Er det rimelig at landene som mottar norsk bistand skal kunne bruke sine egne penger som de vil, selv om de også får våre? Eller bør norske myndigheter stiller tøffere krav til mottagerlandene?
Før jeg går videre med artikkelens hovedpoeng, la meg bare gjøre det klart: Jeg mener at det ikke er en statlig oppgave å gi mine penger som bistand til andre land. Jeg vil selv bestemme om jeg skal gi, og til hvem; hvilke land vil jeg gi bistand, og hvilke humanitære organisasjoner bør forvalte de pengene jeg har gitt – slik at de brukes på best mulig måte. Og ikke minst til hva; hva pengene skal brukes til. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke vil få flertall for mitt primærsyn, men jeg kommer til å fortsette å argumentere for det.
Det går likevel an å ha to tanker i hodet på en gang, og derfor går jeg videre til formålet med denne artikkelen: Så lenge Norge gir bistand til andre land er det noen nøkkelspørsmål som bør besvares:
Hvem skal vi gi til, hva skal pengene brukes på, og hva bruker mottagerlandet sine egne penger på?
De tøffe spørsmålene til mottagerlandene
Er det ikke på tide at Norge stiller spørsmål til mottagerlandene om hvordan de bruker sine egne penger? Og vurderer om svaret er slik at vi bør bestemme oss for om vi skal slutte å gi, eller stille krav om endring i landenes egen pengebruk?
For å si det enkelt: Skal vi gi penger til bistand til land som bruker sine egne penger på våpen, høye lønninger til politikere, eller har vesentlige mangler ved sin demokratiske struktur? Hvis vi mener at de bruker pengene sine galt, skal Norge forsøke å få dem til å endre pengebruken – eller ganske enkelt gi beskjed om at vi vil bruke pengene i land som bruker pengene mer i tråd med hva vi mener er riktig?
Bortkastede penger?
Bistand har ofte vært beskrevet som den rike verdens avlat for gamle synder (kolonitid etc). Men er det viktigste å gi penger – eller at de pengene vi gir faktisk gir de resultatene de er ment å gi? Med andre ord: Vil pengene vi gir og prosjektene vi støtter overleve? Hva er det som kan ødelegge for resultatene? Hva er grunnen til verdens fattigdom? Ofte ser vi at det som ødelegger for bistanden er krig og konflikt. Så hva skaper krig og konflikt?
Efter min mening (og jeg tror ikke den er så omstridt) er dette de fremste årsakene til krig: Totalitære ideologier, diktaturer eller autoritære regimer, religion, nasjonalisme og kamp om naturressurser.
Å bekjempe totalitære ideologier, diktaturer, autoritære regimer, nasjonalisme, religiøst begrunnede kriger og konflikter – eller kamp om naturressurser vil vær en formidabel oppgave. Det betyr ikke at man skal la være å prøve. Norge må med andre ord kjempe for menneskerettigheter og fire samfunn. Motarbeide nasjonalisme og religiøs fanatisme. Bekjempe diktaturer, autoritære regimer og totalitære ideologier.
Hva virker best?
Stat til stat-bistand, eller via humanitære organisasjoner? Penger til demokratiutbygging, utvikling av næringsliv, eller for å gi mennesker en best mulig start i livet?
Jeg mener det er noe alle mennesker trenger; tilgang til rent vann, til grunnleggende helsestell, og til grunnleggende utdannelse. Vann holder folk, klær og bosted rene. Det motvirker infeksjoner og sykdommer. Grunnleggende helsestell må inkluder vaksiner mot sykdommer som er farlige for barn. Og lærer barn å lese, skrive og regne har de et godt utgangspunkt både for videre utdannelse og til å orientere seg i samfunnet.
Så da må vi spørre mottagerlandenes myndigheter: Bruker deres egne penger på dere selv eller på innbyggerne? Prioriterer dere våpen eller vann? Offiserer eller leger? Bomber eller bøker? Hvis mottagerlandenes myndigheter bruker egne penger på våpen istedenfor vann, leger og lærere ser jeg ingen grunn til at Norge skal finansiere oppgaver disse landene neglisjerer. Hvis de i tillegg undertrykker sine egne innbyggeres mulighet til å si ifra om vanstyre gale prioriteringer må Norge være disse innbyggernes stemme. Og å gi stat til stat-bistand fremfor til organisasjoner som nettopp prioriterer vann, helsestell og utdannelse vil også være galt. Å gi myndighetene penger er som en blankosjekk til gale prioriteringer og misbruk av midlene. I verste fall er Norge med sitt bistandsbudsjett med på å opprettholde undertrykkende regimer og fattigdom. Og det er vel ikke meningen?
Jeg tror ikke en regjering fra venstresiden er istand til å stille disse spørsmålene – eller stille tøffe krav til mottagerlandene. Heller ikke KrF. Derimot har jeg et håp om at regjeringspartiene og Venstre kan bli enige om å legge om norsk bistandspolitikk.
