Diktaturets tentakler når lenger idag enn i 1989. Helt inn i norske regjeringskontorer. Chinas herskere undertrykker også andre enn sine egne undersåtter. Ingen bør stille seg likegyldig til verdens største diktatur.
Det kan sikkert diskuteres hva som er verdens verste diktatur. Jeg holder en knapp på Nord-Korea. Men ingen kan diskutere hva som er verdens største diktatur; i Folkerepublikken China lever 1,3 milliarder mennesker uten å kunne velge sine ledere, uten å kunne si sin mening om hva som er bra og dårlig med hvordan landet styres, og uten å kunne utøve sin religion fritt. I tillegg til å true og terrorisere sine naboer, bidrar China til undertrykkelse også i andre deler av verden gjennom sin økonomiske makt.
Idag er det 25 år siden det som er blitt hetende massakren på Den Himmelske freds plass – Tienanmen. Men massakren skjedde like mye om ikke i større grad i gatene rundt plassen som på selve plassen. Og som bilder og film både norske og utenlandske medier har vært fulle av idag viser, var det langt flere enn studenter som ble massakrert. Arbeidere, fagforeningsfolk og vanlige borgere av Beijing deltok i de stadig mer omfattende demonstrasjonene som begynte midt i april. Natten til 04.juni 1989 var det slutt. Regimet under ledelse av Deng Xiaoping og Li Peng satte inn militære styrker. Opprøret ble knust. Dødstallene er holdt hemmelig, og hendelsene er forbudt å omtale. Den kinesiske statens mektige sensurapparat har lenge vært i sving – også på internett, for å hindre at informasjon om massakrene sprer seg og debatteres. Aktivister og pårørende til de som deltok og som ble drept eller fengslet for 25 år siden blir internett i god tid før de brennbare datoene rundt 04.juni hvert år.
China – høyaktuelt tema
At China er et høyaktuelt tema har vi fått demonstrert denne våren. Regjeringen og Stortinget nektet å ta imot vinneren av Nobels fredspris fra 1989, Dalai Lama, da han kom hit for å markere 25-årsjubileet for sin pris. En av lederne for demokratibegevegelsen i China i 1989 fikk i 2010 Nobels fredspris. Liu Xiaobo kunne ikke komme og ta imot prisen – fordi han satt i fengsel. Det gjør han ennå. Ifølge norske næringslivsledere lider forretningsforbindelsene ennå under diktaturets raseri over denne tildelingen. Ifølge norske politikere er det ikke mulig å få til en dialog om mennneskerettigheter, på grunn av det samme raseriet. Men kan noen peke på synlige resultater av denne «dialogen» med et regime som mener bemerkninger om universelle menneskerettighter er å anse som «innblanding i indre anliggender»?
PR-byrået First House ble nylig mistenkt for å gå kinesiske makthaveres ærend, og forsøke å bakvaske Torbjørn Jagland, før Stortinget på nytt skal oppnevne medlemmer til Nobelkomiteen. Men regimet har neppe betalt First House penger for en slik kampanje. Man kan snarere rette søkelyset mot norsk næringsliv, som ser seg om efter måter å blidgjøre regimet i Beijing. Om Jagland ikke ble gjenvalgt som leder av Nobelkomiteen, ville det kanskje bidra. Skjønt, langsint blir et mildt begrep i denne sammenheng.
Nordmenn flest reagerte på behandlingen av Dalai Lama, og reagerer på hvordan næringslivet logrer for diktaturet i Beijing. Det har engsjementet i sosiale og i vanlige medier vist. Det er et sunnhetstegn. For det er ingenting som sier at man må handle med China. Folk flest bor tross alt ikke i China.
Men regimet i Bejing er det hverken mulig eller ønskelig å være likegyldig til. For diktaturets tentankler når så mye lenger enn de gjorde i 1989.
En løve i bur
De siste 25 år har regimet som offisielt er kommunistisk gjort lite for å jevne ut forskjeller mellom folk, eller skape likhet. Tvert imot. Den eneste måten kineserne er likestilt på, er ved at undertrykkelsen er like ille for alle. Som da Jernteppet falt i Øst-Europa, også det i 1989, har regimet i Beijing valgt å fokusere mindre på kommunistisk ideologi – men desto mer på nasjonalisme.
Det er to forhold som skal bestå, ifølge Chinas makthavere: Chinas enhet – og kommunistpartiets maktmonopol. Derfor okkuperes og undertrykkes Tibet og tibetanernes kultur. Derfor blir alle forsøk på å diskutere landets utfordringer, enten det er maktmisbruk og korrupsjon eller sosiale og økonomiske skjevheter undertrykket. Liu Xiaobo ønsker ytringsfrihet og flerpartidemokrati. Ikke rart at regimet skjelver. Ett menneske utfordrer regimet.
China fornærmer, truer og krenker sine naboer; Vietnam, Filippinene, Taiwain, Japan og Sør-Korea. Konfliktene handler om grensedragninger, og om naturressurser. I takt med velstandsøkning og forbruksvekst i China vil disse konfliktene bare øke i omfang og intensitet.
På grunn av den velstandsøkningen som blant annet tidligere SV-leder Erik Solheim så grenseløst beundrer støvsuger lederne i Beijing resten av verden for naturressurser. Og de trenger ikke våpenmakt eller krig for å skaffe seg ressursene. For landet har penger nok til å kjøpe det de trenger. Og handel er positivt. Problemet med Beijings økonomiske makt er at den bidrar til utbytting og undertrykkelse av andre lands borgere. Der internasjonale institusjoner og vestlige land krever demokrati og ytringsfrihet kommer Beijings penger uten slike krav. Beijings penger støtter dermed opp om diktaturer og autoritære regimer i andre land, spesielt i Afrika. Og de forsøker å kjøpe seg innflydelse, f.eks i Sør-Amerika. Beijings bruk av sin rikdom er det derfor ingen grunn til å overse eller stille seg likegyldig til. Snarere tvert imot.
Billige varer kan kjøpes for dyrt – når de kommer fra China
Det hevdes at kommunistregimet i Beijing har konvertert til markedsøkonomi. Men er det riktig? Kommunistpartiet har monopol på makten. Det er vanskelig å se hvor partiet slutter og staten begynner. Men i denne veven hører også undertrykkelsesapparatet med. Statens maktmonopol skal brukes til å beskytte innbyggernes rettigheter, og straffe dem som krenker rettighetene. Men i China er dette snudd på hodet; staten og partiet krenker folks rettigheter, og straffer dem som krever sine rettigheter. Men militæret brukes ikke bare til å holde folket nede. Militæret er en stat i staten – og både eier og driver næringsvirksomhet.
Når du kjøper varer fra China, kan det hende du kjøper av en bedrift som eies av Chinas hær. Dermed er du med og finansierer kommunistpartiets undertrykkelsesapparat. Arbeiderrettigheter og frie fagforeninger er et ikke-tema i dette kommuniststyrte landet. Så ikke bare bidrar du til å gjøre undertrykkerne rikere, men også til at vanlige arbeidere utbyttes og at til at deres rettigher krenkes – hver dag.
I China er korrupsjon et problem. Og partiet fører krig mot korrupsjon. Men når staten, partiet og militæret er så sammenvevet, og åpenhet, ytringsfrihet og innsyn er fraværende, er forholdene for mer korrupsjon de aller beste. Handelen med China betyr at alt som bør forandres i China ikke bare består, men blir verre.
Ingenting å beundre
Den aller første kommentaren jeg skrev her på Liberaleren, ble publisert for nøyaktig 15 år siden. Den handlet om Tank Man. Ingenting har endret seg til det bedre i China. En drøy påstand?
Erik Solheim, Gerhard Heiberg og Stein Erik Hagen beundrer Chinas vekst og velstandsutvikling de siste 25 årene. Men denne velstanden er bygget på kontinuerlig undertrykkelse av befolkningen, på systematisk krenkelse av individers rettigheter, på utbytting av egen befolkning for å berike seg selv, på terrorisering av naboland, på å understøtte diktaturer og autoritære regimer rundt om i verden – og på å bruke pengemakt til å true kritikere til taushet. De kritikerne de ikke kan fengsle eller drepe.
Individet betyr fortsatt ingenting i China. Men ledelsens makt og personlige velstand betyr alt. China er verdenssamfunnets bølle. Bøller skal man ikke krype for. De må få beskjed om at deres adferd er uakseptabel og må endres. Man oppnår ikke ekte vennskap med å terrorisere sine omgivelser. Man skaper frykt – og avstand. Chinas makthavere bruker, militær makt, fysisk makt, trusler og penger for å få sin vilje, og til å utvide og beholde makten?
Jeg ønsker ikke å se på at denne utviklingen fortsetter – og jeg ønsker ikke å bidra til å styrke makthaverne økonomisk. Det er ikke nødvendig å handle med China. Men det er nødvendig å stå opp og si ifra når menneskers rettigheter krenkes. Uansett hvor det skjer og hvem som gjør det.
