Det er ikke ofte jeg beveger meg inn på Grand hotell. Det skjer stort sett midt i mai. Da samles en unik gruppe mennesker til et tredagers arrangement som er helt spesielt; Oslo Freedom Forum. Der møter jeg de som utfordrer makten.
Det har vært en lang dags ferd mot natt. Følelsen sitter ennå i, fra da jeg satt på 2.rad i 7.etage på Grand hotell. Thor Halvorssen har brukt det samme rommet til denne pressekonferansen helt siden starten i 2009. Dette er tredje gang jeg deltar. Og rommet blir fullere for hvert år. Jeg tror det er på tide å flytte møtet med verdenspressen til større lokaler.
«Challengig power» er tittelen på årets konferanse, den femte i rekken. Oslo Freedom Forum vokser for hvert år. Både i deltagere, presse og oppmerksomhet. Ingen kan ta fra Thor Halvorssen at han har skapt noe som på sin helt egen måte plasserer Oslo i verdenspressens søkelys. Skal jeg sammenligne med noe, må det være annonseringen og tildelingen av Nobels fredspris, henholdsvis i oktober og desember. Forskjellen er at her er det ikke den ene eller de få som belønnes med en pris det skal handle om. Men de mange – de som utfordrer makten i alle sine former.
Ja, de utfordrer ikke bare makten i sin reneste form; diktaturene og de autoritære regimene. Søkelyset settes også på maktens håndtlangere. De som selger software slik at de redde allmektige på toppen kan finne ut hva deres ulydige og opprørske undersåtter holder på med. For tross all den makt Castro-brødrene, Kim Jong-un, Robert Mugabe og alle de andre har, like fullt er de redde. Redde for helt vanlige folk med et helt uvanlig mot. Motet til å holde på sin overbevisning om at frihet er et umistelig gode og en selvfølgelig rett.
Når Bashar al-Assads tropper sprer død og fordervelse rundt seg, er det ikke fordi Syrias regime produserer sine egne våpen. Nei, de kjøper dem. Slik de fleste som undertrykker frihet gjør. Ofte av vestlige regjeringer. Tåregassen de bruker mot demonstranter har de kjøpt av demokratiske regjeringer, sa en av paneldeltagerne på pressekonferansen idag. Så hva hjelper det å støtter demokratiske krefter med penger, når man samtidig selger undertrykkerne de midler de bruker mot de samme demokratiske kreftene? Thor Halvorssen påpekte det ironiske i at et av selskapene som selger software til kommunist-Chinas sensur av internettaktiviteter også er en av de store sponsorene av fredspriskonserten som holdes i Oslo.
Paneldeltagerne på dagens pressekonferanse illustrerte mangfoldet på Oslo Freedom Forum. Der satt de side om side; Owen Maseko fra Zimbabwe – som gjennom kunsten viser hvordan Mugabes regime massakrerer sine innbyggere. Han er løslatt mot kausjon og avventer en rettssak som kan gi ham mange år i fengsel. Tibets demokratisk valgte eksilstatsminister Lobsang Sangay karikaturtegneren Ali Ferzat fra Syria. Hans stadig mer kritiske holdning til diktatoren Bashar al-Assad førte til at han ble mishandlet. Og al-Assads bøller fokuserte mest av alt på hendene hans. Bloggeren Ali Abdulemam, som efter å ha gjemt seg i to år klarte å rømme fra Bahrain. Hans første offentlige opptreden vil være på Oslo Freedom Forum.
Berta Soler fra Cuba. Utenfor sitt lands grenser for første gang. Hun leder organisasjonen «Damer i hvitt», som protesterer på menneskerettighetsbruddene som foregår i Castrobrødrenes «paradis». Hun og Ali Ferzat er blant to av årets tre prisvinnere av Vaclav Havelprisen for kreativ motstand. Den tredje var intervjuet i VG idag, og er flyktning fra Nord-Korea.
Her satt de altså. På fredelige Grand hotell. Og så verdenspressen i øynene. En av dem som satt på samme sted i mai 2011, fikk Nobels fredspris i desember samme år. Var det en fredsprisvinner blant årets paneldeltagere? Kanskje Chen Guangcheng. En blind kinesisk dissident og menneskerettighetsaktivist. Som klarte å rømme (!) fra husarrest, og ta seg frem til USAs ambassade i Beijing. Men Nobelkomiteen tør neppe tirre makthaverne i Beijing en gang til. Kanskje blir det en mer utradisjonell pris, klanskje til Ahmed Benchemsi, et fyrverkeri av en taler på Oslo Freedom Forum 2011. Han bygger opp et nettverk på internett, som gir en plattform til sekulære demokratiaktivister i Midt-Østen og Nord-Afrika.
For noe av det mest unike med Oslo Freedom Forum er nettverkene som dannes og bygges her. Dissidenter, aktivister, flyktninger og journalister møtes, diskuterer. Utveksler erfaringer og ideer. Slik gjør de kampen for menneskerettigheter sterkere og ikke minst mer kreativ.
Oslo Freedom Forum har endelig tatt på alvor risikoen deres deltagere utsetter seg for – ikke bare ved å delta – men i sitt daglige virke. Denne første dagen er det vanligvis de uformelle møtene og diskusjonene som dyrkes. Men i år er en nyvinning på plass; to workshops. Thor Halvorssen påpekte viktigheten av at aktivister beskytter seg mot makthavernes teknologiske øyne og ører. «How to protect your data» heter den ene workshop’en, og Halvorssen innrømmet at dette burde de startet med allerede på det første Oslo Freedom Forum. At så mange bloggere og teknologiinnovatører møtes på OFF understrekes bare av den andre workshop’en: «Technology to maximize your impact». Ikke rart det deles ut en pris for «kreativ motstand» som konferansens siste innslag.
Hver og en av talerne, og deltagerne, har sin historie å komme med. Sin sak å søke oppmerksomhet om og støtte til. Og de har bare to – tre dager å gjøre det på. Det sier seg selv at ikke alle stiller først i køen i møtet med mediene. Men kanskje knytter de kontakter som gjør dem litt mindre utsatt når de er tilbake i hverdagen, og som gjør dem mer kreative i sin motstand mot denne verdens diktatorer.
Fordelen med Oslo Freedom Forum er ikke bare at den kan streames live, at du kan følge den på Twitter @OsloFF – men de enkelte talernes bidrag filmes og gjøres tilgjengelige på nett. Slik gjøres erfaringer og ideer tilgjengelig for alle – alltid.
Mest magisk er det likevel å være tilstede.
Jeg må tilstå at jeg føler meg privilegert. I møtet med så modige mennesker blir jeg ydmyk. Å sitte bak et tastatur og kringkaste sine meninger kan hvem som helst gjøre. Men mange av deltagerne på Oslo Freedom Forum risikerer livet for den ytringsfriheten jeg tar som en selvfølge. Og den frykten jeg ikke trenger å føle når jeg bruker min ytringsfrihet.
Det er på Oslo Freedom Forum du treffer de virkelige heltene i vår tid.
