Den nye regjeringen har sittet et år, lagt frem sitt eget statsbudsjett og smadres på meningsmålingene. Selv for oss som sterkt ønsket en ny regjering har glansen falmet. Erna Solberg bør bruke juleferien til å lese om Syse-regjeringens skjebne.
Husker du Syse-regjeringen? Kanskje. Hva den fikk til? Neppe. Jan P. Syses regjering er en parentes i nyere norsk politisk historie, men dens skjebne kan enhver statsminister i en mindretallsregjering lære noe av. En skjør regjeringskonstruksjon med et svakt og ustabilt parlamentarisk grunnlag.
En mindretallsregjering lever farlig hvor enn den går, og spesielt hvis den går til Stortinget. Denne viktige erkjennelsen er et jungelord fra norsk politikk som Erna Solberg og Siv Jensen synes å ha glemt. Solberg-regjeringen har overlevet Jan P. Syses regjering i antall dager, men synes ikke å ha vilje til å sikre seg et langt liv.
Det er tid for medienes karakterbok til regjeringen, og Dagbladets dom har allerede falt. Avisen efterlyser nye ideer. Om det er fra den nye regjeringen eller et ønske om en ny regjering med annen politikk skal være usagt. Men karakterene statsrådene har fått er ikke egnet til å imponere noen. Som liberalist kunne jeg sagt mye stygt om regjeringens politikk. Men det er den politiske overlevelsesstrategien, eller mangelen på sådan, som skremmer meg.
Regjeringen er i mindretall. Som i den forrige regjering er et såkalt fløyparti deltager for første gang. Begge deler gjør at Solbergregjeringen lever ekstra farlig. Men bryr regjeringen seg om det? Det virker ikke slik. Siv Jensens første egne forslag til statsbudsjett var kanskje blått i innhold, men var som å vifte med en rød klut. Ikke bare mot alle særinteresser som lever av skattefinansierte subsidier via statsbudsjettet, men også overfor to opposisjonspartier som deltok i regjeringsforhandlingene i fjor høst – og som regjeringen har en særavtale med. Forslaget til statsbudsjett viste at regjeringen enten ikke brydde seg om særavtalen med Venstre og KrF eller rett og slett gav blaffen i den. Altså det tredje argumentet for at denne regjeringen ikke bare lever farlig, men også liker livet den lever. Erna Solbergs regjering virker som om de vil gjøre sin tilværelse til en politisk variant av Ekstremsportveko på Voss. Det kan ende med knall og fall både for enkeltutøvere og for regjeringslaget som helhet.
I de 44 årene mellom 1961 og 2005 hadde Norge flertallsregjeringer i til sammen åtte år (Borten og Willochs koalisjonsregjering). Siden 2005 Har Norge hatt flertallsregjering i like mange år som de 44 forrige. Det sies at den politiske hukommelsen er kort. Det har vi fått mange bevis på siden valget. Ikke bare synes Erna Solbergs mannskap å ha glemt hvordan mindretallsregjeringer bør oppføre seg for å overleve. Den forrige regjeringens deltagere synes å ha glemt at de satt med flertall i åtte år, og hadde mer penger til disposisjon enn noen regjering før dem. Ikke minst virker det som om de velgerne som var grundig lei av Jens Stoltenbergs statsråder har fått et akuttanfall av nostalgi. Men Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og den siste SP-lederen (Navarsete) er ikke de som vender tilbake om Erna og Siv må gå. Det er Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken og Trygve Slagsvold Vedum som vil bekle de fremste postene i en ny rødgrønn regjering. Hvis da ikke Lysbakken skiftes ut med Knut Arild Hareide. Det er utrolig at noen vil gi denne gjengen styringen over norsk politikk.
Jeg ønsket regjeringsskifte, og det jeg beklager mest er at Venstre ikke deltar sammen med Høyre og FrP. Det jeg beklager nest mest er at Venstre i så stor grad har bundet seg til KrF. Disse to beklagelsene kan oppsummeres i det jeg har skrevet mange ganger på Liberaleren efter valget i 2013; det finnes et reformflertall på Stortinget. Det består av Høyre, FrP og Venstre. De tre partiene kan bli enige om mange reformer i det norske samfunnet. Behovet for endringer er skrikende – og de tre partiene vil ha mange av de endringene det faktisk er behov for. Men KrF er et endringsuvillig parti. Et ekte konservativt parti som forsvarer den bestående sosialdemokratiske orden.
Regjeringspartienes valg av strategi i Solbergregjeringens første leveår overbeviser ikke meg om at Høyre og FrP ønsker seg et langt liv i regjering. Et politisk visdomsord sier at en statsråd skal drive sitt virke som for evigheten men må være forberedt på å gå på dagen. Men det kan da ikke være noe poeng å fremstå som om man forbereder kollektivt politisk selvmord hver dag?
Regjeringen virker å ha glemt samarbeidsavtalen med Venstre (og dessverre KrF). Den forankrer ikke sin politikk i et mulig flertall på Stortinget, men sender opp en rekke ballonger og virker ikke spesielt opptatt av hvilke ballonger som skytes ned og hvem som når sitt bestemmelsessted. Til profesjonelle rikspolitikere å være, virker regjeringens deltagere vel amatørmessige i sin fremferd. Spesielt overfor den mer velvillig innstilte delen av opposisjonen. Regjeringspartiene har sine egne programmer og regjeringserklæringen. Så har den samarbeidsavtalen. Venstre (og dessverre KrF) har den samme avtalen, i tillegg til sine programmer. At ingen legger programmene, regjeringsplattformen og samarbeidsavtalen ved siden av hverandre og forsøker å finne de felles standpunktene og mulighetene for kompromisser der forskjellene i standpunkter er små, forundrer meg stort. En mindretallsregjering som ønsker seg et langt liv burde satt sine strateger og rådgivere på en slik oppgave allerede før regjeringsskiftet. Det er mye verre for Venstre og KrF å gå hardt ut mot forslag som ligger nær opp til deres egen programfestede politikk uten å miste politisk troverdighet. Det er naturligvis helt legitimt av en regjering å flagge sin egen politikk først, for så å vise frem hva som blir stående igjen efter forhandlinger med opposisjonen. Så langt tyder alt på at regjeringen har fulgt sistnevnte strategi. Alt tyder på at det regjeringen har oppnådd er å provosere den vennligsinnede opposisjonen – og skremme velgerne fra seg. Og det var neppe meningen.
Mitt råd til Erna Solberg for juleferien er å lese seg opp på skjebnen til norske mindretallsregjeringer. Syseregjeringen gikk i indre oppløsning, men dens korte levetid skapte et langvarig dårlig forhold mellom Høyre og FrP. Et forhold Kåre Willoch gjorde sitt beste for å forsure gjennom sin regjeringstid – noe som også førte til at hans regjering måtte gå av i 1986. Politisk prinsipprytteri og dårlig personkjemi viste seg å ha være en eksplosiv blanding. Bondeviks annen regjering skal være glad for at velgerne dømte den nord og ned, slik at den slapp å leve med Carl I. Hagen som bøddel i Stortinget.
Jeg har sansen for Erna Solberg, og grøsser ved tanken på å få Gahr Støre som statsminister. Og jeg håper at reformflertallet på Stortinget snart vil bli tatt i bruk i de store sakene som virkelig betyr noe i det lange løp. Hvis mitt håp skal bli virkelighet må Erna Solberg og Siv Jensen realitetsorientere seg, og stake ut en kurs mellom Skylla og Kharybdis.
Avslutningsvis et lite julekort til statsministeren:
Kjære Erna!
Du har overlevet det vanskelige førsteåret som statsminister for en mindretallsregjering. Ikke la betegnelsen «amatørenes inntogsmarsj» bli tittelen på din regjerings gravskrift. Jeg ønsker deg et langt liv som statsminister. Jeg håper du finner det politiske overlevelseskurset som sikkert finnes for mindretallsregjeringer, og at du bruker juleferien til å samle krefter og finne nøkkelen til Venstres hjerte. Fornuftsekteskap er sikkert ikke det mest spennende som finnes, men det er lite fornuft i ekstremsport – uansett om den utøves politisk eller i naturen rundt Voss.
God jul!
Klem fra Liberalerens redaksjon
