Ytringsfriheten min får du ikke! Je suis Charlie!

Ytringsfriheten er fundamentet for et fritt samfunn. Ytringsfriheten er best når den brukes, og verst når den er en Potemkins kulisse. En illusjon tømt for reelt innhold av frykt for konsekvensene ved bruk andre kan mislike.

Solidariteten med det franske satiriske tidsskriftet Charlie Hebdo er sterk i både tradisjonelle og sosiale medier ikveld, kanskje med unntak for NRK. Sjokket og sinnet det bestialske terrorangrepet på avisens redaksjon i Paris i formiddag har fått både vanlige folk, politikere og pressefolk til å slå ring rundt ytringsfriheten. «Sosiale medier går i svart» skriver avisene. For eksempel på grunn av denne tegningen:

Å drepe en redaktør og karikaturtegnere er et udiskutabelt angrep på ytringsfriheten. Det er nedrig. Det er kriminelt. Og det er politikk. Det er ideologi. Mange er for ytringsfrihet – i teorien. Forbausende mange vil kutte i ytringsfriheten. Beskjære den. Selv vanligvis oppegående personer snakker om «kvalifiserte ytringer» og noen tar til orde for ytringsansvar. Altså at bare de som har vel begrunnede og gjennomtenkte meninger bør få slippe til i den offentlige debatt, hvis de tenker over konsekvensene deres ytringer kan ha. Slik siling av meninger er en meningsløshet. Skapt av elitister som vil verge seg mot den udannede almenhet.

Ytringsfrihet kan aldri handle om den gyldne middelvei. Og hvem skal i så fall definere hvor den går? Ytringsfrihet handler om min frihet til å ytre de verste synspunkter du kan tenke deg.

Ønsker du å vinne tilslutning for dine politiske standpunkter trenger du ytringsfrihet. Vil du kritisere alt som er galt og skjevt rundt deg trenger du ytringsfrihet. Ønsker du å utøve din religion trenger du også ytringsfrihet. Og ønsker du å kritisere religiøse krefter trenger du ytringsfrihet. Ønsker du en åpen debatt om politikk, religion, styringen av samfunnet, om kulturelle uttrykk som film, musikk, bøker og aviser bør du hegne om ytringsfrihet.

Hvor viktig ytringsfriheten faktisk er, tenker vi kanskje ikke så mye over. Spesielt ikke vi som bor i fredelige demokratier her oppe øverst i verdens rikeste og fredeligste grend. Kanskje ergrer vi oss mer over kvaliteten på den pressen der den frie, åpne og gode debatten skal foregå. Men istedenfor å kritisere alt vi mener er uvesentlig i mediene bør vi kanskje bidra til å fylle dem med det vi mener er viktig.

De vet best hvor viktig ytringsfrihet er som ikke selv har den. Eller de som har mistet den. Nå – med massedrap på avisredaksjoner, med drapsforsøk mot avistegnere, og med en opposisjonsleder her til lands som i en lignende situasjon ba om unnskyldning for at norsk grunnlovsfestet ytringsfrihet ble brukt – begynner vi kanskje å ane hvor viktig ytringsfriheten er.

Angrepet på avisen Charlie Hebdo skal ha vært en hevn fordi avisen trykket karikaturer av Profeten Muhammed. Morderne gikk systematisk til verks, og ropte fornavnene på de tegnerne de var ute efter å ta livet av. Men om journalister og karikaturtegnere dør vil deres verk leve. Noen mener ytringer i form av karikaturer er en provokasjon som har utløst drapene. Nok en meningsløshet. Om du blir provosert av en ytring har du ingen rett til å ta livet av den som kom med ytringen.

Folk som mener at å publisere karikaturene var en provokasjon som utløste massedrapet i Frankrike og andre lignende terrorhandlinger mot aviser, journalister og tegnere ser helst at karikaturene ikke publiseres på nytt. En av de som har skuffet meg ved å hevde dette idag, er den norske ytringsfrihetshelten William Nygaard. Han burde heller forsvart ytringsfriheten enn å forsvare selvsensuren som gjør ytringsfriheten til en Potemkins kulisse. En ytringsfrihet som ikke kan brukes til å provosere er en illusjon. Slike illusjoner bør være forbeholdt diktaturer og autoritære regimer. Og hvis du tror media har blitt modigere i løpet av de åtte årene som er gått siden Jyllandsposten og Magazinets publiseringer, tar du feil. Selvsensuren er allerede iferd med å bre seg.

Isteden for å ilegge oss selvsensurens lenker bør vi solidarisk med de drepte publisere Muhammedkarikaturer så mange steder som mulig. For skal drapsmennene sette et eksempel med dagens massakre må de følge opp med å angripe og drepe alle som publiserer. En uoverkommelig oppgave. Å ære de drepte i Charlie Hebdos redaksjon er å bruke ytringsfriheten. Til å provosere, egge til debatt. Ja, til å krenke. Og karikaturtegnere i andre aviser uttrykker allerede sin solidaritet med nye karikaturer.

Mennesker med makt og mennesker som mener å besitte den eneste rette sannhet er redd for ytringsfriheten. Enten den kommer i form av tykke bøker, lettbente viser eller dagens karikaturtegninger. Den franske enevoldskongen forbød Encyclopedien. Thomas Paines Rights of man ble forbudt i det langt friere England. Pinochets bødler knuste hendene til sangeren Victor Jara, og drepte ham. Karikaturtegneren Ali Ferzat gjestet Oslo Freedom Forum i 2013. Han tegnet diktatoren Assad i Syria, og ble belønnet knuste hender.

Ytringsfriheten er bærebjelken i et fritt samfunn. Hvis vi godtar at ytringsfriheten innskrenkes eller angripes vil vi tilslutt ende opp uten ytringsfrihet. Da har vi heller ikke noe fritt samfunn lenger. For å si det med VGs Anders Giæver: «De som bare lar seg krenke av sånt og som ikke er villige til å slåss for å forsvare dette privilegiet, er ikke demokratiets venner.»

Ytringsfriheten min får du ikke!