FrP-landsmøtet denne helgen skjer i en krevende situasjon: Partiet skal i regjering oppfylle sine løfter. Men partiet står i en spagat det kan bli svært vanskelig å komme opp fra. Samtidig er det et symboltungt landsmøte.
FrP åpner i dag sitt første landsmøte som regjeringsparti. Av dagens stortingspartier er det bare nykommeren Miljøpartiet De Grønne som ikke har vært i regjering. FrP måtte vente like lenge som jødene var i ørkenen; 40 år. Carl I. Hagen ble som Moses; ledet flokken, fikk se det forjettede land – men fikk ikke gleden av selv å lede sine inn. Den gleden fikk Siv Jensen.
Søndag feires partiets nestor Carl I. Hagen, som fyller 70 år 06.mai. Det blir nok behørig feiret, selv om det må balanseres ved gleden over å være i regjering. For Hagen selv er jo blant de som er kritiske til partiets gjennomslag i regjeringen. Hagen må få sin del av æren, men ikke stjele fokuset fra regjeringslaget og dagens partiledelse. Litt mimring blir det sikkert plass til.
Det lørdag og søndag er det også 20 år siden Dolkesjø-splittelsen. Markeringen av at det var 20 år siden Dolkesjø ble forbigått i stillhet av alle medier i påsken (også av Liberaleren), men tyveårsdagen for da stortingsgruppen ble delt omtrent på midten er altså lørdag 03.mai. Hagen vil i sin mimring neppe gjenta påstanden om at alle i dagens regjeringslag har fått sine posisjoner kun på grunn av hans posisjon og hans innsats, slik han omtalte liberalistene som stod i opposisjon til ham på landsmøtet for 20 år siden.
Stigende forventningers misnøye
FrP skal som regjeringsparti forsøke å få gjennomslag for alle sine store og små løfter i opposisjon. De er det en god del av. Politikkens jernlov rammes alle av; stigende forventningers misnøye. Velgerne krever mer og mer, og feller en nådeløs dom hvis de blir misfornøyd med resultatet. FrP er i utøvende posisjon for første gang. Samtidig er partiet i mindretall i regjeringen, og regjeringen er i mindretall i Stortinget. Dermed skal det forhandles mange ganger før man vet hvor mye av partiets politikk som faktisk blir satt ut i livet. På de tornefulle kompromissenes vei er det mange velgere som sier takk for seg. Slikt er ekstra farlig for et parti som har befunnet seg i konstant opposisjon til alt og alle. Tåler partiet maktposisjoner? SVs skjebne gjennom og efter åtte år i regjering kan skremme vannet av de fleste.
Enkelte, som stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde, ser ut til å leve i den villfarelse at man kan få gjennomslag for alt bare man får satt seg i statsrådsstolen. Det er merkelig at en så erfaren stortingsrepresentant kan ha forstått så lite av å være i et parti som i svært mange saker representerer ytterpunktet i norsk politikk, og derfor konstant er i mindretall. Muligens vil Tybring-Gjedde heller at partiet skal dyrke martyrrollen; fordi partiet ikke fikk 100% gjennomslag med en gang, skal man gå rett tilbake i opposisjon. Martyrrollen gjelder i hvert fall ham selv; som den eneste i stortingsgruppen stemte han imot avtalen med Venstre og KrF om asylpolitikk. Da han led nederlag ba han om å bli fristilt. Innvandringspolitikken var en samvittighetssak for ham. Med null gjennomslag og forståelse har han valgt å utebli fra hele landsmøtet.
Krevende statsrådsposisjoner
har partiet fått – eller påtatt seg. De viser til fulle ordtaket om at det er kort vei fra Capitol til den Tarpeiske klippe. Statsrådene kan få gjennomslag som styrker FrP hos velgerne. Men kan også måtte ta belastningen når nederlagene melder seg.
Partileder Siv Jensen er finansminister. At partiet som alltid har blitt vurdert som notorisk uansvarlig i økonomisk politikk får denne ansvarlighetens topposisjon er en seier. Slik det var det for SV. Men også en uriaspost. Slik det ble for SV. Siv Jensen har latt seg temme av Finansdepartementets byråkrater. Finner man hennes og FrPs egne premisser igjen i taler og foredrag – eller der det byråkratenes argumenter hun må fremføre? Ansvarlighetens kappe kan bli Jensens svøpe. Hun kan skryte av gjennomslag hvis skatter og avgifter kuttes. Men hun må først finne ut hvor hun skal kutte i utgiftene. Og det må være utgifter folk har forståelse for at kuttes. Det er naturligvis også et problem at hun kan bli for lite profilert som partileder.
Justisminister Anders Anundsen bestyrer et svært viktig område for FrP. Mange trygghetsorienterte velgere hos FrP er opptatt av sakene lov og orden, innvandring og helsepolitikken. Hvis Anundsen fjerner fengselskøene, får opp andelen oppklarte forbrytelser, øker antallet utviste innvandrere som faktisk sendes ut av landet, og får mer synlig politi, kan han skryte av gjennomslag. Han må også styrke terrorberedskapen på de områdene 22.juli-kommisjonen anbefalte. Øket kriminalitet, flere oppslag om asylsøkere som begår kriminalitet etc. vil naturligvis gi ham og FrP dårlig skussmål hos velgerne.
Olje- og energiminister Tord Lien skal bestyre pengesekken. Inntektene fra oljeindustrien skal redde statsbudsjettets inntektsside, og dermed opprettholde velferden samtidig som skattene kuttes. Norge kuwaitifiseres – mens FrP-velgerne jubler. Allerede fra dag èn må Lien og FrP leve med at det ikke blir oljeboring utenfor Lofoten. Det betyr at partiet og regjeringen må bidra med alternativer for å skape vekst i Nord-Norge.
Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen bestyrer en uriaspost. Partiet som vil avskaffe brukerfinansiering av veier (gjennom bompenger) må administrere bompengeordninger. Selv om det legges ned noen stasjoner hist og her. Han skal også sørge for at partiet forserer utbygging av nye veiprosjekter, vedlikeholder veier, og samtidig må han gjøre avtaler med to partier som begge vil ha mer til jernbane (V og KrF). I dette departementet er FrP nødt til å møte seg selv i døren. Å få nedlagt all bompengefinansiering er en illusjon. Men partiet kan godt få til å opprette et investeringsfond for veibygging, slik at store veiprosjekter ikke er avhengig av årvisse bevilgninger. Også avgiftsregimet kan skape problemer for Solvik-Olsen.
Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson mangler heller ikke utfordringer. Norge sliter med mange mennesker utenfor arbeidslivet. Selv 30-åringer får uføretrygd. FrP har i alle år fokusert på det gamle Ap-slagordet «gjør din plikt – krev din rett», og krevet at de som snylter på velferdsordningene skal tas. De siste årene har FrP i liten grad fokusert på at folk i større grad bør ta ansvar for eget liv, slik at statlige velferdsordninger kan slankes eller fjernes. Eriksson skal også fronte regjeringens politikk om et mer fleksibelt arbeidsliv – i møte med et konservativt LO som vil sloss for sine medlemmers privilegier. Hvis Eriksson får til mer sømløse og individuelle løsninger mellom trygd og arbeidsliv, reduserer andelen mennesker i arbeidsfør alder på trygd – og får til et mer fleksibelt arbeidsliv, samtidig som han og regjeringen gjør sitt for å bekjempe såkalt sosial dumping og useriøse aktører, kan han bli en helt i mange miljøer. Men dit er det langt.
Landbruksminister Sylvi Listhaug har ansvaret for kanskje det mest regulerte området i Norge; landbruket. Reguleringer og støtteordninger så mange og innfløkte at det neppe finnes noen med full oversikt. Listhaug ble ved siden av partikollega Solveig Horne oppfattet som kanskje Erna Solbergs største provokasjon i utnevnelsen av statsråder. Listhaug har som statsråd oppført seg som om valgkampen fortsatt pågår; med utspill i hytt og vær. Men hun har glemt at som statsråd blir det hun sier tatt på alvor. Da er det en fordel å forankre politikken i Stortinget. FrP er et ytterpunkt i landbrukspolitikken – og ingen partier på Stortinget vil ha reduksjon i overføringene. Så da må hun gjøre det på en annen måte; øke lønnsomheten. Det kan hun gjøre ved å liberalisere. Men fortsatt må politikken forankres i Stortinget. Hun står i fare for å bli utmanøvrert av et Ap som ser en mulighet til sette regjeringen sjakk matt på et viktig område. Det er bare å håpe at Venstre ikke går på limpinnen. Ap tok selv initiativ til endringer under Gunhild Øyangens tid som statsråd. Nå har de fått en av sine mest konservative som talsperson; Knut Storberget. Klarer Listhaug å liberalisere slik at flukten fra bondeyrket stanser opp, flere blir heltidsbønder, og svenskehandelen bremser vil hun overraske positivt. Kanskje også bøndene selv. Og finansministeren kan glede seg over flere avgiftskroner i statskassen når nordmenn ikke drar til Sverige og handler lenger.
Barne- , likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne fikk en like tøff start som Sylvi Listhaug. FrPs velgere forventer kanskje en mer tradisjonell familiepolitikk. Men neppe at klokken skrus markant tilbake. Det finnes neppe mange som har så store forventninger til hva Horne kan få til – selv om H og FrP har flertall for en mer konservativ politikk sammen med KrF. For er det noe som provoserer velgerne, så er det KrFs politikk. Selv Høyre vil nok betakke seg for å bli oppfattet som så ute av kontakt med tidsånden som KrF har gjort det til et varemerke å være.
Det skal bli interessant å se hva FrPs tillitsvalgte nedover i rekkene sier, når dommen skal felles over de ovennevnte syvs første seks måneder i regjering. Foreløpig er det lite konkret politikk å vise til. Noen stengte bomstasjoner, avskaffelse av arveavgiften og økning i antallet utsendte asylsøkere med avslag er neppe nok til å mette 500 glupske landsmøtedeltagere. Statsrådene får krysse fingrene for at kannibalismen ikke blir den foretrukne retten før festmiddagen.
