200-årsdagen for Mossekonvensjonen, fredsavtalen mellom Norge og Sverige, markerer at Norge godtok Kielfredens hovedpunkt – mens svenskene anerkjente grunnlovsverket på Eidsvoll. Stormaktene stod ved sine garantier til Sverige, og Carl Johans drøm om en forenet skandinavisk halvøy ble til virkelighet.
I dag har stortingspresident Olemic Thommessen tatt med seg det originale konvensjonsdokumentet til dets opphavssted i forbindelse med tohundreårsdagen. Sannsynligvis er det første gang at dokumentet forlater Stortinget.
Liberaleren har tidligere fremholdt at ingen enkeltperson kan få æren for at Norge i 1814 tok skrittet ut av eneveldets og inn i rettsstatens tidsepoke. På denne spesielle datoen i jubileumsfeiringen er det en dansk historiker som må konkludere med det samme. Det gjør Rasmus Glenthøj i en kronikk i Aftenposten. Glenthøj oppsummerer: «Resultatet i 1814 ble på den måten det beste nordmennene kunne oppnå, omstendighetene tatt i betraktning. Mossekonvensjonen markerer dermed realpolitikken, diplomatiets og fornuftens seier over utsiktsløse forestillinger om folkekrig til døden, som flere i den norske hær og eliten krevde. Norge hadde oppnådd det best mulige resultatet, med minst mulig blod.»
Også Gunnar Kagge har skrevet i Aftenposten, om da Norge fikk svensk konge.
Christian Frederik hadde vist seg pragmatisk; først ville han la seg utrope til enevoldskonge som kronprins og arving til den dansk-norske trone. Han ble overtalt av Georg Sverdrup til å godta folkesuverenitetsprinsippet allerede på møtet i Eidsvoll 16.februar. Men den norske kongetronen var gjenopprettet allerede 15.januar i Kiel, da Carl Johan fikk endret den danske enevoldskongens forslag til avtaletekst: Norge skulle ikke overdras til Sverige som enkeltstående provinser – men i union med Sverige under felles konge. En internasjonalt bindende avtale garantert av stormaktene. Det var ingen å spørre i Norge, fordi nordmenn var undersåtter og ikke borgere. Det fantes intet norsk styringsverk og ingen representanter for folket. Carl Johan hadde lovet nordmennene en egen grunnlov – uavhengig av Christian Frederiks initiativ efter påtrykk fra stormennene på februarmøtet på Eidsvoll. Nå laget nordmennene sin egen grunnlov. De kom Carl Johans løfter i forkjøpet – og forhindret at det dansk-norske eneveldet fortsatte med egen norsk konge.
Kattekrigen ble den kalt, krigen mellom Norge og Sverige sommeren 1814. Carl Johan gikk til krig fordi nordmennene nektet å bøye seg for Kieltraktaten. Christian Frederiks dristige spill for å få stormaktene til å gå fra løftet til Sverige var et slag i luften. Carl Johan gav sin hær strenge instrukser, og Christian Frederik forsøkte å unngå kamphandlinger. For hver ildfull tale om krig og forsvar av selvstendigheten fulgte tilbaketrekning. De to feltherrene sørget dermed for at det ikke oppstod sår som ikke kunne leges.
Fredsforhandlingene i Moss gav den siste fredsavtalen mellom Norge og Sverige. Norge måtte anerkjenne hovedpunktet i Kieltraktaten; unionen med Sverige. Carl Johan på sin side anerkjente grunnlovsverket på Eidsvoll (at nordmennene hadde kommet hans eget løfte om å gi dem en grunnlov og eget styringsverk i forkjøpet). Stormaktene hadde stått ved sine garantier til Carl Johan og Sverige, men samtidig oppnådd at det ikke ble en ny krig i Europa samtidig som en fredskongress skulle starte i Wien for å rydde opp efter Napoleons herjinger på kontinentet. Utpå høsten sørget stortingspresident Christie for å vedta en ny grunnlov med noenlunde samme orddrakt og innhold som den fra Eidsvoll.
Flere andre medier markerer jubileet for Mossekonvensjonen. I VG har historiker Morten Nordhagen Ottosen skrevet kronikken Våpenhvilen som hindret total krig. Hans oppsummering: «Mossekonvensjonen var politikkens og forhandlingsviljens triumf over krigen. Den reddet ikke bare Grunnloven som så, riktignok med noen endringer, men ble også begynnelsen på en norsk-svensk, og etter hvert skandinavisk, forsoningsprosess som ingen senere konflikter, inkludert 1905, har kunnet reversere.»
I Dagbladet skriver kommentator Gudleiv Forr om Mossekonvensjonen; I Moss for en dag. Hans oppsummering: «Avtalen i Moss har ikke stått som en lysende fakkel over det norske frigjøringsverket. Konvensjonen har knapt vært feiret ved tidligere jubileer. Men egentlig er det her kong Carl Gustaf og kong Harald burde ha møttes i dag: De ville vært likeverdige: Bernadotten Carl Gustaf som krigens seierherre og glücksburgeren (med Bernadotte i seg) Harald som den politiske seierherre. Det er det siste som teller.»
I Adresseavisen har historiker Jakob Maliks en dyptpløyende kronikk om hvorfor forhandlingene i Moss var så viktige; folkesuverenitetsprinsippet som Christian Frederik aksepterte i februar måtte også svenskene akseptere i august. Maliks skriver i sin kronikk «Kattepotekrigen og Mossekonvensjonen»: » Karl Johan aksepterte at Christian Frederik var bundet av eden han hadde avlagt på Grunnloven da han ble valgt til norsk konge. Han kunne bare gi kronen tilbake til det folk som hadde valgt ham. Et ekstraordinært storting skulle samles for å motta abdikasjonen og så tilby kronen til den svenske kongen. Dette stortinget skulle også ha som mandat å endre Grunnloven, men bare i den grad det var nødvendig for å tilpasse den til en union med Sverige. Christian Frederik gikk altså til krig for at Grunnloven, og ikke Kieltraktaten, skulle legges til grunn for unionen mellom Norge og Sverige.»
I jubileumsåret 2014 burde det være mulig å se mer nyansert på begivenhetene i 1814. Christian Frederik var ikke en stor helt – eller en stor skurk. Heller ikke Carl Johan. Kieltraktakten og grunnloven ble «fusjonert» gjennom Mossekonvensjonen. Så sørget Christie og resten av den 2.grunnlovgivende forsamling noen viktige høstuker i 1814 for å berge grunnlovsverket. Det ble ikke gjort andre vesentlige endringer enn de som måtte til for å anerkjenne realitetene; personalunionen med Sverige.
Les også:
Berget Christian Frederik grunnloven i 1814?
Astrid Meland tar feil om Kieltraktaten
Carl III Johans bidrag – kommentar til Norén Isaksen
