Edward Snowden er en helt, og jeg skjemmes over Norges behandling av hans asylsøknad. Han risikerer å havne i en dårlig nødhavn, fordi gode havner stenger sine porter. Norge bør tenne en tydelig lanterne som viser vei i det opprørte havet.
Edward Snowden (30) har satt sinnene i kok i USA, og skapt bølger både det storpolitiske havet. Han informerte verden om at USA ikke bare overvåker fiender, men også venner – og sine egne innbyggere. USAs myndigheter er ikke bedre enn Erich Honecker; Obama vil vite alt om alle – alltid. Med en massiv mistro til egne borgere skal USA stå best mulig rustet i kampen mot terror.
Hva har Snowden gjort?
På grunn av alle sideeffektene av Snowdens gjerninger, er det lett å miste kjernen i saken av syne. Den ellers utmerkede stortingskandidat for Høyre, Kristian Tonning Riise har idag publisert kommentaren «Helt eller forræder?» på nettstedet Minerva. Riise mener at Snowden ikke er en helt. Han beskriver Snowdens gjerninger slik:
«Den ene dreier seg om det hemmelige elektroniske overvåkingsprogrammet PRISM, som har til hensikt å overvåke nettkommunikasjonen til utenlandske personer gjennom amerikanske internettselskaper. Programmet skal i utgangspunktet kun overvåke utlendinger, ettersom amerikanske borgere er beskyttet av den amerikanske grunnlovens personvernbestemmelser. Det er imidlertid ingen vanntett mekanisme som sørger for dette. Amerikanske borgere filtreres ut gjennom søkefunksjoner som skal gi over 51 prosent sjanse for vedkommendes ”utenlandskhet”.
Den andre omhandler en hemmelig rettskjennelse som ga NSA rett til å hente en ikke-avgrenset mengde data fra Verizon, en av de største leverandørene av telefoni i USA, over en periode på tre måneder. Rettsordren ga anledning til å hente informasjon om telefonnumrene til begge parter i en samtale, lokaliseringsdata, lengden på samtalen og når samtalen fant sted, men ikke samtalens innhold – for innenlands samtaler, eller samtaler med en ende i USA.
Overvåkningen har endret karakter
STASI-sjef Erich Mielke og andre ufyselige ledere fra den totalitære verdens skrekkabinett ville fått tårer i øynene og vann i munnen av dagens teknologiske muligheter for å holde seg fullstendig informert om borgernes aktiviteter. Vi er på nett til enhver tid, og deler villig med omverdenen hva vi gjør, tenker og mener. Vel å merke hvis vi ikke lever i totalitære regimer. Der må de være litt mindre naive, og langt smartere i hvordan de skal bete seg på nett. Men selv der borgerne ikke frivillig deler informasjon om seg selv så sørger teknologien for at alle spor vi legger igjen kan lagres, settes sammen og analyseres.
Idag har ikke myndighetene behov for angivere når de skal overvåke deg. Det hemmelige politiet i DDR hadde tusenvis av angivere blant egne borgere; personer som fortalte staten hva foreldre, barn, kolleger, naboer og venner gjorde, sa og mente. STASI-arkivet er utrolig omfattende. Idag kan arkiver være langt mer omfattende – men samtidig mindre plasskrevende. Teknologien tar seg av både overvåkning, systematisering og lagring av informasjonen om deg og meg.
Informasjonsinnsamling bryter med rettsstaten
Totalitære samfunn har forlengst tatt den nye teknologien ibruk. Mindre hyggelig er det å tenke på at også demokratiske samfunn også gjør det. Argumentet er alltid at det er nødvendig for å beskytte din og min sikkerhet. Ingenting i livet vårt skal være personlig eller privat. Ihvertfall er det ikke du eller jeg som skal foreta vurderingen. Og heller ingen rettsinstans. For Det er lovgiverne og teknologien som avgjør. Man starter med å bekjempe hard kriminalitet, går videre til å bekjempe de som snyter fellessskapet (dette gjøres ved å koble ulike registre med vidt forskjellige formål), for så å bare si at vi må ha all informasjon for å finne frem til det som er vesentlig.
Det verste er at det høres så tilforlatelig ut, og at alt som gjøres skjer i beste mening. Men i et demokrati som bygger på rettsstaten må man kunne kreve at myndighetene går den tunge veien; får en rettskjennelse til å samle inn informasjon, bygget på en konkret mistanke. For dèt er det store problemet med den nye teknologien; alle kan overvåkes til enhver tid. Men gjør man det, fjerner man de tydelige grensene mellom demokrati og diktatur. Hvis våre folkevalgte mener rettsstatsprinsippene er avlegs får de si det rett ut. Prinsippene som bygger på at du er uskyldig inntil dømt i retten. Du skal vite hva anklagene går ut på, hvem som anklager deg, og hvilke bevis de hevder å ha. Og du skal ha rett til å forsvare deg. Nå risikerer du at det samles inn masse informasjon om deg, som ikke blir brukt, men som blir liggende lagret. Den kan komme på avveie. Den kan brukes til annet enn det opprinnelige formålet.
Nødvendig spionasje
Selv om EUs toppolitikere hevder at de er sjokkert, og at man ikke spionerer på venner, så er naturligvis ikke dette riktig. Når jeg ser ledende ambassadefolk bli intervjuet i medier tenker jeg alltid: Er vedkommende egentlig spion? For diplomatiet og spionvesenet handler om det samme; å skaffe informasjon, gjerne hemmelig sådan. Både konkret informasjon (som antall soldater etc) og vurderinger av hvordan folk og fe ser på ditt land og deres myndigheter. Under den kalde krigen (1947 – 1989) hadde de såkalte kremlologene fine dager. De studerte tykkelsen på sørgerammene rundt nekrologene over avdøde sovjetiske ledere, og hvilke vendinger som ble brukt i offisielle myndighetsorganer som f.eks TASS og Pravda. Idag trenger man ikke samtale med folk i kretsen rundt lederne, eller deres familier eller misfornøyde underordnede for å finne ut hvilke «posisjoner» de har tenkt å innta i forhandlinger. Det er bare å gjøre som Storbritannias forrige statsminister, Gordon Brown: Installere mikrofoner og annet overvåkningsutstyr. Teknologien fornyer seg og blir mer sofistikert, selv om formålet er det samme.
Det er ikke den sistnevnte informasjonsinnsamlingen (om hva andre lands ledere tenker og mener), som opprører meg, men den kontinuerlige og stadig mer vidtrekkende informasjonsinnhentingen om vanlige borgeres liv.
Kan vi velge bort myndighetenes øyne?
Et spørsmål stadig flere stiller seg? For de teknologikyndige og -frelste finnes det sikkert måter å holde mer av sitt liv skjult for andres innsyn. Men hvorfor skulle jeg det? Ikke fordi jeg har noe å skjule, eller fordi jeg ikke setter pris på privatliv. Men fordi jeg lever i en rettsstat. Jeg burde stole på at systemet fungerer. At det faktisk finnes en rettsinstans som sier til myndighetene at «dette er for dumt», eller stiller spørsmålet «tror dere på dette, selv?». Fra Lundkommisjonens rapport vet vi at også rettsvesenet befolkes av personer som har tillit til myndighetenes «gode hensikter», og er for lite kritiske. Befolkningen i demokratiske land tror for godt om myndighetene. I diktaturer vet de bedre.
Som borger i et fritt land vil jeg gjerne kunne velge firmaer jeg stoler på. Riise gjør i sin artikkel et poeng av at «Alle selskapene som er involvert i PRISM-programmet har avvist blankt at de har gitt noen slik direkte tilgang. Selskapene har selv valgt å samarbeide med amerikansk etterretning, og leverer ut brukerdata, i samråd med advokater, etter forespørsel fra myndighetene». Samarbeide, altså. Man bukker høflig i møte med Makten, og gir fra seg hva Makten vil ha. Hadde det vært mulig, hadde jeg boikottet slike selskaper. Men det virker som om de fleste selskapene mangler ryggrad.
Grensene for statens makt
er noe som opptar liberalister sterkt. Konservative i mindre grad. En av statens kjerneoppgaver gjennom politi, forsvar og fengselsvesen er å beskytte innbyggernes rettigheter. Men hvor skal grensen for virkemidlene gå? Er det greit å overvåke alle innbyggerne – for å beskytte dem mot en udefinert fiende, som kan konstrueres efter behov for å forsvare en massiv inngripen i alle borgeres privatliv? Hvis ikke liberalister (og noen konservative) snart tydeliggjør at et land som bygger på rettsstatstankegangen må ha grenser for statens makt også når det gjelder informasjonsinnhenting og overvåkning, kan vi snart melde oss inn i Ap, alle sammen.
Prinsippene fra Nürnberg
Mange mener Snowden er en forræder. Han fulgte ikke ordre, men brøt den. Ja, verre; han gikk ned i lønn (!) for å kunne få mer tilgang til informasjon om hva USA driver med. Verre kan det åpenbart ikke bli, for folk på høyresiden. Under rettssakene i Nürnberg efter 2.verdenskrig ble det klargjort at å «følge ordre» ikke er en unnskyldning. Det er naturligvis en lang skala fra å være medskyldig i eller ansvarlig for folkemord, til å bedrive spionasje og overvåkning. Men prinsippet er imidlertid det samme: Hvis det viser seg at dèt Obamas regjering har gjort er i strid med USAs grunnlov, er det helt riktig av Edward Snowden å lytte mer til sin egen samvittighet enn til ordrene fra høyere hold. Det er denne indre stemmen folk i maktposisjon bør lytte oftere til: Er det jeg gjør nå, greit å gjøre?
Snowden bør reddes fra dårlig selskap
Det var ingen premie for å spå at China, Russland, Nicaragua, Venezuela, Cuba og Bolivia ville bruke denne saken i propaganda-øyemed. Når stormakter som China og Russland vil bli kvitt denne varme poteten som Snowden utgjør raskest mulig, er det jo for å unngå at søkelyset rettes mot dem. De er autoritære og totalitære land som ikke trenger noen unnskyldning for å overvåke egne borgere. Det faller dem helt naturlig. Men de har et poeng når de irettesetter USA. For USA skal jo ikke gjøre slikt! Demokratiet skal ikke omfavne diktaturets metoder!
Snowdens problem er at han risikerer å måtte søke en nødhavn i land der han blir som et trofè i gullbur; som vises frem på torvet til almen beskuelse. Bolivia, Venezuela og Nicaragua har lite å tape på å legge seg ut med USA. Snowden har imidlertid mye å tape på å bli assosiert med disse regimene. Aller helst bør han søke nødhavn et sted hvor teori og praksis stemmer sånn noenlunde; der rettsstatens prinsipper holdes i hevd, der det er ytringsfrihet, bevegelsesfrihet – og frie valg.
Kan Norge være et slikt sted?
En regjering som logrer for USA i det meste (med SV på laget!), og som har vedtatt å innføre datalagringsdirektivet, gir nok ikke best samsvar mellom teori og praksis hva angår idealhavnen for en varsler av Snowdens kaliber. Men kanskje det er lov å håpe.
Barack Obama, som ikke bare overvåker egne borgere, men henretter dem uten lov og dom, med ubemannede drapsmaskiner (droner) har forsøkt å stanse Snowdens flukt ved å frata ham passet. Reisedokumenter må man jo ha for å krysse landegrenser. Norge kunne gi Edward Snowden et nødpass, og innvilge politisk asyl.
Hvis Norge gir ham et nødpass, og sørger for at han havner på norsk jord, kunne han utsettes for UDIs sedvanlige kryssforhør, og mistenkeliggjøring av motiver. Norge utleverer jo ikke folk som risikerer dødsstraff i hjemlandet. Hvis Snowden i UDI-intervjuet avslører at han har tenkt å tjene penger på å selge efterretningsmetoder og informasjon om disse, oppfyller han ikke vilkårene.
Lakmustesten kan uansett være svaret på dette spørsmålet: Er det verre å innvilge Edward Snowden asyl/opphold enn å la være å sende ut Mulla Krekar?
