Hemmelig diplomati i Norge bør være forankret i demokrati. Norges forhold til omverdenen er for viktig til å overlates til UDs diplomater og byråkrater alene. DNs avsløringer om forholdet til China viser hva som kan skje.
Tenk deg at Norges regjering ba om unnskyldning for at den helt uavhengige Nobelkomiteen hadde gitt fredsprisen til en dissident i et diktatur. Og lovet å nekte både ham og andre med samme rolle innreise og ytringsfrihet i Norge for all fremtid. At Norge i tillegg lovet dette diktaturet å respektere «indre anliggender»; altså la være å kritisere myndighetene for hvordan opposisjon og minoriteter blir behandlet.
Nå finnes det mange diktaturer og autoritære regimer i verden, og mange samvittighetsfanger. Ser man på listen over vinnerne av Nobels fredspris de siste årene er det få dissidenter som får verdens kanskje mest prestisjetunge pris.
Men dette er intet tankeeksperiment. Ingen hypotetisk problemstilling. Dette er kjernen i avsløringene Dagens Næringsliv (DN) har kommet med, om en hemmelig avtale mellom Norge og China. Det ble jobbet med avtalen i 18 måneder, under utenriksminister Espen Barth Eide. Fredsnasjonen Norge skulle bøye både knær og nakke for verdens største diktatur. Statsminister Jens Stoltenberg satte ifølge DN foten ned. Det var ikke mulig å stå for denne avtalen utad. Heldigvis, skriver VGs kommentator Hanne Skartveit i dag. Men det skulle bare mangle.
Norge ville mistet ansikt
Som norsk borger ville du kanskje vært flau, opprørt eller forbannet over ovennevnte scenario. Men det er ingen grunn til hverken å være forbauset eller overrasket. Både Frankrike, Storbritannia og Danmark har bøyet nakken for China. Så hvorfor ikke Norge?
Umulige konsekvenser
Hvorfor skulle Norges regjering ta avstand fra eller be om unnskyldning for en fredspristildeling norske myndigheter ikke har noe ansvar for? Hvorfor skulle verdens største diktatur bli fredet fra kritikk for brudd på menneskerettighetene? Hvorfor skal noen nektes å komme til Norge hvis man oppfyller vilkår for å komme hit, eller ovenikjøpet blir invitert?
Hadde avtalen blitt en realitet ville konsekvensene vært umulige å leve med for Norge. Myndighetene kunne ikke med troverdigheten i behold kritisert diktaturer og autoritære regimer for brudd på menneskerettighetene – hvis China ble unntatt fra slik kritikk. Hvis norske myndigheter ba om unnskyldning for Nobelkomiteens tildelinger kunne man ikke fortsette å hevde at komiteen er en uavhengig komite. Dermed ville Nobels fredspris også få redusert sin prestisje – og verdens diktaturer kunne bare avfeiet fremtidige priser med at de kun var et uttrykk for nok en måte og et forsøk norske myndigheter ville blande seg inn i indre anliggender.
Slike konsekvenser kan hverken Norges regjering eller Nobelkomiteen leve med. Man får gå ut fra at Jens Stoltenberg og hans rådgivere innså såpass. Det er uforståelig at utenriksdepartementets folk ikke gjorde det. I løpet av en prosess på 18 måneder burde de involverte ha oppnådd såpass innsikt.
Verdens nye supermakt
I China trenger ikke ledelsen tenke på neste valg, knapt nok på neste generasjon. China bruker trusler og militært press mot sine naboer i Asia. Med penger og investeringer kjøper landet seg makt i Afrika og Sør-Amerika. Diktaturer og autoritære regimer tar gladelig imot. De styrker sin makt, og det følger ingen plagsomme krav om åpenhet og demokrati med pengestrømmen fra Beijing. China kjøper seg venner – og med flere regimer lik deres eget i verdenssamfunnet minsker også kritikken og presset fra internasjonale organisasjoner og i organer som FN.
Spørsmålet både vanlige borgere og norske myndigheter må stille seg, er: Ønsker vi flere eller færre diktaturer og autoritære regimer? Hvordan bør Norge i så fall opptre for å nå sitt mål?
Når penger lukter vondt
Utenrikspolitikk er ikke temaet man vinner valg på i Norge. Ergo burde næringslivsledere både i det private og offentlige ha gode kort på hånden når de ønsker å normalisere forholdet til verdens største diktatur. Men den nye regjeringens klønete håndtering av Dalai Lamas besøk i Norge før jul viser at folk ikke uten videre kjøper ordtaket om at penger ikke lukter. Å normalisere forholdet til China vil måtte gå på bekostning av idealer om menneskerettigheter og demokrati. Såpass forstår selv vanlige folk. Derfor fikk mange en vond smak i munnen over måten Dalai Lama ble behandlet på. Det er et signal om at kynismen ikke helt bør få ta overhånd i utenriksdepartementet.
Alfred Nobels ærerike oppdrag – og tunge bør
Norge fikk jobben og æren med å tildele en egen pris for innsats for freden i verden. Fredsprisen har efterhvert blitt kanskje verdens mest prestisjetunge pris. Når prisen annonseres i oktober og deles ut i desember skinner ikke bare kameralysene men også gjenskinnet av prisens prestisje over slitere i organisasjoner, diplomater og politikere som har gjort en ekstraordinær innsats, og i noen tilfeller når lyset inn i de mørkeste fengselsceller. Som tilfellet var i 2010, da Liu Xiaobo fikk prisen.
Når noen får ærens lys over seg er det andre som må bære skammen. De som er ansvarlige for de forhold vinneren jobber for å endre eller bedre. Å bære skammen kan være en tung bør. Få vil like slik oppmerksomhet, og selv om man later som ingenting svir det. Neppe i samvittigheten men ganske sikkert i stoltheten og selvfølelsen.
Diktatorene i Beijing later overhodet ikke som om ingenting er hendt. De prøver å sende skammen tilbake til prisens utdeler, og til de som kan assosieres med utdeleren. Som den norske regjeringen.
For Norge er åpenbart Nobels ærefulle oppdrag også blitt en tung bør. Kanskje altfor tung. Når politikere, diplomater og jobber i 18 måneder med å lage en råk i det bunnfrosne forholdet mellom Norge og China signaliserer det at penger og arbeidsplasser er viktigere enn prestisjen ved fredsprisutdelingen. Å ikke være uglesett i Beijing er viktigere enn å bli uglesett av verdens medier ved fremtidige fredsprisseremonier.
Norges fredsinnsats i Israel/Palestina, på Sri Lanka og i Sudan er neppe så mye å skryte av. Om Norge i tillegg skal bøye nakken for verdens største diktatur vil dobbeltmoralen og hulheten i begrepet «fredsnasjon» neppe være til å bære. Da vil det være så pinlig å se norske politikere samle seg i Oslo rådhus 10.desember hvert år for en selfie med nye fredsprisvinnere, at man heller bør gi fra seg ansvaret med utdelingen av prisen.
Vi bør løfte av oss den bør Alfred Nobel la på våre skuldre. Jeg stoler rett og slett ikke på at politikerne klarer å holde Norges sti ren i møte med diktaturer og autoritære regimer.
