Det finnes kvinner i Norge som får barn på grunn av økonomiske ordninger, inkludert engangsstønaden.
Om tallet er høyt eller lavt er ukjent, men skribenten vet at barn er født fordi moren mottar et beløp fra staten. Barn som blir født av økonomiske årsaker, vil slite store deler av livet – ettersom kostnaden med god barneomsorg i privat regi er mye høyere enn inntektene foreldrene/foresatte mottar. Og inntektene er betydelige gjennom ulike støtteordninger, fra engangsstønaden til kontantstøtte og barnetrygd. I tillegg kommer sterkt subsidierte ordninger som barnehage, skolefritidsordning og grunnskole for å skissere opp kjente tilbud barn og ungdommer benytter opp til fylte 16 år. Familier med barn belaster skattefinansierte budsjett med enorme beløp. Snart bør noen stille spørsmålet hvor mye mer penger det er mulig å bruke på denne delen av befolkningen.
Det er KrF som foreslår betydelig økning av engangsstønaden, ifølge Vårt Land. Argumentet skal være å redusere antall aborter. Det er et godt argument, men hvis beløpet på over 66 000 kroner frister kvinner/og eller par til å få barn uten at privatøkonomien er i orden – vil fattigdomsproblemene i Norge øke. Vi trenger ikke flere barn der foreldrene ikke er i stand til å forsørge barna. Vi trenger ikke flere barn som er i barnevernsystemet. Debatten om barnebursdager vil ikke avta om engangsstønaden er så høy, at det stimulerer voksne som ikke bør ha barn til å få barn.
Å kritisere politikerne for alle støtteordninger rettet mot barn og familier er som bannskap i kirka. Det er et overveldende flertall i Norge som vil bruke mye skattefinansierte penger på ulike tilbud og ordninger rettet mot barn og ungdommer. Sånn vil det trolig alltid være, men det betyr ikke at det er fornuftig.
Liberaleren vil gjerne ha en ordentlig og stor debatt om det er riktig og hele tiden plusse på noen hundre millioner kroner på ordninger som er etablert, pluss jevnt og trutt etablere nye ordninger rettet mot barnefamilier. Nei det er ikke populært å ønske en slik debatt, men det er nødvendig.
Drømmescenariet er at voksne mennesker som får barn, er i stand til å ta vare på barna på alle mulige måter. Stor økning i engangsstønaden er langt fra nok til å innfri drømmen.
