Nei, ikke nødvendigvis. Hvorfor ikke? Fordi partiets beste er viktigere enn å få byttet ut Jens Stoltenberg og co. Dèt er det bedrøvelige faktum norske velgere må forholde seg til.
En unødvendig kritisk start på en artikkel om FrP samme dag som partiets landsmøte åpner, vil du kanskje si. Kan nok hevdes, men ikke desto mindre er det riktig.
Både Høyre, Venstre og KrF har sagt at det viktigste ved høstens valg er å få byttet ut Ap, SV og SP med en borgerlig regjering. Hvem som skal sitte i den regjeringen, og hvilken politikk den skal føre vet hverken de tre partiene eller velgerne. Men det viktigste er likevel viljen til å få til et skifte.
For FrP er ikke det viktigste at det blir et regjeringsskifte efter valget 09.september. Det er viktigere at FrP kommer i regjering. Da må partiet bruke rå makt. Og de andre tre ikke-sosialistiske partiene har stillet seg slik at de bare må finne seg i det. Det er bare du som velger som kan sørge for at det blir annerledes.
FrPs vei til regjeringsmakt
La oss se på hvilke premisser som må oppfylles for at FrP skal oppnå regjeringsmakt:
1. Valget må gi borgerlig flertall
2. FrP alene må bli større enn V og KrF tilsammen
3. Forhandlingene mellom Høyre og FrP må lykkes
Det første premisset avhenger naturligvis av valgresultatet. Blir det rent flertall av Høyre og FrP kan man gå rett over på tredje premiss. Men hvis V og eller KrF havner på vippen, må altså FrP blir større enn de to. V og KrF har sagt at de kommer til å bidra til regjeringsskifte uansett. Men deres mål er en regjering med Høyre, ikke FrP. Det står i direkte motstrid til FrPs mål om å komme i regjering.
Det andre premisset er viktig, fordi det gjør at FrP kommer nærmere regjeringdeltagelse. Høyre kommer nok sannsynligvis til å invitere både FrP, Venstre og KrF til samaler dersom premisset om borgerlig flertall er oppfylt, men kan ikke gå rett i forhandlinger med V og KrF dersom FrP tross alt er større enn dem.
Det tredje premisset er det ikke mulig å si noe om nå. Alle vet at problemsakene står i kø, uansett hvem av de fire partiene som ender opp rundt forhandlingsbordet efter valget.
For folk flest – men FrP først
Spørsmålet om regjeringsskifte handler om både matematikk og politikk – men også om psykologi. Uansett om FrP blir større enn V og KrF, og ender opp med å forhandle med Høyre om regjeringsplattform er det ikke gitt at de to blir enige. Så hverken matematikken eller politikken kan oppveie hverandre. Det blir ikke regjeringsmakt på FrP kun fordi FrP blir større enn V og KrF. Jo flere ultimatumer FrP stiller om politikken, jo vanskeligere blir det å oppnå enighet.
Forskjellen på FrP og de tre andre er at det for FrP ikke er selve regjeringsskiftet som er viktigst, men at FrP selv kommer i regjering. Partiet begrunner naturligvis dette med politikken. For det holder naturligvis ikke å henvise til matematikken. Kjøttvekten gjelder ikke i politikken. Det hjelper ikke om du er stor, så lenge du er langt unna sentrum. 80 – 90% av norske velgere vil ikke ha FrPs politikk. Men 30 – 40% vet at FrP må få en viss innflydelse på politikken dersom det skal bli regjeringsskifte.
For andre partiers velgere er det et mål at FrP helst ikke kommer i regjering. Det gjelder også velgerne til Venstre og KrF, og deler av Høyres velgere. Men alle tre partier vet at FrP må få innflydelse – selv om de ikke havner i regjering. Men ser FrP det på samme måte, andre veien? Forstår FrP at hvis partiet havner i en mindretallsregjering med Høyre, så kan Venstre og KrF bidra til flertall mot regjeringen i saker der de to står langt unna Høyre og FrP? En mindretallsregjering av Høyre og FrP kan ikke regne med å få flertall i alle saker.
Sirkus rundt statsbudsjettoppslaget i VG
Det er grunn til å tvile på FrPs evne og vilje til å forstå at de kan bli nedstemt i Stortinget, selv om de skulle være i regjering. Slik må man forstå reaksjonene på VGs oppslag tidligere denne uken. VG skrev at en regjering av Høyre, Venstre og KrF kan bli tvunget til å forhandle om statsbudsjettet med Ap, dersom FrP blir altfor vrange (les: stiller ultimatumer om politikken). FrP ble sure. Men dette er egentlig ingenting å bråke om. Under Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) ble H/V/KrF enige med FrP om statsbudsjettet i tre av fire tilfeller. I ett tilfelle måtte regjeringen skape flertall med Ap. Dette er den handlefrihet en mindretallsregjering må ha. Også en H/FrP-regjering kan ende opp med å vedta budsjett sammen med Ap, hvis den ikke klarer å bli enige med sentrumpartiene. Men dette ser det ikke ut til at FrP har tenkt på.
Taktikk eller politikk
Til tross for at det viktigste hinderet for regjeringsskifte akkurat nå er FrP selv, forsøkte partiet å så tvil om viljen til skifte hos Venstre og KrF. Alle partier spiller nå et spill. Poenget er å fortelle velgere i tvil at akkurat deres parti fortjener stemmen, og er til å stole på. Derfor forsøker FrP å så tvil om V og KrFs vilje til skifte. Derfor forsøker FrP å fortelle velgere som vakler mellom H og FrP å fortelle at det kun er dersom FrP er med at det blir virkelige endringer i politikken, for det eneste Høyre nå gjør (ifølge FrP) er å fortelle om alt de ikke vil gjøre.
Ser man nøkternt på det, er FrP det viktigste hinderet for en borgerlig regjering. Akkurat nå. Hvis FrP gir samme garanti som Høyre, Venstre og KrF, kan man la taktikk og psykologi hvile en stund. Da kan politikken overta.
Politikken viktigst
Det viktigste er tross alt politikken. Hvilken politikk vil en ny regjering føre? Der har FrP på den ene siden, og Venstre og KrF helt ulike svar. De fire borgerlige partiene har i langt mindre grad enn Ap, SV og SP samsnakket og samskrevet seg i Stortinget i løpet av den siste fireårsperioden. Høyre har kjørt sin sjarmoffensiv overfor FrP, og gjort minst mulig for å provosere de tre andre. Men de politiske avstandene gjør at en mindretallsregjering (uansett hvem det blir), vil få store utfordringer med det eller de partiene som havner på vippen.
Hvorfor gir ikke FrP samme garanti som de andre?
Fordi det er mange velgere som har sympati for tanken om at et parti på 10 – 15% bør delta i regjering. Og som blir forbannet over at små partier som Venstre og KrF kan «overkjøre» FrP. Disse velgerne tror kjøttvekten er viktigere enn politiske avstander. Det er ikke motviljen mot FrPs folkevalgte som er hinderet for at FrP skal komme i regjering. Det er avstanden i politiske saker mellom FrP, Venstre og KrF. Avstandene er så store at det blir vanskelig nok å få til levedyktige kompromisser, om de ikke også skal samarbeide i regjering. De velgerne det her er snakk om, kan komme til å gi FrP sympatistemmer.
I tillegg har du velgerne som vakler mellom Høyre og FrP. De som er mest tilbøyelig til å stemme FrP må vite at FrP får avgjørende innflydelse på politikken. Hvis FrP gir samme garanti som V og KrF kan man like gjerne stemme Høyre. Da er ikke behovet for FrP like stort. Et størst mulig Høyre vil uansett begrense innflydelsen Venstre og KrF får på politikken.
Hvilken regjering får vi?
Min spådom, forutsatt at de tre premissene jeg nevnte innledningvis slår til, er at det blir en mindretallsregjering med Høyre og FrP. Selv om jeg er uenig med FrP på mange punkter, tror jeg dette skaper en «enklere» situasjon enn at FrP blir stående utenfor.
De som husker slutten av Bondevik II-regjeringen vil minnes at det slett ikke ble noen «død i skjønnhet». Det var grunn til å puste lettet ut da de rødgrønne fikk flertall i 2005. Da slapp man å bivåne et lenge varslet mord; dèt mordet Carl I. Hagen varslet ved partiets avsluttende pressekonferanse på slutten av stortingsperioden, på Bondevik II-regjeringen. Hans budskap om at FrP ikke ville berge regjeringen, var et resultat av års frustrasjon over behandlingen FrP fikk av de andre. Eller følte at de fikk. For Bondevik II-partiene var slett ikke enige i beskrivelsen FrP gav.
Skulle man ta opp igjen der man slapp i 2005, med V og KrF innenfor og FrP utenfor regjeringen, tror jeg klimaet ville bli dårlig mellom de fire partiene. Så dårlig at FrP kan skape betydelige problemer for Erna Solbergs regjering.
Dette scenariet har naturligvis også ledelsen i Høyre, Venstre og KrF i bakhodet. Derfor er det viktig for Venstre og KrF å bli større enn FrP ved valget. De vil nok ikke bli lei seg hvis valgresultatet til FrP skulle bli under 10%. For FrP kan få et så dårlig valgresultat at partiet heller vil velge å slikke sine sår og heise en ren og rank partifane utenfor regjeringen enn å sette alt inn på å komme seg innenfor. For et så dårlig valgresultat betyr at partiets strategi har vært fullstendig feilslått.
Siv Jensen har valgt en strategi. FrP kommer ikke til å gi samme garanti som de tre andre ikke-sosialistiske partiene. For da blir partiet mindre interessant for de velgerne partiet er helt avhengige av. FrP må stå og falle med sin strategi. Selv om det betyr at FrP ved dette valget er i samme situasjon som Venstre var i 2009: Det partiet velgerne oppfatter at er det største hinderet for regjeringsskifte. Så får vi se om FrP er dyktigere til å stå imot enn Venstre var.
—
Les også:
Trine Eilertsen kommenterer samme tema i NRK
Kjetil Alstadheim om samme tema i Dagens Næringsliv
Helge Simmones i Vårt Land tviler på Siv Jensens kondisjon
