Det var en fin dag i Oslo. En dag for eftertanke. Det var dagen efter at Oslo Freedom Forum var slutt. Men Tutu Alicante Leon hadde tankene sine et annet sted. Han hadde fått dårlige nyheter fra hjemlandet; Ekvatorial-Guinea.
Ifjor var han taler på Oslo Freedom Forum, og vi skrev en artikkel her på Liberaleren efter hans foredrag om diktaturet i Ekvatorial-Guinea. Hans eget hjemland.
I år var han tilbake. Det er gjerne slik, at de som har deltatt kommer tilbake. Hvis de får en sjanse. For det viktige arbeidet på Oslo Freedom Forum er ikke nødvendigvis talene som holdes i plenum, men nettverksbyggingen og utveksling av erfaringer og ideer som foregår i løpet av de 3 dagene arrangementet pågår. Over luncher og middager. På hotellrom og andre steder. Og når et er gått og det er tid for et nytt OFF er det nye talere, nye konflikter og nye folk å lære av. Og lære bort noe til. Det er også en sjanse til å minne om at det finnes et land som heter Ekvatorial-Guinea. Med bare 700 000 innbyggere. Og Afrikas største BNP. Et oljesmurt diktatur. Der presidenten har hatt makten siden 1973, og sønnen skal arve embedet. Om alt går som planlagt. Tutu Alicante Leon og hans organisasjon EG Justice håper å forpurre planene.
Ni opposisjonelle arrestert 15.mai
Tutu Alicante var ikke på avslutningsmiddagen på Oslo Freedom Forum. For han hadde fått vite om regimets siste fremstøt mot opposisjonen: Ni personer ble arrestert for å ha planlagt en demonstrasjon. Det skal være valg i Ekvatorial-Guinea 26.mai. I november ifjor ble det vedtatt en ny grunnlov. Den gir presidenten mye mer makt. Dette gjorde at folk som er misfornøyde med situasjonen i landet bestemte seg for å demonstrere. Det skulle skje 15.mai, og de ville uttrykke sin misnøye med mangelen på demokrati i landet. Hvis man skal demonstrere må man ha tilladelse fra Innenriksdepartentet. Men det får man aldri. De som skulle demonstrere, søkte om lov. Og fikk avslag. Og nå har regimet akkurat arrestert ni personer. De skulle demonstrere for nettopp grunnleggende menneskerettigheter.
– Men hvis de som planla demonstrasjonen visste om denne praksisen, hvorfor søkte de?
Grunnloven garanterer ytringsfrihet, forsamlingfrihet, og frihet til å organisere seg. Men man må altså søke, og kun hvis man får lov, kan man gjennomføre det. Men det har aldri skjedd. De som ønsker å forandre situasjonen i landet på lovlig måte, mener at den eneste måten dette kan skje på er ved å utfordre regimet ved å bruke lovene som finnes. Og vise at regjeringen selv ikke følger lovene. Man må vise det internasjonale samfunnet at disse lovene ikke betyr noe. Vi lever i et system hvor det ikke finnes noen rettstat. Men vi må bruke lovene likevel.
De som ble arrestert risikerer å bli torturert. Men Tutu håper at regjeringen ikke går så langt som til å ta livet av dem. Slik de har gjort tidligere. Enten uten lov og dom, eller ved å stille dem for retten med grunnløse anklager. Han mener at det i realiteten ikke er noen grunn til å stille dem for retten. For de har jo ikke brutt noen lover. De søkte om lov til å demonstrere, og fikk avslag. De ville demonstrere likevel. Men de ble arrestert før de fikk gjennomført demonstrasjonen. Ergo har de ikke gjort noe ulovlig. Hvis de hadde gjennomført demonstrasjonen kunne regjeringen arrestert dem «lovlig», så å si. – Vi håper at de ikke blir stilt for retten. Det mest fornuftige ville være om regjeringen løslater dem uten vilkår. Men vi tror ikke det vil skje. Det er ikke slik det fungerer i Ekvatorial-Guinea, sier Tutu Alicante – som til daglig leder organisasjonen EG Justice fra USA. Han tror at regjeringen vil sannsynligvis internere de som ble arrestert 15.mai til valget er over. Regjeringen vil ikke risikere noe på valgdagen. Den vet at hvis disse unge mennene blir løslat vil de på en eller annen måte vise sin misnøye med regjeringen. Før valgdagen.
Kampen mot Leon H. Sullivan-stiftelsen
har vært sentral siden Tutu Alicante var på Oslo Freedom Forum ifjor. Jeg spør om noe har forandret seg efter at han deltok.
– Noe har forandret seg. På noen områder og i noen sammenhenger. Men samtidig har det ikke vært de forandringene man hadde håpet og ønsket skulle skje. Blant positive effekter er at vi har klart å forhindre regjeringen fra å avholde en konferanse om menneskerettigheter. Og vi har fått hjelp av Human Rights Foundation (HRF). Da jeg var her ifjor snakket jeg med Thor (Halvorssen, red. anm.) om en konferanse som skulle holdes i Ekvatorial-Guinea, der temaet ble hevdet å skulle være menneskerettigheter. Konferansen var grunnlagt av presidenten, men alt arbeide ble gjort av Sullivan Foundation.
Tutu Alicante forteller at Leon H. Sullivan var en borgerrettighetsforkjemper som jobbet tett sammen med Martin Luther King jr. for å avskaffe raseskillepolitikken i Sydstatene i USA. Han jobbet også sammen med andre, internasjonale ledere for å avskaffe apartheid i Syd-Afrika. Han lanserte Sullivanprinsippene. – Han var en stor mann, og til hans ære ble Sullivan Foundation grunnlagt av datteren hans. Men organisasjonen som skulle hedre en borgerrettighetsforkjemper har endt opp med å hjelpe diktaturer. Vi fikk stor hjelp av Thor og HRF i å avsløre ironien i at en organisasjon grunnlagt på minnet om og ryktet til Leon H. Sullivan bidrar til å forbedre ryktet til diktatorer. Det ble mye mediadekning, og flere av styremedlemmene i stiftelsen trakk seg. Vi klarte å få fokus på manglene ved regimet i Ekvatorial-Guinea når det kommer til ytringsfrihet og andre grunnleggende menneskerettigheter.
Illegitime regimer er redde for folket
Tutu bekrefter på mitt spørsmål at regjeringen til diktatoren Obiang er redde før valget. Og forklaringen på redselen er ganske åpenbar. – Regjeringer som beholder illegitim makt er paranoide. De er redde for å miste makten. Og det er en presis beskrivelse på regjeringen i Ekvatorial-Guinea. Han mener det virkelig er en sjanse for at regjeringen skulle miste makten, og at Obiangklanen har grunnn til å frykten.
– Selvfølgelig. Når man beholder illegitim makt, har man grunn til å være redd. Men befolkningen mangler noen viktige elementer for å få til den type revolusjoner som vi har sett i Libya, Egypt og Tunisia.
Men er folk i Ekvatorial-Guinea sinte nok til å klare å velte regimet? – De kan nok være sinte, men er ikke godt nok forberedt. Situasjonen i f.eks Syria viser at det ikke nok å være sinte. Man må ha en klar strategi for hvordan man skal bli kvitt et illegitimt regime. Og hvordan man skal erstatte det med et regime som klarer å gjøre ting bedre. Egypt er et godt eksempel på at folket var sinte nok, hadde den rette strategien, og i løpet av bare 18 dager klarte å bli kvitt Mubarak. Men de sliter fortsatt med å finne veien til demokrati.
Uforberedt opposisjon møter Putin-taktikk
Jeg lurer på om det finnes sterke opposisjonsgrupper i Ekvatorial-Guinea, og om det er noen enighet om veien videre, og her er ikke Tutu særlig optimistisk. – Det er nettopp det; vi har ikke gjort nok planlegging. Det er mye sinne, som ikke retter seg mot regimet. Men mot opposisjonen. Opposisjonen både i og utenfor landet er veldig fragmentert. En av regimets strategier mot opposisjonen i landet er å splitte opposisjonspartiene. Et av partiene i opposisjon har nylig mistet flere medlemmer. Og regjeringen har gitt utbryterne nok midler til å starte sitt eget parti. Taktikken er å destabilisere opposisjonen.
Han forteller at det i parlamentet er det 100 representanter, men kun èn representerer opposisjonen. I den nye grunnloven er parlamentet endret, fra å ha kun ett kammer, til å ha et underhus og et senat. Antallet representanter er utvidet til 170. Ifølge den nye konstitusjonen kan presidenten utpeke 15 av de nye senatorene. Når man ser på dagens parlament, og vet hvordan de som sitter der fikk posisjonene sine, vet folk at i det nye parlamentet – i begge kamre – vil representantene være håndplukket av presidenten. Systemet skaper nepotisme. Det er ingen som strever efter å få valgt inn nye, unge folk med egne ideer. Eller skape et system som gjør det et parlament skal; foreslå og debattere nye lover etc. Det handler kun om å gi folk penger så de holder seg til presidenten.
Ulike strategier mot regimet
Tutu Alicante og EG Justice har ulike strategier for å fremme demokrati og menneskerettigheter i Ekvatorial-Guinea. – Når man har med et slikt regime å gjøre, er det nødvendig å utfordre det på mange forskjellige måter. Man må dokumentere de bruddene på menneskerettigheter som regimet er ansvarlig for. Når folk blir arrestert trenger vi øyenvitner. Vi trenger menneskerettighetsadvokater på stedet, som kan fortelle hva som skjer. Til det internasjonale samfunn. Akkurat nå samarbeider vi med to ulike grupperinger, som holder til utenfor landet. En radiostasjon i London og en nettside som heter Radio Macuto. Vi forsøker å gi dem utdannelse som journalister, i etiske prinsipper, og i ny teknologi; hvordan bruke blogging, twitter etc. Vi forsøker også å bruke kunstnere til å lage materiale som når de i landet som ikke har tilgang til internett. Samtidig driver vi tradisjonell lobbyvirksomhet overfor USAs regjering, i FN, og overfor myndighetene i andre land.
Men tilgangen til internett er dårlig for landets innbyggere. Det er to selskaper som tilbyr internettilgang. Det ene eies av regjeringen, det andre av China. Og så finnes det oljeselskaper med sitt eget nett. De går ikke via de to jeg nevnte. Regjeringens nett fungerer bare delvis. Facebook og opposisjonens nettsider er sperret. Ren sensur. Og det har skjedd de siste par ukene.
Oslo Freedom Forum viktig for frihetskjempere
Når vi kommer inn å hans deltagelse på OFF understreker han viktigheten av å komme tilbake som deltager og ikke innleder.
– Det har vært veldig viktig å komme hit i år. I fjor var jeg mest fokusert på mitt eget innlegg. I år har jeg vært mer avslappet, og kunnet snakke med folk som jobber med tilsvarende situasjoner. Det er helt nødvendig å danne nettverk med andre forkjempere for frihet. Såvidt jeg vet er det ingen konferanser lik denne. Muligheten man får til å snakke med folk, til å vite hvilke utfordringer de møter, og hvordan de løser dem, er utrolig verdifull.
Kritikken mot OFF er ikke viktig
Tutu Alicante Leon forteller at kritikken mot OFF ikke er viktig. Og at den ikke har vært noe tema blant deltagerne på årets konferanse.
– Jeg har sett at det har vært mange talere fra Asia, Afrika og folk som har tilhold i USA. Og noen få fra Latin-Amerika. Ecuador ifjor. Cuba i år. Folk kritiserer det de kan, men jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for kritikken. Jeg går ut fra at det kan foregå menneskerettighetsbrudd overalt. Og det skjer også i Venezuela og Cuba. Finnes det folk som Castro og Chavez i Latin-Amerika. Dukker det opp folk som Mugabe og Obiang i Afrika, så blir man jo klar over det. De landene som er verst, må vi få fokus på. Det finnes ting du kan gjøre i andre latin-amerikanske navn, som du ikke kan gjøre på Cuba eller i Venezuela. Men jeg har ikke registrert at denne kritikken har vært noe tema blant deltagerne.
– Oljen har vært en forbannelse
Tutu Alicante er tydelig på at vestlige regjeringer ikke lytter til opposisjonen i Ekvatorial-Guinea. – Absolutt ikke. Oppdagelsen av olje har vært en forbannelse for landet mitt. Vi gikk fra å være et veldig fattig til å bli et veldig rikt land. Men alle pengene havner hos èn person; presidenten. Regjeringene i landene de oljeselskaper som har investert i Ekvatorial-Guinea hører hjemme, lukker øynene for det som skjer i landet. De gir blaffen i bruddene på menneskerettigheter, og i at landet har et forferdelig udemokratisk politisk system. Det virker som om de er opptatt av at landet skal være stabilt fremfor demokratisk. Land som mitt, og som Singapore – som en annen taler på OFF snakket om – er land der det er lett for internasjonale selskaper å være. Du trenger ikke rapportere om noe som helst til noen. De må bare bestikke et par tre personer, og det er det. Og arbeiderne importerer de fra andre land. F.eks fra Filippinene. Mens folk i Ekvatorial-Guinea er arbeidsledige. Da tjener de ikke penger som gjør at de får en grunn til å si ifra om landets mangler. Og fagforeninger er forbudt. Befolkningen holdes nede i fattigdom. Landet mitt er et av dem med de største forskjeller mellom fattige og rike i verden. Det er ikke bare høy arbeidsledighet, men også høy grad av analfabetisme. spebarnsdødeligheten er også veldig høy. Til tross for at landet er så rikt, er vi i disse statistikkene på nivå med Haiti og den Demokratiske republikken Kongo. Land som ikke har ressurser overhodet.
Før årets OFF-konferanse var det et par oppslag i media om at også norske bilister bruker olje fra diktaturregimet i Ekvatorial-Guinea. Etikkrådet vurderer nå om Oljefondet skal slutte å støtte selskapene som driver virksomhet i korrupte land, ifølge Aftenposten.
USA viktigste bidragsyter for forandring
Jeg lurer på om hvordan krefter utenfor Ekvatorial-Guinea kan bidra til demokratisk forandring i landet. – Endringen bør komme innenfra, svarer Tutu. Han understreker likevel at landene som tjener på systemet er de som bør ha størst ansvar for å forandre systemet. USA er det viktigste landet, i denne sammenheng. Det mangler uavhengige medier i landet. USA burde kunne bidra med et radioprogram på Voice of America. USA har bidratt til å finansiere opposisjonen i mange land. F.eks i Zimbabwe. Det er slik hjelp vi trenger. Folk som kan utdanne seg som journalister, bruke blogger etc.
EG Justice har ingen strategi overfor internasjonale selskaper som opererer i landet, som f.eks oljeselskaper. – De selskapene er så store at det krever store ressurser for å nå dem. EG Justice er en så liten organisasjon at dette ikke er mulig for oss. Oljeselskapene har PR-selskaper, advokatressurser etc.
Organisasjonen hans har valgt å alliere seg med menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty, Human Rights Watch og Freedom House. Det viktigste i samarbeidet er å dokumentere menneskerettighetsbrudd som skjer i Ekvatorial-Guinea.
Regimet har kidnappet opposisjonelle i utlandet
En annen deltager på konferansen, Park Sang Hak fra Nord-Korea fortalte at regimet sendte agenter for å drepe ham. Men Tutu har ikke vært utsatt for tilsvarende trusler. – Jeg bor i USA. Det er nokså langt unna Ekvatorial-Guinea. I tillegg ville eventuelle ting som skjedde meg i USA bli efterforsket. Det hindrer regjeringen til Obiang i å prøve seg. Men andre, som bor i land i Afrika eller Europa blir trakassert på ulike måter. For noen år siden ble opposisjonsmedlemmer som var bosatt i Benin kidnappet og bragt tilbake til Ekvatorial-Guinea. Der ble de torturert og henrettet. Det er ingen tvil om at regjeringen ville forsøke seg, hvis de oppfattet deg som en trusel – og du er innen rekkevidde.
På Stortinget
Selv om Tutu Alicante Leon har vært i Oslo to år på rad, vet han ikke noe særlig om byen eller landet. Liberaleren tar Tutu med på en kort tur til Stortinget, med velvillig assistanse fra Steinar Haugsvær, Venstres informasjonssjef på Stortinget. Kanskje Kan Tutu Alicante og resten av opposisjonen en dag smile like bredt i parlamentet Ekvatorial-Guinea?
Er det greit for norske bilister å kjøpe bensin fra diktaturet til Obiang? Sannsynligvis spiller det ingen rolle for nordmenn hvor bensinen de bruker kommer fra.
