den norske valutakursen. Vår sårbarhet har åpenbart seg i sterkere grad enn på lenge. Noen vil si at det er bra, for vi har hatt det for godt, at vi har godt av litt nedgangstider. Og de har virkelig et poeng.
Når oljeprisen går ned og valutamarkedet gjør utenlandske valutaer og dermed importvarer dyrere, er det første sentralbanken – tilsynelatende ihvertfall – tenker på at rentenivået må ned. Ja, for når en nasjonaløkonomi sliter, er vel det første den trenger at det gis incentiver for enda mere penger i økonomien for å drive prisene oppover?
Det kan nok sies at de som nå står i fare for å miste sin jobb i oljeindustrien, kan tåle en lønnsnedgang, og at Norge trenger lavere lønninger og priser. Nivået ligger altfor høyt. Oljefolk som må ta til takke med lavere lønninger, vil nok klare seg – selvom prisene går oppover. Men løsningen er den samme i eurosonen, der man virkelig har et arbeidsledighetsproblem. Løsningen for de arbeidsledige er at prisene skal presses oppover. Deflasjonen skal visstnok skys som pesten. Dette var også løsningen under den store depresjonen på 1930-tallet. Depresjonen ble egentlig ikke borte før krigen var slutt (se blant annet Robert Higgs om dette) – da endelig amerikansk offentlig sektor kunne krympes vesentlig. Noen hevder at det var det ødelagte Europa som ga amerikansk økonomisk vekst i betydelig grad. Men hvis man tenker over det, hvor mye kunne egentlig et sønderknust Europa bidra med?
Eksport
Man eksporterer for å kunne importere, og eksportindustrien er ofte avhengig av importvarer for sin produksjon. Ofte fremstilles kronekursen som en slags avveining mellom luksusgodet utenlandsferier og eksportindustrien. Men det er fordel at verdien av pengene er høyest mulig. Det er ingen bærekraftig løsning på sikt å sabotere verdien av ens egen valuta. En eksportbedrift, som en hvilken som helst annen bedrift, vil selge sine varer og tjenester så dyrt som mulig og ha så lave kostnader som mulig.
Lønnsutgifter er mange bedrifters største enkeltkostnad. Å redusere verdien av valutaen, er en enkel måte å redusere lønnskostnadene på samtidig som man opprettholder en illusjon hos arbeidstagerne om at deres inntekter ikke går ned. Man slipper også å ta hensyn til rigide regler for lønnsjusteringer når man gjør det på denne måten.
Får en eksportbedrift mindre inntekter målt i kroner, er det den politisk vanskelige løsningen som også er den rette, nemlig å redusere lønningene målt i kroner. Dette burde heller ikke være noe problem for arbeidstagerne dersom kjøpekraften per krone øker. Men sterke fagforeninger er selvfølgelig et problem, ikke bare for justering av lønnsnivå, men også for lukrative ordninger som utlendinger nærmest gaper vantro over, f.eks. «to-fire»-ordningen i Nordsjøen (man jobber ca. fire ukesverk på to uker og har fri i fire uker, noen vil sikkert mene at fire ukesverk på seks uker er riktig kompensasjon for å jobbe arbeidstimene så konsentrert, men det er ikke gitt at det er dermed er bærekraftig).
Å redusere verdien av norske kroner, for å gjøre livet lett for eksportindustrien, er ikke en god løsning. Også de som driver og jobber i eksportindustrien, blir rammet av svakere kjøpekraft. Man subsidierer også debitorer over kreditorer ved å drive pengeverdien ned, noe som gir feilaktige incentiver dersom man ønsker fremtidig velstand. Eller var det slik at man kunne låne seg til velstand? Og at et kappløp mot bunnen egentlig er et kappløp mot toppen?
Eksportbedrifter kan ha utfordringer med kontrakter i utenlandsk valuta, men da får de møte disse utfordringen med gode løsninger, ikke lene seg på at sentralbanksjefen stadig vekk skal komme og redde dem. Det er dermed ikke sagt at en styrkende valuta ikke vil gjøre vondt for noen. Det vil komme store utfordringer, men i sin helhet er en sterk valuta en fordel for den som har plasseringer i den og får sine inntekter i den.
Man kan stille spørsmål ved om de eksportbedrifter som er absolutt avhengig av en svak valuta, har livets rett. Likeledes kan man stille spørsmål om de importbedrifter som er avhengig av en lav grense for toll- og momsfri privat import, har livets rett. Burde det ikke heller gjøres noe med disse bedriftenes rammebetingelser? Istedenfor å skjerme dem fra konkurranse? Ja, det kan virke urimelig at privat import ikke skal være gjenstand for den toll og moms som må betales når det importeres for videresalg, men løsningen er allikevel neppe å opprettholde et høyt toll- og momsnivå.
Nå er det slik at det er oljeprisen som har drevet den norske kronen nedover på valutamarkedet, ikke først og fremst en manipulerende sentralbank. Det er imidlertid intet godt tegn at sentralbanksjefen kommer ut fra et møte med statsminister og finansminister og proklamerer at det er bra for vår ikke-oljeindustri, og dermed vår økonomi, at vi har en svak krone. I tillegg kom det en nedsettelse av en allerede lav styringsrente rett før jul. Så manipulasjonen er ikke helt fraværende.
Negative renter?
Danmark har nå fått sin krone under press efterat Sveits’ sentralbank besluttet å oppheve bindingen til euroen. Vår tidligere unionspartner har negative renter. Og det snakkes på andre siden av Skagerrak om at det kan bli aktuelt dersom situasjonen vedvarer å gi negative renter på lønnskonti.
Dette er forsåvidt interessant. Hadde vi hatt et ordentlig skille mellom depotbanker på den ene siden og spare- og lånekasser på den andre, ville det absolutt ikke vært noe prinsipielt galt i negative renter for depotkonti, dvs. konti som banken har for å oppbevare kunders midler trygt, altså uten å låne dem ut. Da ville vi hatt spare- og lånekasser, der innskyter reelt sett lånte pengene sine til banken, dvs. uten å kunne ta dem ut på dagen. Problemet er at vi ikke har noe slikt skille.
Jeg husker at jeg hadde en sparekonto med 12 måneders oppsigelsestid på. Idag sier finansavtaleloven at maksimal oppsigelsestid for en bankkunde er én måned. Det finnes riktignok fastrenteavtaler, men disse kan sies opp mot betaling av et straffegebyr, som oftest er avhengig av beløpets størrelse. Bankens låntagere har ofte lån med løpetid på tyve eller tredve år. Innskyterne kan som oftest ta pengene de «har» i banken ut på dagen. Banken kan ikke si opp et lån uten at det er misligholdt. Det finnes en reserve, men dette er kun en brøkdel av det som er skutt inn, derav begrepet «brøkdelsreservesystemet».
Den danske sentralbanken insisterer – ihvertfall inntil videre – å være med på den pengetrykkingsgalskapen som går ved navnet «kvantitative lettelser». Godt er ikke dette for den som har sparemidler eller mottar inntekter i danske kroner. Er det noe bedre å ha dem i euro? Neppe!
Tvungen spekulasjon?
Scheel-utvalget kom kort tid før jul med sin innstilling. Der ble det anbefalt å redusere bedriftsbeskatningen, men øke kapitalbeskatningen. Toppskatten ble anbefalt erstattet, ikke fjernet. Samtidig skulle bolig beskattes hardere. Bolig har i lang tid vært et slags fristed i et hardt beskattet samfunn. Så man kan ha full forståelse for at nordmenn legger så stor vekt på å «investere» i bolig – samtidig som man har forståelse for argumenter for at det ikke er bra med mye verdier stuet vekk i boligeiendom. Fristedet er under press. I forbindelse med utsiktene til enda lavere renter i Norge fremover er det kommet frem forslag om eiendomsskatt for å dempe eller hindre en boligboble. Øket egenkapitalkrav er et annet forslag. Forslagene ser ut til å ta tak i boligdelen av ligningen, ikke pengedelen. Et øket egenkapitalkrav tilsier riktignok at det må være mere egenkapital, men det setter i prinsippet ingen begrensning for hvor mye penger som kan lånes ut. Og hvis egenkapitalkravet kun gjelder for boliglån, går andre lånefinansierte objekter fri for dette kravet. Et øket reservekrav ville imidlertid tatt tak i pengedelen av ligningen. Dersom politikere lykkes i å hindre at det strømmer mere penger til boligmarkedet, vil de mer lett tilgjengelige pengene finne andre steder å strømme til, og man vil få andre bobler. Man løser ikke rotproblemet med billige penger ved å hindre dem å strømme til et bestemt marked.
Göran Persson har sagt at den som er satt i gjeld, er ikke fri. Den gamle etos om å bygge sten på sten, finnes knapt mere. Selv de som ikke av natur har grådige tendenser, blir nærmest tvunget ut i spekulasjon for å hindre at deres oppsparte midler forvitrer. Når det stadig strømmer til nye penger i form av kreditt opprettet ut av intet, blir man nærmest tvunget til å velge mellom å få «sin andel» av inflasjonen og å – Göran Perssons ord – friheten.
Det er ikke forbruk som driver produksjonen. Man må produsere før man kan forbruke. Ja, forbruk er viktig. Men for keynesianerne – eller snarere dem som tror på den moderne keynesianismen på steroider – er det viktig med forbruk nå. Det er derimot ikke dagens forbruk som er vesentlig for dagens investeringer. Det er det fremtidige forbruket som er viktig. Og fremtidig forbruk er avhengig oppspart kapital. Når sparekapitalen øker, synker renten. Da får investorene et signal om å investere, og det er tilgjengelig sparekapital å låne. Tilsvarende når sparekapitalen reduseres, øker lånerenten, og investorene får et signal om at det ikke er så lurt å investere. Så kan det komme diverse forstyrrelser, f.eks. kunstige stimuli fra sentralbanken, og da får investorene feil signaler. Det gjøres så overinvesteringer i samfunnet, og man vil omsider finne ut at ikke alle investeringene kan realiseres. Når man oppdager dette, sprekker boblen. Dette er den østerrikske teorien om forretningssyklusen veldig kort fortalt.
Vi tenker oss at et cirkus kommer til byen, og som følge av dette blir det stor efterspørsel efter matservering. Da finner en restauranteier ut at han skal utvide. Cirkuset drar fra byen, og restauranten som nå er utvidet, har overkapasitet. Restauranteieren tok signalet fra en midlertidig nåtidig forbruksøkning, riktignok ikke offentlig forbruk. Han har sløst med noen ressurser, men det vil være feil at han skulle subsidieres for å fortsette å bruke ressursene på den måten. Ja, det vil gjøre vondt at han tar konsekvensene av sin feilinvestering, men det vil gjøre saken verre om han fortsetter som før for å unngå en ressursreallokering.
Gull som penger
Med et gullrush som på midten av 1800-tallet kan man oppleve en stor tilstrømning av nye penger – gitt at gull da er penger. Noen hevder at gull er penger. Ja, gull har en rekke egenskaper som gjør det egnet som penger, og nei, det er ikke nødvendig at vi alle skal bære med oss gull i lommene våre for at gull skal fungere som penger. Men dersom vi forutsetter at gull er et alment akseptert betalingsmiddel, er ikke gull penger per idag. Det er ikke dermed sagt at gull ikke ville vært alment akseptert dersom vi ikke hadde fiatpenger – penger ved statlig dekret – som tvungent betalingsmiddel.
Med gull som penger kan vi få en massiv monetær inflasjon dersom det oppdages en gullgruve som øker verdens gullmengde flerfoldige ganger. Dette er usannsynlig, men det kan skje, og det er da et problem som får håndteres når det eventuelt oppstår. Vi har idag et mye større problem, nemlig at fiatpenger kan opprettes ut av intet – kostnadsfritt. Det er logisk at det skal være kostnader ved å skaffe til veie nye penger. Når du jobber og sliter, vil du virkelig bytte din arbeidsinnsats inn i noe som har vært kostnadsfritt å skaffe til veie? Er det ikke bedre at de som driver gullgruver har kostnader ved å utvinne gullet som skal brukes som penger?
Men istedenfor at gull er penger har vi altså fiatpenger. De kan «trykkes» efter sentralbankens eget forgodtbefinnende, og i tillegg «trykkes» i de private banker under brøkdelsreservesystemet med sentralbanken som garantist. Dersom pengemengden økes ved forholdsmessig utdeling til alle tidligere pengeinnehavere, vil pengemengdeøkningen ikke utgjøre noen forskjell. Problemet er at ikke alle får de nye pengene samtidig. Det er de som sitter nærmest pengene som får dem først. Dette gjør at mange av samfunnets smarte går til finansrelatert virksomhet istedenfor mere produktiv virksomhet i samfunnet.
Og når det «trykkes» penger, «trykkes» det selvfølgelig ikke velstand eller ressurser. Var dét tilfelle, ville Zimbabwe vært verdens rikeste land.
Deflasjonsspøkelset
Deflasjonsspøkelset blir trukket frem fra tid til annen. Det skal liksom være så farlig. Og for alle dem som sitter nedsyltet i gjeld, er jo ikke prisdeflasjon noe spesielt hyggelig. Men prisdeflasjon er ikke nødvendig for økonomisk vekst. I amerikansk historie kan det f.eks. vises til en lang periode med prisdeflasjon og økonomisk vekst.
Det hevdes fra tid til annen at folk rett og slett vil la være å bruke penger dersom prisene går nedover. Mulig dét. Folk lar ihvertfall ikke være å bruke penger på datautstyr, som har en tendens til nedadgående priser. Når folk er vant til stigende priser, er det mulig at de vil bruke mindre penger i en periode med synkende priser, men de kan ikke la være å bruke penger overhodet. Også dersom «normaltilstanden» er prisdeflasjon, er det kanskje slik at folk vil bruke mindre penger enn når det er konstant prisinflasjon.
Vi skal allikevel huske på at mennesker er slik at de setter mere pris på et gode idag enn akkurat samme gode i fremtiden. Mennesker har forskjellige tidspreferanser, og det vil derfor være forskjell på hvilket tillegg de vil ha for å utsette godet, men de vil aldri ha null tidspreferanse. Nå er det selvfølgelig grenser for hvor mye mat det er behagelig å spise med én gang, hvor mange aktiviteter man kan fylle tiden sin ad gangen med osv. Men dette endrer ikke på det prinsipielle at et gode er foretrukket nå fremfor i fremtiden.
Dersom det er slik at i et samfunn med prisdeflasjon over tid at folk bruker mindre penger, er kanskje dette bra. Hvorfor skulle det være ille at folk tenker mere langsiktig? Men hvor sannsynlig er det at folk flest vil skusle bort sine liv ved å la være å bruke penger i det hele tatt?
I krisetider ser man at folk bruker mindre penger enn vanlig. Kanskje til og med langt mindre penger enn vanlig? Men er det egentlig så rart? Vi fikk en finanskrise i 2007/2008. Den var skapt av billig kreditt og lette penger. Så er «løsningen» som myndighetene foreskriver for krisen enda mere billig kreditt og lette penger. I tillegg blir vi fortalt at vi må bruke penger som noen gærninger for å få fart i økonomien. Det som skapte krisen i utgangspunktet, er visstnok det som skal løse den. Er det noe rart at folk sparer for at det skal holde til (fortsatt) dårlige tider? Kanskje er det ikke prisdeflasjon som er det som truer, men dårlige tider?
Et rentenistespøkelse og et sparebehov?
Vi kan ikke ha gullstandard eller et prisdeflatorisk regime, for det gjør at vi får rentenister, folk som kun lever midlene på sin bankkonto, sier noen. Javel, så nå har vi altså ikke folk som lever av børsspekulasjon som følge av inflasjonen? Og det er altså de virkelig rike som får lide av at sparemidler på bankkonti forvitrer? Og jeg som trodde at det var småsparerne som led av dagens regime. Ja, ja!
Jan Arild Snoen skrev nylig i Aftenposten at folk ikke burde la seg skremme til sparing til pensjon, og at folk ikke burde være redde for at de ikke skulle ha tilstrekkelig midler når de blir gamle. Folk burde ikke være redde for at Folketrygden ikke kan «levere». Mulig dét. Det er gått over førti år siden Nixon tok USA og verden av den siste rest av gullstandarden, og siden inflasjonen på 1970-tallet kom under kontroll er det jo gått ganske bra. Det er kanskje gått overraskende lenge. Førti år er lang tid for et rent «papirpengesystem», vil noen si. Kanskje vil det kunne gå førti år til, kanskje til og med åtti år? Ingen vet. Men det er jo også mulig at det sentralbankene driver med nå vil ende virkelig ille, og at den stadige utsettelsen av den virkelige kuren til slutt ikke kan gjøres mere. Og da vil kuren komme, og den vil gjøre vondt. Skal man da ta Folketrygden for gitt? Skal man da satse på at det «årner seg»? Snoen sier riktignok at det kan være lurt å spare. Han presiserer bare at dersom man har nok med etablering, burde man kanskje prioritere det litt lavere. Og jeg er absolutt enig i at spesialbehandling av pensjonssparing ikke burde være nødvendig. Man burde kunne spare uten at det bindes til utbetaling som pensjon.
Les og lær mere
Alt dette kan man lese mer om hos blant annet mises.org og LewRockwell.com. David Stockman, Ronald Reagans budsjettrådgiver, har lignende tankegods. Alan Greenspan, tidligere amerikansk sentralbanksjef, advarte nylig mot det som hans tidligere arbeidsgiver nå driver med, og han talte til fordel for gull. Det anerkjente Khan Academy har flere videoer om kvantitative lettelser, åpne markedsoperasjoner og brøkdelsreservesystemet.
