Forfatteren Hans Olav Lahlum kan komme til å beholde 25 – 40 000 kr mer av egne penger neste år, hvis H/FrP-regjeringens forslag til statsbudsjett blir vedtatt. Han annonserer at han vil gi bort pengene, fordi «det fører til økte forskjeller og gjør livet enda vanskeligere for mange av dem som har det vanskeligst fra før» ifølge en oppdatering på Facebook-profilen hans.
Hans Olav Lahlum er en svært talentfull historiker med mange bestselgere i kategorien «politiske biografier». Hva mer; han har en rekke bestselgere også i genren krim. Han spiller sjakk på høyt nivå. Og han har en rekord som deltager i tidenes lengste direktesendte TV-intervju.
Få er klar over at Lahlum også er politiker. Fylkesleder i Sosialistisk Venstreparti i Oppland, og medlem av SVs landsstyre. At han derfor er motstander av å beholde mer av egen inntekt burde derfor ikke overraske noen. At han har sosialt engasjement er i mine øyne bare positivt. At han er uenig i politikken som føres av en regjering bestående av Høyre og FrP er som det skal være.
Oppslaget i Dagbladet viser imidlertid at mange ikke ser forskjellen på å gi bort egne penger – og å gi bort andres.
Politikerne på Stortinget har som en av sine viktigste oppgaver å gi bort andres penger. De pengene som er samlet inn gjennom skatter og avgifter. Hvis et flertall på Stortinget stemmer for å la deg og meg og Hans Olav Lahlum beholde mer av egne penger neste år, så står vi fritt til å bruke pengene slik vi selv ønsker. Om vi ønsker å forbruke dem på sjokolade, brus og potetgull, betale ned gjeld, spare, investere – eller gi dem bort.
Forskjellen på om politikerne på Stortinget gir bort andres penger og at du og jeg gir bort egne penger, er at vi har et valg om hvordan vi skal bruke pengene vi har på kontoen eller i lommeboken. De pengene som er samlet inn gjennom skatter og avgifter står stortingspolitikerne fritt til å bruke som de vil. Innenfor rammene av det Grunnloven, lovverket og tidligere vedtak sier at det skal brukes penger på. Men du og jeg kan bare angi retningen på pengebruken hvert fjerde år; altså når det er stortingsvalg. Og selv da har vi liten reell innflydelse.
Hva er det flertall for på Stortinget denne perioden? Ikke lavere skatter og avgifter, slik Høyre og FrP vil ha. Heller ikke høyere, slik SV og sannsynligvis SP vil ha (selv om de sammen med Ap gikk til valg på ikke å øke skattene). Sannsynligvis er det flertall for å beholde nivået slik det er i dag. Det vil Ap, KrF og Venstre. Men Venstre vil vri skattleggingen. Og kan få flertall med H og FrP.
Efter at forslaget til statsbudsjettet ble lagt frem, er det innretningen på skatteforslagene som debatteres. Altså hvem som får beholde mer av egen inntekt. Jeg skal komme tilbake til akkurat dette temaet i et eget innlegg. Det er lett å latterliggjøre at en gjennomsnittlig skattebetaler vil få beholde ca 1600 kr mer av egen inntekt neste år, ifølge finansminister Siv Jensen selv. Men det illustrerer et problem for denne regjeringen; så lenge man ikke klarer å finne oppgaver av et visst omfang som i fremtiden ikke skal være et politisk ansvar, kan man heller ikke regne med å frigjøre særlig med penger som gjør at folk flest kan få beholde særlig mer av egen inntekt enn ca. 1600 kr. Uansett vil det ta tid å identifisere hvilke oppgaver som skal tas vekk fra det offentliges lange ansvarsliste, og skaffe flertall for nettopp dette. Og vi har sett det ofte siden valget; hver gang regjeringen lanserer slike reformer kommer både politiske motstandere, særinteressegrupperinger, fagforeninger og eksperter av ymse slag og advarer mot dette. Den som ønsker å gjøre store forandringer i dette overføringsparadiset – der alle lever på alle andres regning – må regne med en tung jobb og tøff motstand.
Jeg unner Hans Olav Lahlum og alle andre å få bestemme over mer av egen hverdag. Det inkluderer å bestemme over mer av egen inntekt og eventuell formue. Men da må altså staten drives mer effektivt og dermed billigere, og efterhvert få ansvar for færre oppgaver. Det er i det siste at de store pengene ligger. For folk flest.
