Kongen av Saudi-Arabia er endelig død. En pest og en plage for sine undersåtter, bokstavelig talt.
Pisking, fengsling og halshugging over en lav sko. En kongefamilie bestående av over 3000 personer er en byrde for ethvert folk. Og folket i Saudi-Arabia kan hverken stemme i valglokalet eller med føttene. De lever i et av verdens verste diktaturer. Da emiren av Kuwait døde i 2006 skrev VG en suveren leder. Håper de gjør noe tilsvarende nå. En død diktator bør man ikke sørge over, uansett hvilken tittel vedkommende smykket seg med i livet. Dessverre er statsledere og politikere verden over i gang med å hylle en person hvis regjeringstid er fylt med blodstenkte dager. Slik er det i realpolitikkens verden.
La oss heller hylle dem som vil bringe Saudi-Arabia fremover. Som Manal al-Sharif. Som Raif Badawi. To av den avdøde kongens undersåtter. Den ene fikk ikke kjøre bil, på grunn av sitt kjønn. Den andre er tildelt 1000 piskeslag som straff for å ha brukt sin ytringsfrihet og krevet debatt om forholdene i landet sitt. La oss hylle de som beveger verden. Ikke en avdød konge. Jeg håper jeg slipper å vemmes over norske politikere ved denne diktatorens dødsfall.
Nekrolog i The Guardian: «Monarch whose reign saw the spread of division, corruption and strife, and was saved only by ‘black gold’».
