Som vi spådde allerede 15.september; det kan gå mot nyvalg i Sverige fordi sosialdemokratene statsminister fikk et svakt mandat ved valget. Men er det kaos?
I svenske medier beskrives den mulige regjeringskrisen for Stefan Löfvens regjering som et kaos. Grunnen er at regjeringen av sosialdemokratene og Miljøpartiet kun får støtte fra Vänsterpartiet (SVs søsterparti) for sitt budsjett. Den forrige regjeringens fire deltagere; Moderaterna (Høyre), Centerpartiet, Folkpartiet (Venstres søsterparti) og Kristdemokraterna (KrFs søsterparti) insisterer på å forhandle sammen (som «alliansen») og ikke hver for seg. Dermed bevares båndene mellom partiene som samarbeidet åtte år i regjering. Alliansens fire har større stemmetall i riksdagen for sitt budsjett enn den rødgrønne regjeringen for sitt, fordi Sverigedemokraterne (SD) stemmer for alliansens budsjettforslag. Hadde SD stemt for sitt eget budsjettforslag ville Löfvens regjering hatt størst stemmetall (men ikke flertall) for sitt budsjett. Dermed ville dette budsjettet blitt vedtatt, slik riksdagens stemmeregler er. Regjeringen trenger ikke flertall, bare størst mindretall.
Sverigedemokratene doblet sin oppslutning ved valget i september, og sitter «på vippen» med 49 mandater i riksdagen. Hvis Löfven ser blant sine nordiske naboer efter parallelle situasjoner fra nær historie kunne han tatt en samtale med Gro Harlem Brundtland her i Norge. I perioden 1986 – 89 og 90 – 96 fikk hun flertall for sine statsbudsjett med hjelp av Senterpartiet og KrF. Problemet er rådet Gro ikke kan gi. Mer om det snart.
Selv om 13% av velgerne stemte på Sverigedemokratene i september er det fortsatt 87% av velgerne som ikke vil ha partiets innvandringspolitikk. Og det er den politikken som får SD til å velge alliansens budsjettforslag fremfor regjeringens. Grunnen er nemlig at regjeringsdeltager Miljöpartiet har Sveriges mest liberale innvandringspolitikk. Derfor vil SD ha MP ut av regjeringen.
Statsminister Löfven vil, like mye som Reinfeldt før ham, isolere SD fra innflydelse. Men hvordan få til det? På kort sikt kan han velge å regjere på grunnlag av den borgerlige alliansens budsjett fremfor sitt eget. Og så håpe på at samholdet mellom de fire borgerlige partiene sprekker på litt lenger sikt. Å utlyse nyvalg på nyåret kan føre til at de borgerlige gjenvinner regjeringsmakten. Men det kan også føre til at SD sikrer seg enda større støtte fra velgerne.
Gro Harlem Brundtland er ikke den som kan gi Stefan Löfven noe råd om hvordan man får en opposisjon til å isolere et fløyparti fra innflydelse. Da den borgerlige regjeringen i Norge mistet flertallet ved valget i 1985 havnet norske FrP «på vippen» med kun to mandater i Stortinget. Statsminister Kåre Willoch ba Gro om hjelp til å isolere FrP – men Gro nektet. Willoch klarte å holde på regjeringsmakten til mai året efter, men da var det slutt. Det innledet en periode på 11 år med Ap-dominans og Ap-regjeringer i 10 av disse årene. Så om Löfven ikke klarer å få lokket sentrumspartiene over til seg (slik Gro klarte efter regjeringsskiftet i 1986), er det ikke sikkert de rødgrønne partiene i Sverige klarer å styre videre. Norge hadde ikke den mulighetene svenskene har; muligheten til å skrive ut nyvalg.
Nyvalg er et tveegget sverd. Er politikerne «dømt» til å finne løsninger fordi nyvalg ikke er mulig, så får de det til (i hvert fall i Norge). En regjering som utlyser nyvalg må overbevise velgerne om at den fortjener et styrket mandat, for å hamle opp med en «umulig» opposisjon. Det er det slett ikke sikkert at Löfven klarer. Det var ikke venstresiden som vant valget i Sverige i september – men regjeringen som tapte. Stemmene de mistet gikk til Sverigedemokratene. Tiden efter valget har vist at SD har styrket sin stilling blant velgerne. Med mindre den borgerlige alliansen gjenvinner flertall vil nok SD bli sittende i vippeposisjon. Kanskje kan en ny allianseregjering regjere ved hjelp av Miljöpartiet – og dermed klare det Löfven ikke får til; å isolere SD.
Löfvens problemer skyldes ikke bare samholdet i den borgerlige alliansen og SDs vippeposisjon, men også at han ikke fikk noe klart mandat ved valget. Han har dermed ikke den autoritet han trenger for å tvinge eller lokke et elle flere av de borgerlige partiene over på sin side.
