Politikk sies å være det muliges kunst. Derfor er det urettferdig mot Erna Solberg å krisere henne for ikke å ha avklart hvem som skal sitte i en borgerlig regjering, og hvilken politikk som skal føres.
Husker du Syse-regjeringen? Det er ikke mange grunner til at du skal. Den hadde makten i bare ett år (1989/90), og oppfattes som en parentes i norsk politisk historie. Men hvordan grunnlaget for regjeringen ble skapt, og hva som førte til dens fall er mer interessant enn hva den faktisk (ikke) fikk gjort.
Våren 1989 blankpusset Høyre sin profil. Misnøyen med Gro Harlem Brundtlands 2.regjering (1986 – 1989) var stor. Høyre vokste på meningsmålingene, og selvtilliten var stor. Det var gjennomført et generasjonsskifte i ledelsen og i nominasjonene foran stortingsvalget. Så; I forbindelse med behandlingen av regjeringens langtidsmelding la plutselig Høyre frem en fellesmerknad sammen med de to tidligere regjeringspartnerne Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Misnøyen var til å ta og føle på internt. De 22 punktene ble latterliggjort; formuleringene var runde og politikken luftig. Er dette noe å bygge et regjeringssamarbeid på? Dèt var det. Syse-regjeringen så dagens lys efter stortingsvalget. Og gikk i oppløsning efter et år fordi hverken EU-tilhengere eller motstandere så seg tjent med den.
Debattens beste øyeblikk
Forrige mandag arrangerte NRK partilederdebatt. Debattens beste øyeblikk var da statsminister Jens Stoltenberg raljerte med mangelen på borgerlig regjeringsalternativ; det er uklart hvem av partiene som skal sitte i regjering sammen, og hvilken politikk den skal føre. Han mente at dette sa sitt om Erna Solbergs lederegenskaper, at hun efter åtte år ikke har klart å gi noe svar på dette.
Stoltenberg har funnet de borgerlige partienes akilleshæl; de to spørsmålene om hvem skal delta, og hvilken politikk de skal føre. Ikke at den er vanskelig å finne. Det var akkurat det samme som gav ny rødgrønn seier ved valget for fire år siden.
Solbergs hodepine
Istedenfor å gjøre som i sagnet om Akilles, som skulle være usårlig men ble truffet i hælen av en pil i hælen og døde, kommer Ap til å dunke disse to spørsmålene i hodet på Erna Solberg og alle andre representanter for borgerlige partier. Helt frem til valgdagen. Det er som om noen stiller deg samme spørsmål igjen og igjen, og uansett hva du svarer slår deg i hodet med en kasserolle hver gang. Du får hodepine. Og du har ikke svarene – så det hjelper ikke å gjenta spørsmålene. Men hver gang spørsmålet stilles – og svaret ikke kommer – mister de borgerliges regjeringsalternativ(er) troverdighet. Erna Solberg trenger ikke å bli slått i hodet med noe som helst. De manglende svarene på hvem og hvilken har nok gitt henne stigende hodepine, i takt med de borgerliges økende forsprang på gallupene. Jo sikrere tegnene på regjeringsskifte blir, jo verre er det for Høyre å mangle svar. For seieren kan glippe på nettopp dette. I 2009 var det åpenbart hvem som ikke ville sitte i regjering sammen. Og seieren glapp. Vil det hjelpe at alle erklærer sin vilje til skifte – når det egentlig er alles kamp mot alle?
Å forene ild og vann
kan være en god beskrivelse på jobben Erna Solberg står foran, hvis de borgerlige vinner valget. Selv om de er forenet i et brennende ønske om å bli kvitt de rødgrønne, er det egentlig alles kamp mot alle på borgerlig side. Og det gjør de ingen forsøk på å skjule.
Høyre og FrP beiter delvis på de samme velgermarker, selv om FrP tiltrekker seg velgere Høyre aldri har noe håp om å få tak i; de som mener Høyre fortsatt er et parti for de bedrestilte. Men samtidig angriper Siv Jensen Høyre for å være for puslete, svake og utydelige. Hun efterlyser kort sagt mer Høyrepolitikk fra Høyre. For å ta tilbake nettopp de velgerne som ligger i grenseland mellom de to partiene.
Venstre og KrF har erklært sin vilje til regjeringsskifte. Og at de vil gå i forhandlinger om grunnlaget for en ny regjering. De vil altså ikke overlate bordet til FrP og Høyre alene. Men de er samtidig ærlige nok til å si at forskjellene er så store at det neppe blir noen regjering der både V/KrF og FrP deltar. Den eneste forskjellen fra 2009 er altså at viljen til skifte erklæres fra dem alle.
Kamp om tyngde
Samtidig er politikken til V/KrF og FrP på mange områder som ild og vann. Det gjelder miljø, bistand, og økonomisk politikk. Derfor er det en kamp om tyngde. De partiene som får størst tilslutning fra velgerne (og størst fremgang) vil ha tyngde ved forhandlingsbordet. Det hjelper lite om Erna Solberg sier at alle fire partier skal sette sitt preg på politikken til en ny regjering. Hvis man ikke deltar er det urimelig å ha like mye å si som de som deltar. Dette vil nok FrP vite å fremheve. Det er bedre for FrP å vise frem en blankpusset profil i regjering, som så gjøres mer uklar gjennom forhandlinger i Stortinget.
Hverken Jens Stoltenberg eller velgerne kommer til å få svar på spørsmålene om hvem som skal sitte i regjering og hvilken politikk som skal føres, før valgdagen. De borgerlige partiene trenger ikke bare flertall sammen – men størst mulig tyngde hver for seg. Og da må de fremheve sine egne saker. Det er f.eks bare ved å stemme Venstre at man bidrar til gjennomslag for Venstres saker. De V-velgerne som ikke liker utsiktene til en H/FrP-regjering vil derfor svekke partiet hvis de lar være å stemme på det. Høyre og FrP har ikke dette problemet; de vil jo offisielt ha med alle fire. Det er derfor ingen grunn til at deres velgere skal la være å stemme på dem for å unngå å få V og KrF med på lasset.
Reddes på fallrepet?
Det hjelper ikke at Stoltenbergs mannskap virker slitne. Og tomme for ideer. Og (av og til) må svare på de mange brutte valgløftene. Dessuten virker det som om de tre befinner seg i et tvangsekteskap. Kjærlighetserklæringene til partnerne virker mer som et pliktløp der de har en pistol i ryggen og en renneløkke over hodet, enn som uttrykk for ektefylte følelser. I Ap ønsker nok mange å bli frigjort fra både SV og SP, av ulike grunner. Bokaktuelle Grete Knudsen gav nok uttrykk for hva mange i Ap egentlig føler om samarbeidsprosjektet. Men mangelen på borgerlig avklaring om regjeringsdeltagelse og -politikk kan redde det rødgrønne prosjektet så å si på fallrepet. Jo mer Arbeiderpartiet fortsetter å kreve svar på de to spørsmålene, jo mer vil de borgerliges troverdighet svekkes. Ap dømmer seg selv til å fortsette å regjere sammen med SV og SP. Stoltenberg vet at etter åtte år kunne det være godt med en pause. Fortsetter Ap med dagens valgkampstrategi vil velgerne neppe gi dem noen pause fra makten.
Kanskje det ville være bedre for Arbeiderpartiet å legge regjeringsdiskusjonen til side, og fokusere på sakene? Kanskje taper de valget, men det ville være et mer ærefullt tap.
