Mange blir forvirrete av at det finnes EU-motstand på høyresiden som ikke begrunnes i nasjonalisme og innvandringsmotstand. Men den har eksistert i over 20 år.
Klassekampen brukte forleden hele førstesiden på at Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) sier nei til norsk EU-medlemskap. I dag er dette tema i samme avis både på kommentarplass (Kjell-Erik Kallset) og i et intervju med Unge Høyres leder Paul Joakim Sandøy (s. 8).
Det er forståelig at både ja-siden og nei-siden blir forvirret. For liberalistisk begrunnet EU-motstand passer ikke inn i den tradisjonelle norske nei-siden. Der er EU det markedsliberalistiske spøkelset. Unge Høyre og Høyre har aldri utad gitt uttrykk for å ha noen oppfatning om EU bør bli mer og mer føderalt – eller om et «nasjonalstatenes Europa» hadde vært mer å foretrekke. For å si det enkelt; er det Jaques Delors’ EU eller Margaret Thatchers EU Høyre-folk vil ha? De virker dessverre helt bevisstløse rundt dette. Det viktigste for Høyre er å få Norge inn i EU – mindre viktig er det hva slags EU Norge skal inn i. For liberalister er det ikke likegyldig om det er sosialdemokrater eller liberalister Norge eventuelt skulle sende til EU-parlamentet, Kommisjonen – og til møtene på ministernivå.
Når Paul Joakim Sandøy i Unge Høyre kan få seg til å si til Klassekampen at «- Det verkar som FpU har latt seg inspirere av Senterpartiets landsmøte og erstattet liberalisme med agrarliberalisme» viser det hvor lite han vet om det ideologiske ankerfestet til regjeringspartnerens ungdomsorganisasjon.
Tidlig EU-motstand i FpU og FrP
Det er ingen hemmelighet at høyresidens EU-motstand domineres av nasjonalister og innvandringsmotstandere både i EU og i Norge. Slik har det vært helt siden begynnelsen av den forrige EU-debatten her hjemme, tidlig på 1990-tallet.
Allerede i 1990 vedtok FrPs landsmøte en ja til EF-resolusjon. Til stor irritasjon for tradisjonelle EU-motstandere. Odd Djøseland fra Vest-Agder kalte EU-tilhengerne i FrP for femtekolonnister. På fylkesårsmøtet i Akershus FrP (før landsmøtet) innledet Fridtjof Frank Gundersen om EU, og kalte det SPs drømmesamfunn. Den unge FpU’eren Ole Asbjørn Ness fra Oppegård stilte spørsmål om hva FrP hadde i SPs drømmesamfunn å gjøre – men ble ikke verdiget et svar.
Da FrP våren 1991 startet sin EU-debatt basert på et opplegg forfattet av Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt (FUI) hadde partiet invitert det britiske parlamentsmedlemmet Bill Cash til arrangementet. Han var (og er) en euroskeptiker i Det konservative partiet – klart inspirert av Margaret Thatchers EU-motstand. Og han var ikke den eneste som lot seg inspirere av henne og av Brügge-gruppen. Journalister som skriver om høyresidens EU-motstand bør som et minimum kjenne til denne grupperingen.
FrP-landsmøtet i 1992 landet på et «ja til EF»-standpunkt. Det fantes ingen nei-innleder til landsmøtedebatten, for hvem skulle man ha valgt? Fridtjof Frank Gundersen innledet for et ikke-standpunkt; FrP burde ha folkeavstemning som eneste syn, og ikke si ja eller nei til medlemskap. Sentralstyremedlem Magne Kjos fra Oppland meldte seg ut, og mente det var ekstra graverende at partiet fattet sitt ja-vedtak den 09.april..
EU-skepsisen vinner frem i FrP
Allerede et år senere fikk EU-skepsisen plass i FrP på høyeste hold; partiformann Carl. I. Hagen holdt en tale på årsmøtet i Sør-Trøndelag FrP der han mente at FrP burde si nei til EUs unionsplaner (Maastricht-traktaten), og heller fremholde de fire friheter i EØS-avtalen som basis for EU. Han oppsummerte sitt EU-syn slik: Ja til EF – nei til union.
Hagen annonserte endringsforslag til stortingsvalgprogrammet på et tidspunkt da hele programprosessen var i sluttfasen. Dette brøt naturligvis med den organisatoriske ryddighet han i mange år hadde arbeidet for å innføre i partiet. Mange ble irritert på at han selv gikk i spissen for å bryte med vedtatte retningslinjer for programprosessen, men likevel: De forslagene han ikke fikk vedtatt i Sentralstyret fikk han flertall for i landsstyret. Hagens nye EU-syn hadde typisk nok både elementer av nasjonalisme og liberalisme. Han hadde samtidig lansert en strengere innvandringspolitikk – basert på kulturelle argumenter (altså anti-islam).
Selv var jeg med i partiets programkomite for stortingsvalgprogrammet, og arbeidet ble ledet av EU-tilhengeren Tor Mikkel Wara. Landsmøtet skulle ha programdebatt i grupper, men ingen av programkomiteens EU-tilhengere ville innlede i gruppen som skulle diskutere kapitlene om utenriks- og forsvar. Selv ikke EU-eksperten Fridtjof Frank Gundersen. Så jeg måtte innlede. Blant gruppens deltagere var både Hagen selv, og EU-tilhengere som Pål Atle Skjervengen. Jeg hadde betydelig sympati for essensen i Hagens nye EU-syn, om enn ikke for argumenter basert på innvandringsmotstand og nasjonalisme. Landsmøtet vedtok Hagens EU-syn.
Ingen liberalistiske ja-argumenter
I 1994 jobbet jeg for Europabevegelsen, altså i ja-sidens hovedleir, og deltok på noen skoledebatter for ja-siden. Men ingen av de tre viktigste argumentene for medlemskap som jeg brukte til å overbevise meg selv hadde med liberalisme å gjøre. Jeg hadde vært EU-motstander, men da partiet sa ja i 1992 skiftet også jeg standpunkt. Kanskje var det presset fra ledelsen («Vi skal ta EU-saken fra Høyre» uttalte Skjervengen da Høyre måtte regjere med nei-partiet SP i Syse-regjeringen), og kanskje var det ubehaget fra nasjonalister og innvandringsmotstandere i FrP som gjorde utslaget?
Mine tre ja-standpunkter var fredsaspektet, behovet for overnasjonale miljøstandarder, og medinnflydelse. Jeg har redegjort for standpunktet i artikkelen «Jeg – nærmest nei». Der finner du også mine nei-argumenter – som gjelder den dag i dag.
I Klassekampen kan du lese mer om FpU-leder Atle Simonsens begrunnelse for å si nei til EU – og EØS.
Både journalist Kallset og Unge Høyre-lederen bør vite at det finnes liberalister som er motstandere av norsk-medlemskap i EU.
Ingenting ville glede meg mer enn om Høyre og Ap i neste EU-kamp må kjempe på to fronter. Jeg håper dog at FpU ikke henfaller til nasjonalisme og innvandringsmotstand som begrunnelse for sitt nei-standpunkt. Og hva vil skje med FpU om FrP ender opp som nei-parti uten en liberalistisk begrunnelse for sitt standpunkt?
Jeg har i forbindelse med høyresiden og EU-debatten også skrevet denne artikkelen: Radikalt ja» til EU er mest naturlig. Og liberalistisk nei
I forbindelse med mangfoldet på høyresiden kan det være verdt å minne om denne av VGs Anders Giæver: Den blå regnbuen
