At FrP hemmeligholder sin egen utredning om hvordan partiet skal få gjennomført sin landbrukspolitikk, overrasker de andre. De andre burde gjort som FrP; finne ut hvordan deres egen politik skal settes ut i livet, og på hvilke områder de kan få til kompromisser med de andre partiene.
Nationen skriver i en artikkel om den interne utredningen: «Så snart Frp hadde vedtatt nytt politisk program i mai, satte partiets næringsfraksjon på Stortinget i gang arbeidet med en partirapport om landbruk. — Vi skal lage et dokument som vil gjøre det lettere for partiet i forhandlinger framover. Vi skal gå mer i dybden på hva vi mener må gjøres og ikke, sa Frps landbrukspolitiske talsperson Torgeir Trældal til Nationen i mai.»
Og: «Ifølge Trældal er partiets landbruksrapport omkring 80 sider lang. Den går, ifølge stortingsrepresentanten, mer i detalj når det gjelder hva Frp vil gjøre med tollvernet enn tidligere dokumenter fra partiet. Rapporten skal ellers basere seg på Frps merknader til årets jordbruksoppgjør og fjorårets stortingsmelding om mat- og landbruk, samt Frps alternative budsjett.»
FrPs delegasjon under sonderingene med Høyre, Venstre og KrF bruker denne utredningen. Efter valget gikk bondeledere ut i Nationen og oppfordret KrF til å gå inn i regjering, for å bremse FrPs politikk og skjerme landbruket. Tilliten til at Venstre skal bidra på samme måte er åpenbart ikke stor.
NTB har sendt ut en melding basert på Nationens artikkel, og denne er bl.a tatt inn i Dagbladet.
Alt i programmet skal gjennomføres!
I Norge er partiprogrammene svært detaljerte, sammenlignet med andre land. Der har partiene manifester som peker ut retningen. Jeg foretrekker den norske modellen med partiprogrammer, fordi den engasjerer hele partiorganisasjonen. Vanlige medlemmer kan jobbe for å få sine hjertesaker inn i programmet. «Alle» i organisasjonen blir engasjert i politikkutformingen. Så er det naturligvis et problem at så få får sjansen til å sette politikken ut i livet. Enklest har man det naturligvis hvis partiet havner i opposisjon. Da holder man innlegg, skriver merknader i komiteenes innstilling i ulike saker, og fremmer forslag. Man kan ha «smal front», der man kun markerer partiets politikk – eller «bred front», der man går sammen med andre partier, av strategiske hensyn. F.eks for å bygge opp en plattform for et fremtidig samarbeid.
Utfordringen er større når partiet havner i styringsposisjon. Da må man skape kompromisser, og fire på egne standpunkter og hjertesaker. Kanskje vil både medlemmer, amt egne og andres velgere ha problemer med å kjenne igjen partiet. Men utgangspunktet er jo uansett at partiets vedtatte politikk skal settes ut i livet. Alt av standpunkter i programmet skal egentlig settes ut i livet. Så hvordan får man til det?
Med et utgangspunkt om at alt i programmet (eller regjeringsplattformen) skal gjennomføres, er det rart at f.eks den rødgrønne regjeringen ble oppfattet å gå på tomgang på slutten av sine åtte år med rent flertall. For hadde de fått til alt? Hvorfor ikke? Det manglet ikke på 1) flertall eller 2) penger. Så hva var da problemet?
Hvorfor gjør ikke de andre partiene det samme?
I en kommentar i juni 2012 skrev jeg følgende: «Liberaleren har anbefalt partiene å markere sin egen politikk, og dermed søke å oppnå sterkest mulig mandat ved eventuelle regjeringsforhandlinger neste år. Men også at partiene hver for seg ser på de fire partienes programmer og stortingsregnskap for hva de har gjort, foreslått og stemt for i fireårsperioden – og se på hva man faktisk kan bli enige om. Så stiller man best mulig forberedt, ikke bare for å få gjennomslag for egen politikk, men også for å få til levedyktige kompromisser i en regjeringsplattform. Efter valget neste år.»
Det har lenge vært klart at hvis det ble ikke-sosialistisk flertall ved årets stortingsvalg ville tre eller fire partier bli nødvendig for å oppnå flertall. Og det er også fasiten. Programmene ble ferdige i vår. Flere måneder før valget. Gallupene gav det samme bildet i flere måneder; 1) de ikke-sosialistiske partiene får flertall, og 2) det må mer enn to partier til for å få til flertall.
Når partiene vet at det mest sannsynlig ville bli ikke-sosialistisk flertall, og med utgangspunkt om at alt i partiprogrammet skal gjennomføres, burde partiene fulgt Liberalerens anbefaling: Sett ned grupper som skal jobbe med å lage et forhandlingsdokument på ulike politikkområder! Hvem har mest til felles på områder som landbruk, skatt, innvandring, justispolitikk etc? Hva kan partiene enes om, som et minste felles multiplum? Hvor skal grensene gå for hva Venstre (og KrF) skal gi på f.eks landbrukspolitikk vis a vis FrP og Høyre? Hvis FrP og Høyre danner regjering uten sentrumspartiene, hva kan de to få gjennomført med Ap? Og hva kan sentrum gjennomføre med Ap og de andre partiene utenom H og FrP? Slik burde partiene jobbet seg gjennom kapitel for kapitel i programmene.
Kanskje har de gjort det. Kanskje er det bare FrPs interne dokument om landbrukspolitikk som er kjent for offentligheten. Isåfall er jeg beroliget. Men hvis de andre partiene ikke har laget slike dokumenter (på mer enn landbruk), blir jeg bekymret. Spørsmålet som melder seg er: Hvorfor ikke?
