Når Stortinget skal velge medlemmer av Nobelkomiteen kan borgerlig flertall ved stortingsvalget i fjor gi samme flertall i komiteen. Thorbjørn Jagland kan bli byttet ut som leder. Bråket med China kan redde ham. Tør Høyre og FrP tenke prinsipielt kunne William Nygaard vært en interessant leder av komiteen.
I forbindelse med helgens landsmøte i Høyre har det vært tenkt høyt rundt sammensetningen av Nobelkomiteen, og komiteens leder Thorbjørn Jagland. At det ble borgerlig flertall ved stortingsvalget i fjor gir borgerlig flertall også i Nobelkomiteen. Forutsatt at tradisjonen med partipolitiske representanter i komiteen fortsetter. Dermed kan det også være over og ut for Thorbjørn Jagland som komiteleder.
Jagland har vært en kontroversiell leder her til lands – og delvis i utlandet – på grunn av prisvinnerne i hans tid som komiteleder. Men det er også et problem for norske myndigheter at totalitære og autoritære regimer har problemer med å skille Nobelkomiteens tildelinger av Nobels fredspris fra offisiell norsk utenrikspolitikk. Noe som ikke er så rart; Jagland er tidligere statsminister og utenriksminister i Norge, og komiteen består av tidligere norske rikspolitikere. Men det har vært enda tettere bånd tidligere.
Ifølge en NTB-melding kan både tidligere utenriksminister Jan Petersen (H) og internasjonale toppolitikere aktuelle som ny leder av Nobelkomiteen: «Tre personer nevnes som aktuelle til å overta etter Jagland: Tidligere utenriksminister Jan Petersen, tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan og sittende utenriksminister i Sverige, Carl Bildt fra Høyres søsterparti Moderaterna.»
Å vurdere andre enn nordmenn til å sitte i komiteen er en god idè. Men Alfred Nobel må ha hatt en mening med å gi oppdraget om å dele ut fredsprisen til det norske Stortinget. Kanskje var det tanken om at Norge som et lite land ikke ville risikere så mye med å dele ut fredsprisen. Kanskje tenkte Nobel at nordmenn ville gjøre egne vurderinger som ville være annerledes enn hans eget Sverige? Men globaliseringen har endret akkurat dette totalt. Og Norges situasjon har endret seg mye siden æren med tildelingen tilfalt oss.
Liberaleren har aldri vært spesielt begeistret for Thorbjørn Jagland. La det være nevnt. Men hans opptreden i forbindelse med utdelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo står det definitivt respekt av. Han visste det ville bli bråk med China. Han trengte ikke noen påminnelse fra Utenriksdepartementet. Som tidligere statsminister og utenriksminister var han kapabel til å foreta vurderingene om hva en slik tildeling ville bety.
Jeg har på Liberaleren oppfordret FrP til å tenke nytt om Nobelkomiteens sammensetning da partiet skulle oppnevne sitt medlem av komiteen. FrP fulgte ikke oppfordringen, og Inger Marie Ytterhorn ble oppnevnt igjen.
Bråket rundt Dalai Lamas besøk i Norge, og tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo har til fulle vist hvilket press Folkerepublikken China legger på alle land som utfordrer Beijings makthavere om forholdene i landet. Det er fullt forståelig at Høyre og FrP vil ha en av sine egne som ny leder for Nobelkomiteen. Som VG og Aftenposten er inne på i sine lederartikler, vil det være et uheldig signal å bytte ut Jagland som komiteleder. Efter den feige opptredenen til statsministeren, utenriksministeren og stortingspresidenten (alle fra Høyre!) ville det ta seg dårlig ut å bytte ut mannen som gav Liu Xiabo fredsprisen. Uansett om hvordan regjeringspartiene begrunner det, vil det bli tolket som et nytt knefall for Beijing-diktaturet.
Den eneste måten de kan redde ansikt er hvis de oppnevner en like modig og uredd person som Jagland til komiteleder. Og; like udiplomatisk. Flere av Jaglands forgjengere har ikke vært tidligere politikere. Det kan være en idé å finne tilbake til den linjen, hvis man absolutt vil bytte ut Jagland. I min oppfordring til FrP i 2011 nevnte jeg tidligere forlegger William Nygaard, som turde å publisere Salman Rushdies bok Sataniske vers. Ingen vil betvile hans syn på ytringsfrihet og sensur.
Nobelkomiteen hadde uansett hatt godt av andre enn rene partipolitikere. Også de som tør tenke annerledes enn rådende oppfatninger rundt utenrikspolitikken. Asle Toje ville vært en spennende person i Nobelkomiteen.
Dessverre er plass i Nobelkomiteen en belønning i partienes kurv med slike goder. Det rangerer høyere enn både å være fylkesmann og å være riksrevisor. Skal man kombinere det å bytte ut Jagland, med tankegangen om et klarere skille mellom det offisielle Norge og Nobelkomiteen, og å få inn andre enn ekspolitikere, kan man velge inn folk som Asle Toje (og gjerne Kofi Annan). Men å begynne med å gi ledertrøyen til William Nygaard viser i hvert fall at ytringsfrihet og maktkritikk ikke vil være noe mindre prioritert område for Nobelkomiteen.
