Diskusjonene om premissene for kommunesammenslåinger begynner å bli tydeligere. Forleden fikk kommunalminister Jan Tore Sanner (H) overlevert en rapport. Der slås det fast at innbyggertallet i kommunene minimum bør være 15 000. Dèt er et blindspor.
Kommunene i Norge har svært liten frihet. Staten v/Stortinget bestemmer oppgavene, overføringssystemet for penger. Samt hvilke inntektskilder kommunene kan ha. Når kommunene hverken bestemmer over oppgaver, inntekter eller utgifter, blir de lokale folkevalgtes oppgave ofte å være skyteskive for misfornøyde innbyggere. Men sjelden er de store temaene knyttet til kommunalt selvstyre en del av stortingsvalgkampen – slik de burde være.
Kommunenes oppgave er å levere velferdstjenester av god kvalitet til innbyggerne. Det er et mål for de fleste partier på Stortinget å opprettholde en spredt bosetting i Norge. Men folk flest vil det annerledes. I 50 år har flyttestrømmen i Norge gått èn vei; til byene og de større befolkninssentraene. Områdene rundt Oslo, Bergen, Trondhjem og Stavanger/Sandnes vokser. Det skaper press på velferdstilbudene. Skoler, helsetjenester, veinett og kollektivtrafikk. Det skaper også et press på friluftsarealer og landbruksjord. Tilskuddsordningene som skal opprettholde spredt bosetting har ikke klart å snu folkeviljen.
Spiller det noen rolle hvor mange innbyggere som bor i en kommune? Innbyggertallet avgjør tilskuddet fra staten. Og skatteinngangen. Men hvor i landet kommunen ligger har også noe å si for overføringene fra staten. Det finnes rike kommuner (kraftkommunene), som selv om de har få innbyggere, har velferdstjenester andre kommuner bare kan misunne dem. Da spiller ikke innbyggertallet noen rolle.
Hva er det som knekker kommuneøkonomien? Statlig pålagte oppgaver uten tilsvarende overføringer. Administrasjon. Og mangel på lokalt selvstyre. Kommuner som skjøtter sin økonomi, og som planlegger sin virksomhet for å skaffe seg den rette sammensetningen av innbyggere (de som jobber og betaler skatt, men i liten grad påvirker utgiftene til velferdsopgaver), straffes av overføringsordningene. Rike kommuner mister penger, og fattige kommuner får. Det er en viss logikk i at kommuner som sliter skal få hjelp. Hvorfor skal man straffes for å føre en fremsynt politikk? Og hvorfor skal ikke kommuner preget av tilflytting også få hjelp?
Geografi kan tale både for og imot sammenslåing. I fjell- og fjordfylkene hjelper det ikke med større kommuner hvis folk fortsetter å bo spredt. Avstander og topografi vi fortsatt skape problemer. Derimot kan det på Østlandet, Sørvest-landet og i Trøndelag ligge bedre til rette for kommunesammenslåinger. Folk bor tett og avstandene er forholdsvis små. Topografien skaper ikke de stor problemene.
Kommuner med få innbyggere kan ha problemer med å tiltrekke seg tilstrekkelig fagpersonell innen f.eks skoler, barnehaver, helsevesenet eller innenfor andre områder. Men det kan også kommuner med dårlig råd, eller kommuner der det er stor turbulens om budsjettkutt, ledelse etc. Det er vel derfor de som er tilhengere av kommunesammenslåinger snakker om «robuste» kommuner; altså kommuner med så mange innbyggere at man får tilstrekkelig fagpersonell innenfor ulike sektorer til å skape et godt og utviklende fagmiljø. Men heller ikke her er det altså noen fasit.
Først og fremst bør man gjøre kommunale tjenester uavhengig av geografi, og mer avhengig av lokalpolitikernes styringsevne. Ved å innføre et system med få og objektive kriterier for overføring av midler – der geografi ikke er et kriterium – kan lokalpolitikerne vise sin styringsevne. Kommunene bør få et likt kronebeløp pr innbygger, med høyere sats for dem under 18 og over 67 år, og for funksjonshemmede. Tilflytting eller fraflytting bør styre tilskuddet. Hvis Ola Nordmann flytter fra kommune A til kommune B bør tilskuddet fra staten følge Ola Nordmann. Hvis kommuner med få innbyggere ser at de blir overadministrerte og ikke klarer å gi et godt servicetilbud, kan de folkevalgte og innbyggerne selv ta initiativ til større enheter. Enten det gjelder skoler, eldresentra – eller kommunen som sådan.
Innnbyggertall alene er rett og slett en blindvei i debatten om kommunesammenslåinger. Skal stortingspolitikere gjøre noe, bør de endre overføringssystemet fra staten til kommunene – og gjøre det kommunale selvstyret reelt.
