Venstre har mulighet til å reformere landbrukspolitikken. Derfor mobiliserer landbruket – i Venstre. Landsmøtet neste helg kan bety være eller ikke være for Listhaugs reformer.
I går var jeg på møte i Akershus Venstres delegasjon til Venstres landsmøte. Det foregår 04. – 06.april på Fornebu. I landsmøtepapirene er det 42 (!) forslag til politiske uttalelser (resolusjoner). Ikke mindre enn seks av dem handler om landbruk. I dag leser jeg i Klassekampen at Bondelagets topper jubler over at Venstre og KrF ser ut til å ville stoppe landbruksministerens forslag om liberaliseringene av reglene for produksjon av melk her til lands. Det er på denne bakgrunn at jeg skriver dagens kommentar her på Liberaleren.
Med Sylvi Listhaug har Norge fått sin første landbruksminister på flere tiår som er markedsliberalist av overbevisning. Sannsynligvis den mest liberale statsråd i dette departementet siden Håkon Five – som ironisk nok representerte Venstre.. FrP har i hele sin historie vært et hatobjekt for landbrukets interesseorganisasjoner. Og omvendt. At regjeringsskiftet i fjor høst også betød å bytte ut SP med FrP som øverste politiske ansvarlige for landbrukspolitikken viser til fulle hvilke politiske avstander det kan være i norsk politikk.
Landbruksorganisasjonene mobiliserer i Venstre. For bygde- og frihandelspartiet er «på vippen», mellom en svært endringsivrig statsråd og motkrefter som helst vil at alt skal være som det er. Mange har mye å tape på at reguleringer og støtteordninger ikke lenger er fredet. Listhaug har kalt reguleringene og overføringsordningene for «kommunisme». Kommandoøkonomi eller planøkonomi hadde vært mer presise begreper.
I fjor var det visst bråk om landbrukspolitikken da Venstre skulle vedta partiprogram for perioden 2013 – 2017. Mange mener at programmets kapittel om landbruk hverken er fugl eller fisk. Efter en gjennomlesning i forbindelse med delegasjonsmøtet i går fant jeg mye jeg likte. Så da er det kanskje ikke rart at det er så mye leven, da.
For bønder som er vant til å krisemaksimere, få et OK landbruksoppgjør («lønnsforhandlinger») og noen nye støtteordninger og reguleringer i ny og ne, må det ha vært som et skip lastet til randen med røde kluter å se hvem som ble statsråd ved regjeringsskiftet. De vil nok helst leve i fred med ordningene sine, bøndene. Men nå er fredningstiden over. Det finnes ikke hellige kyr i landbrukspolitikken lenger. Og godt er det. For når man går ordningene nærmere efter i sømmene dukker det opp ordninger som får byggeforskriftene til å virke rent ut liberale i sammenligning. Som for eksempel om skinken som må reise Europa på langs tre ganger for å unngå at den blir for dyr å selge i Norge. Det er dårlig miljøpolitikk – og sier sitt om galskapen i dagens tollregler på landbruksområdet.
Men seks resolusjoner om landbruk!?!? Jeg pleier vanligvis ikke å gå amok med tegnsettingen, så beklager. Hva er hensikten med en landsmøteresolusjon? Den skal være aktuell og forankret i programmet, eller utdype programmet hvis det er tvil om partiets politikk. Den kan også skape ny politikk der programmet ikke sier noe. Men disse seks resolusjonene er noe annet. Det kan være forsøk på å få gjennomslag for politiske synspunkter man tapte på landsmøtet i fjor. Men er det noe jeg er var for, så er det å gjennomføre endringer av et landsmøtevedtatt program. Programmet gjelder for fire år, og er kontrakten med velgerne.
Hvis Venstre gjør noe i landbrukspolitikken som mine venner og bekjente i FrP og Høyre reagerer på, så får jeg høre det på Facebook. Melkekvoteordningen var intet unntak. Så i går sjekket jeg partiprogrammet. Det burde regjeringens støttetropper i felten også ha gjort. Det går klart frem at Venstre vil liberalisere – men ikke fjerne reguleringene helt. Så da finnes det et grunnlag for forhandlinger.
Hva vil Venstre i landbrukspolitikken? Ha mer miljøvennlig drift, mer økologisk drift, færre reguleringer, mer frihandel. Alt i alt et program som både frihandelstilhengere, miljøvernere og uavhengige produsenter burde være glade for. Standpunkter som endringsuvillige bønder, samvirkeorganisasjoner og særinteresseorganisasjoner sikkert er mindre glade for. Så da er det opp til Venstres landsmøte å gi stortingsgruppen marsjordre for å sette politikken ut i livet. Landsmøtet bør unngå en omkamp som gjør at Venstre havner i hop med proteksjonister og særinteresser. Mantraet om at Venstre er uavhengig av særinteressene skal vel også gjelde landbruksorganisasjonene og samvirkene?
H/FrP-regjeringen er en mindretallsregjering. Det betyr at den ikke vil få sin prinsipielle politikk gjennom i Stortinget. Venstre har en nøkkelposisjon. De tre partiene har et endringsflertall sammen. Hvis Venstre går ut og låser sine posisjoner før man i det hele tatt begynner å forhandle, går muligheten til endringer tapt. Men det er bra at regjeringen markerer sin posisjon. Ansvaret for at det ikke blir endringer vil havne hos stortingsflertallet. Og med historier som den om eksoskinken vil valgkampen i 2017 kunne bli en festforestilling – for dem som vil ha endringer i galskapen.
Det er naturligvis ikke lurt av regjeringen å fremstille det som om endringene den ønsker vil bli gjennomført – før man har sikret seg flertall i Stortinget. At statsråden er utålmodig efter å gjøre endringer, er forståelig. Sylvi Listhaug kan skrive seg inn i historien som den store reformatoren av norsk landbrukspolitikk. Men hun kan også bli husket som utspillspolitikeren som fikk til lite eller ingenting – fordi hun glemte å forankre politikken sin i Stortinget.
Venstre har mulighet til å være med på å legge til rette for vekst i landbruket, for mer kvalitet gjennom produkter fra nisjeprodusenter, for mer miljøvennlig produksjon, og for lavere tollmurer.
Men Venstre kan også stille seg på de strukturkonservatives side. De som frykter forandringer uansett. Dèt er et dårlig selskap å havne i, for et liberalt og radikalt parti.
Landsmøtet 04. – 06.april kan avgjøre om Listhaugs reformplaner for norsk landbruk vil bli gjennomført eller ikke. Med Venstre-stempel på.
