I anledning tohundreårsjubileet for grunnloven stiller Liberaleren spørsmål om hva som er bra med Grunnloven og hva som bør endres. I dag svarer J. K. Baltzersen, assosiert redaktør i Farmann.
– Hva er det beste ved Grunnloven?
Det beste ved grunnlovsverket fra våren 1814 var at man gjorde noe med eneveldets eksesser. Man hadde en kongemakt som hadde revet seg løs fra kirkemakten som motmakt ved Reformasjonen i 1536-37 med tilhørende avskaffelse av det norske Riksrådet, og senere fra adelen som motmakt i 1660 og avskaffelsen av det danske Riksrådet. Nå mener jeg at man selv i 1814 gikk for langt, men senere var jakobinertilbøyelighetene enda verre, som f.eks. i 1884 og 1905. Det beste ved grunnlovsverket var altså prinsippet om en innskrenket kongemakt og maktfordeling.
Men leserne er sikkert mest interessert i hva som er det beste ved Grunnloven slik den er idag?
Jeg vil si slik eiendomsretten, næringsfriheten og beskyttelsen mot husundersøkelser og lover med tilbakevirkende er skrevet inn. Så kan man alltids argumentere for at beskyttelsen ikke er så god i praksis, og dét er et poeng, men det er fine formuleringer. Dessuten fungerer det på mange måter bedre i Norge enn mange andre steder i verden.
I tillegg er det bra at vi er blitt spart — ihvertfall direkte — for voldelige revolusjoner.
– Hva ville du helst ha forandret ved Grunnloven?
Det er et godt spørsmål og et vanskelig et. Vi er på vesentlige punkter i en situasjon som har forverret seg over tid (dette gjelder selvfølgelig ikke alle punkter, og det er mange steder i verden der situasjonen på mange viktige punkter er verre enn i Norge). Konkret snakker vi i stor grad om Statens omfang og rekkevidde. Dette er en følge av en utvikling som blant annet har vært kulturell, og den konstitusjonelle utvikling har vært en viktig del av denne utvikling, men den har absolutt ikke vært konstitusjonell alene. Og utviklingen lar seg ikke lett reversere eller omgjøre — ihvertfall ikke så lett som ved å fatte et grunnlovsvedtak (og da forutsetter vi at Stortinget gjør nettopp dette, en forutsetning som ikke alltid er tilstede), for så å tro at verden er endret dagen derpå.
Jeg tror det er mye klokskap i Edmund Burkes uttalelse om at konstitusjoner vokser frem, ikke blir laget. Vi kan ikke designe oss frem til en god orden — ihvertfall langt fra utelukkende. Dette kan man selvfølgelig beklage seg over, men det har også sine fordeler.
Men hvis jeg først skulle drive ren ønsketenkning ville det viktigste jeg tok tak i, være kongemakten. Jeg ville f.eks. innført formell og reell absolutt sanksjonsrett for Kongen personlig til grunnlovsendringer, alminnelige lover og budsjettvedtak og avviklet parlamentarismen.
Jeg ville også gjeninnført Odelstinget og Lagtinget, da som tydeligere adskilte kamre, ikke kun som en inndeling av Stortinget, valgt under ett. Stortinget kan gjerne være samlet over kortere tid også. Se bare på det sveitsiske føderalparlament. Det er ikke samlet mange månedene i året. Almen stemmerett burde vi også gjøre noe med. Jeg vil ikke nødvendigvis gå tilbake til tidligere konsepter. Stemmerett basert på om man er netto skattebetaler eller skatteforbruker kan være et alternativ. Aldersgrensen for stemmerett kan gjerne settes opp til femogtyve eller tredve år. Og når vi først er igang med å slakte hellige kyr, slik som almen stemmerett, og vi skal ha et tokammersystem, kan vi jo ha ulike stemmeretts- og/eller valgregler til de to kamrene.
Det er mye man kan endre, men dette vil nok være det viktigste. Mange vil kanskje si at det er grunnlovsfestede rettigheter som er det vesentligste i en grunnlov, og de har et poeng. Det er imidlertid også et viktig poeng at enkeltmenneskene må ha reelt vern, og da hjelper flotte formuleringer på et papir eller i en database fint lite. Ei heller hjelper det noe særlig med flotte ord i festtaler og fra Stortingets talerstol om at demokrati må være noe mer enn flertallsstyre. Det må strukturer til for å beskytte rettigheter. Som Torkel Halvorsen Aschehoug sa det i Stortinget våren 1872, makten må være delt for at mennesket skal være fritt. Og nei, dét hjelper heller ikke kun som ord.
– Hvordan mener du at grunnlovsjubileet bør markeres?
Jeg synes faglige aktiviteter er en god måte å markere det på, slik som seminarer, bokutgivelser og debatt. Jeg har ikke noe imot festligheter, og jeg deltar gjerne på dem, men jeg setter mer pris på de faglige aktiviteter. Minst av alt setter jeg nok pris på den tilsynelatende krampaktige iveren efter å trykke flest mulig endringer igjennom til jubileet.
Jeg fikk anledning til å delta på Riksarkivets seminar på Kielfergen 13. og 14. januar, og jeg satte stor pris på dét. Jeg fikk også med meg åpningen av «Platz des Kieler Friedens» i Kiel den 14. januar, like ved der bygningen den ble inngått sto (ble jevnet med jorden under 2. verdenskrig, men bymuseet med en utstilling i anledning 200-årsjubileet ligger like ved).
Dette bringer jo oss også over til noe som er vel så viktig å markere iår som selve grunnlovsjubileet, nemlig at det til sommeren ikke har vært krig mellom de skandinaviske land på 200 år. Dette er det absolutt grunn til å feire, og — for mitt vedkommende — langt mer uforbeholdent enn Grunnloven.
