I årene før folkeavstemningen i 1994 hadde FrP alle EU-standpunkter som tenkes kan, bortsett fra det opplagte; nei til norsk EU-medlemskap. Hvorfor sa ikke FrP nei?
I går var Klassekampen naturlig nok vet nei-sidens seier i folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994. Blant annet kjørte avisen en enquete med sentrale politikere fra 1994 (under overskriften «20 år siden folkets nei»). Spørsmålet avisen stilte var: «Hva har nei-resultatet i 1994 betydd?». Svaret fra daværende FrP-leder Carl I- Hagen er både korrekt og oppsiktsvekkende på samme tid: «- Ingen kommentar. Jeg var ikke sentral i 1994 i EU-saken.» Hvor sentral Hagen var for at det ble nei-flertall kan det nok være delte meninger om.
Historien om de mange standpunktene
I FrPs partiprogram for perioden 1989 – 1993 stod det at spørsmålet om norsk medlemskap i EU skulle avgjøres av en folkeavstemning. FrPs holdning til EU var at det måtte være færrest mulige reguleringer og byråkrati. Det første var en selvfølgelighet, mens det andre var en naturlig holdning for et liberalistisk parti. Kanskje var standpunktet så ordknapt fordi partiet ikke interesserte seg så mye for hva som foregikk utenfor Norges grenser? Carl I. Hagens tale til landsmøtet i 1989 er i eftertid blitt berømt fordi han kritiserte media og andre politikere for å fokusere for lite på norske forhold. Samtidig holdt en sovjetisk ubåt på å havarere utenfor Nord-Norge. Dramaet i det iskalde vannet fanget folks oppmerksomhet. Noen i FrP hadde nok fått med seg Margaret Thatchers motstand mot byråkratiet i og overstyringen fra Brüssel.
FrP gjorde et godt valg i 1989. Valgkampen hadde fokus på velferdsstatens fremtid, og høydepunktet var en duell mellom statsminister Gro Harlem Brundtland og Carl I. Hagen. Høyre var parkert -men havnet i regjering med nei-partiene KrF og SP. Dermed kunne FrP forsøke å stjele Høyres EU-standpunkt. Noe nestleder og ihuga EU-tilhenger Pål Atle Skjervengen offentlig erklærte at FrP kom til å gjøre. På landsmøtet i 1990 vedtok FrP en EU-vennlig resolusjon. Men partiet hadde også tradisjonelle EU-motstandere i sine rekker, og de likte vedtaket dårlig. Men allerede efter et år var den borgerlige regjeringen historie, oppløst nettopp pga. Senterpartiets behov for frihet til å flagge sitt EU-syn. Det betød at FrP havnet i skyggenes dal. Ingen trengte FrPs 22 representanter for å danne flertall.
FrP-ledelsen hadde efterhvert oppfattet at EU-saken kom til å ta over den politiske dagsordenen, og gjennom Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt (FUI) ble det laget et debattopplegg. Slik også andre partier gjorde. Aps rådslag om EU er nok mer kjent, men FrP gjennomførte en grundig skolering og debatt om EU-saken, med sikte på en konklusjon på 1992-landsmøtet i Tønsberg. På landsmøtet innledet Tor Mikkel Wara (som hadde tatt over for Skjervengen som politisk nestformann) for et ja-standpunkt mens Fridtjof Frank Gundersen innledet for sitt syn om at partiet ikke burde anbefale velgerne hva de skulle stemme i folkeavstemningen. Det ble en klar ja-anbefaling, og sentralstyremedlem Magne Kjos (en av de tradisjonelle EU-motstanderne) markerte sin misnøye med å melde seg ut. Datoen var 09.april..
På samme landsmøtet ble jeg valgt inn i FrPs programkomite, som skulle lage utkast til stortingsvalgprogram for perioden 1993 – 1997. Både EØS og EU og striden om ideologi skulle efterhvert prege partiarbeidet mer enn selve programarbeidet.
Carl I. Hagen endrer oppfatning
Under Syse-regjeringen slo Ap og FrP seg ofte sammen om plage de borgerlige om EU og EØS. Brundtland og Hagen pisket Høyre, SP og KrF så ofte de kunne. For Ap ble EØS et sikkerhetsnett og et ankerfeste til EU, hvis det skulle gå gal vei i folkeavstemningen. For FrP burde det vært enkelt; EØS representerte det partiet ønsket av EU-samarbeidet; fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Likevel lot Hagen partiets EU-kapasitet Fridtjof Frank Gundersen spille hasard med EØS-avtalen (efter først å ha forsøkt å lokke KrF utpå); uten at Ap-regjeringen gikk med på en folkeavstemning om EØS-avtalen ville partiet stemme imot hele avtalen. Offisielt lot Hagen bare debatten gå. Til tross for at landsmøtet hadde avklart partiets syn på EØS. Partiorganisasjonen tvang stortingsgruppen i kne, og EØS-avtalen ble vedtatt. Hagen likte dårlig å bli påført et nederlag i et parti alle oppfattet som hans eiendom og lekegrind. EU- og EØS-standpunktene havnet nå i potten i en gryende konflikt om partiets sjel; ideologi, standpunkter, markedsføring og retning ble satt under debatt samtidig med at programmet skulle utformes.
Den norske nei-siden var og er mangfoldig. Her var både tilhengere av nasjonalisme og selvråderett og samtidig folk som mente internasjonal solidaritet og samarbeid var viktig – men at EU var for lite. Hvor skulle FrP plassere seg i et slikt politisk landskap?
Programprosessen i partiet var på det nærmeste avsluttet ved årsskiftet 1992/93. Da holdt Carl I. Hagen to oppsiktsvekkende innledninger på to fylkesårsmøter. I Vestfold strammet han til i innvandringsdebatten, og i Sør-Trøndelag var det EU-synet han ville endre. Da var det ikke gått et år siden partiets landsmøte sa ja til norsk EU-medlemskap. Hagen mente at EU var for mye byåkrati og politisk toppstyring, og for lite marked. Han erklærte at det gamle fellesmarkedet (EUs gamle navn) var bedre enn den nye unionen det ble enighet om i Maastricht. Han oppsummerte sitt syn i det tabloide «ja til EF – nei til union». Muligens et forsøk på å spille på Nei til EUs sentrale slagord – som alle endte på «nei til union» (f.eks ja til folkestyre – nei til union, og ja til miljø – nei til union). De andre toppene i FrP var sterkt uenige med Hagen.
Selv om tiden for nye endringsforslag strengt tatt var ute, tok Hagen opp sine forslag om begge temaer i sentralstyret. Det han ikke fikk flertall for der, tok han opp i landsstyret. Slik sørget han for at hans syn kom som forslag til landsmøtets programbehandling – delvis fra sentralstyret og delvis fra landsstyret. Alle vi som satt i programkomiteen skulle innlede for ulike arbeidsgrupper på landsmøtet. Fridtjof Frank Gundersen avviste tvert å innlede om utenrikskapitelet i programmet. Loddet falt på meg. Interessen var stor. På denne arbeidsgruppen troppet både Hagen, Skjervengen og den tidligere lederen for FUI, Jan Arild Snoen opp. Landsmøtet endte opp med å vedta Carl I. Hagens EU-syn. Men burde ikke partiet isteden tatt et klart nei-standpunkt?
Liberalistisk eller nasjonalistisk nei?
FrP var på begynnelsen av 1990-tallet sterkt preget av liberalistene. Som jeg skrev i går var disse sterkt delt i EU-synet, men alle de toneangivende hadde landet på et ja-standpunkt. En sterkere nei-side blant liberalistene, i tråd med EU-skepsisen til Brügge-gruppen og Margaret Thatcher, kunne kanskje ha gjort det vanskelig å kopiere Høyres EU-standpunkt. Problemet var at hver gang en liberalist så hvem i Norge som var mot norsk EU-medlemskap ble det åpenbart at man ikke hørte hjemme i det selskapet. Den politiske avstanden var større enn til sosialdemokrater Høyre-folk.
Også FrP hadde sine tradisjonelle nei-folk, og mange nedover i rekkene i partiapparatet var nok aktive på nei-siden. Men de hadde nok gitt opp å få partiet til å si nei, eller være nøytralt. Vanlige norske nei-argumenter var ikke salgbare i FrP. Og få om noen liberalister valgte å bruke tiden sin i Nei til EU. Et liberalistisk begrunnet nei til EU fra FrP ville skapt problemer for den tradisjonelle nei-siden. Derfra ble jo EU fremstilt nærmest som rendyrket markedsøkonomi (eller markedsliberalisme, som mange kaller det). Velgerne kunne blitt i villrede. For EU kan vel ikke være markedsliberalistisk og samtidig bety mer politiker- og byråkratistyring?
En kombinasjon av et enda mer restriktivt syn på innvandring med partiets tradisjonelle syn på politiker- og byråkratstyring samt økonomisk utjevning kunne kanskje gitt et mer nasjonalistisk nei-standpunkt. En variant av SPs nei. Men så langt gikk ikke Hagen. Et slikt standpunkt hadde nok vært enklere å selge til FrPs velgere. Men landsmøtet i 1993 vedtok at partiet på prinsipielt grunnlag var for friest mulig bevegelse av arbeidskraft.
Burde EU-tilhengerne i FrP ha sett seg tjent med at partiet landet på nei-siden? Jeg mener at det er mye som taler for det. Et nasjonalistisk nei-standpunkt ville gjort det ubehagelig for den brede politiske alliansen i Nei til EU. Det ville splittet nei-siden, og fornærmet velgerne. Det finnes en stor gruppe nasjonalistisk orienterte velgere som søker trygghet, som er redde for alt nytt og ukjent, og som er skeptiske til innvandring. Disse velgerne ville blitt sinte om resten av nei-bevegelsen tok avstand fra FrPs nei-argumenter. Samtidig ville velgere i tvil, som befinner seg i sentrum av det politiske landskapet, blitt betenkte over at nettopp FrP havnet på nei-siden. Et nasjonalistisk begrunnet nei fra FrP kunne drevet tvilere over på ja-siden.
Slagordet «ja til EF – nei til union» var en god oppsummering av et liberalistisk standpunkt til EU, enten man som liberalist sa ja eller nei til norsk medlemskap. Men for et allerede splittet parti ble det et for tungt budskap å selge. Det toppet seg da landsmøtet i 1994 delegerte til et landsstyremøte å gi velgerne FrPs anbefaling i folkeavstemningen. FrP hadde mistet all troverdighet i EU-saken. Men at Carl I. Hagen ikke spilte noen rolle i EU-debatten, slik han selv hevder 20 år efter, er nok ikke korrekt. Han beveget nok velgerne. Både hit og dit.
