Noen vil mene at det er på tide. Jeg skal i fengsel. Dato og tidspunkt er mottatt: Onsdag 07.mai kl. 1700.
Du lurer kanskje på hvor jeg skal sone – og ikke minst hvorfor. Det kan jo være så mange grunner. Stedet er Egertorget i Oslo. Grunnen er at jeg har kritisert myndighetene. Dèt er jo ikke straffbart i Norge, vil du innvende. Helt korrekt (stort sett) – selv om lovverket henger litt efter.
I mange land er det imidlertid forbudt å kritisere myndighetene. Mediene praktiserer selvsensur, hvis de ikke er direkte sensurert. Og folk vurderer nøye hvem de skal si hva til.
Hvis jeg ikke har gjort meg skyldig i oppvigleri, majestetsfornærmelse, rasisme eller blasfemi – hvorfor skal jeg da i fengsel?
For å minne om de mange mennesker som sitter fengslet over hele verden, av samvittighetsgrunner. I mange land fengsles folk for ting vi i Norge tar som en selvfølge. Ytringsfrihet, religionsfrihet, bevegelsesfrihet. Retten til å organisere seg, til å være åpen om sin seksuelle legning.
Samvittighetsfanger er personer som er fengslet utelukkende på grunn av sin overbevisning eller tro, sitt kjønn, sin seksuelle legning eller sin etniske eller sosiale bakgrunn, og som ikke har begått eller støttet voldelige eller hatefulle handlinger. Dette skriver Amnesty International på sin kampanjeside.
Amnesty arrangerer en kampanje i perioden 06. – 09.mai. Og den foregår på Egertorget i Oslo. Kjente og ukjente mennesker lar seg fengsle. Jeg er en av dem. I to timer skal jeg sitte i en celle på Egertorget. Knapt noe tid verdt å nevne. Spesielt sammenlignet med dem som sitter i fengsel i årevis uten lov og dom. Eller dømt for noe som i Norge og andre demokratier ikke er noen forbrytelse. De sitter der uten oppmerksomhet. Uten å tro at noen vet om dem – eller bryr seg om dem.
Man kan være enig eller uenig med Amnesty, men organisasjonen har i mange år representert et håp – et lys i mørket – for mennesker som knapt noen vet om at er fengslet. I regimer som knapt lar uavhengige medier sette søkelyset på temaer som de jeg har nevnt over. Ved å skrive til samvittighetsfanger kan man vise at noen vet at de er fengslet. Ved å sende brev, epost eller sms vil myndighetene i det samme landet vite at verden vet. Slik oppmerksomhet er uønsket. Den er pinlig. Den er vanskelig å håndtere. Noen gir blaffen. Noen henviser til «indre anliggender». Og i noen tilfeller nytter oppmerksomheten og presset fra omverdenen.
Kampanjen til Amnesty International heter Hva er du villig til å sperres inne for?
Uken efter denne kampanjen er det igjen tid for det årlige Oslo Freedom Forum. Der nettopp samvittighetsfanger, flyktninger, aktivister, journalister og andre samles – for å sette søkelyset på både kjente og glemte konflikter, og på diktaturer og autoritære regimer. Noen bedre opptakt til OFF enn Amnestys kampanje kan jeg knapt tenke meg.
