Venstres landsmøte arrangeres denne helgen. Partiet sliter på gallup, og har intet grunnfjell. Partiet bør få frem et nokså enkelt budskap. Les forslaget her.
Venstres problem har i alle år vært mangelen på en stabil velgerbase. De velgerne som føler at de hører hjemme i Venstre, nærmest uansett hva slags krumspring, utspill og kursendringer partiet foretar. Velgere som har en liberal grunnholdning, og dermed velger det liberale blant partiene.
Venstre klarte kunststykket å komme tilbake på Stortinget efter åtte år utenfor. Det var i 1993. Men dette er ikke unikt. Både NKP og SF har klart det før dem. Å komme inn som deltager i to regjeringer i løpet av fire år (1997 og 2001) er nokså imponerende for et parti som vaker rundt 4% oppslutning. Problemet for Venstre er likevel at den gjenoppstandelse som Lars Sponheim skal ha hovedæren for, ikke gav partiet et varig oppsving. Partiet fikk innflydelse i norsk politikk man må tilbake til før 1973 for å finne maken til, og 3 statsråder i regjering med 2 i parlamentet må være verdensrekord. Ihvertfall i demokratiske land. Men Sponheims ære klappet sammen med et brak for fire år siden. Partiet klarte ikke i hans lederperiode å bruke sperregrensen som en plattform for videre vekst og mer stødig eksistens. Isteden ble den en svingstang som partiet klamrer seg til hvert fjerde år. Sist gikk det dårlig. Ved årets valg håper partiet naturligvis å passere sperregrensen med god margin. Men hvordan få det til?
Mitt svar er at partiet på kort sikt må få ut et enkelt budskap. På lengre sikt må partiet finne oppskriften for å skaffe seg et grunnfjell av genuint liberale velgere.
Mørke skyer over landsmøtet
Før landsmøtet klarte Venstreleder Trine Skei Grande å sende mørke skyer over landsmøtet, ved å binde seg til KrFs beslutning i regjeringsspørsmålet. Egentlig ikke så oppsiktsvekkende, for partiets landsmøte har sagt at Venstre skal i regjering med KrF og ingen andre. Men pverfor liberalt innstilte velgere er det ingen vinnersak å binde seg til hvilke beslutninger et så illiberalt parti som KrF kommer til å gjøre. KrF kan jo finne på å si at Høyre er for dominerende, eller at FrP får for stor innflydelse. Kanskje kommer KrF og ikke Venstre på vippen. Da kan Ap gi KrF et tilbud Hareide ikke kan si nei til. Venstres landsmøte bør denne helgen si klart og tydelig ifra til partilederen: Det er Venstres landsmøte som er partiets høyeste organ. Ikke KrFs landsmøte.
Viktigst av alt er likevel sakene. Det er de man skal ha gjennomslag for – både på Stortinget og i regjeringsforhandlinger. Det foreligger mange hundre endringsforslag som landsmøtet skal ta stilling til, før stortingsvalgprogrammet kan klappes igjennom. Det er typisk Venstre. Selv efter flere runder med programbehandling må landsmøtet ta stilling til stort og smått av stridssaker i den liberale koalisjonen av individer som er samlet på Quality Hotel Expo på Fornebu i Akershus.
Regjeringstaktikkeriet
er spørsmålet som plager Venstre. I forrige valgkamp endte det under sperregrensen. Partiet klarte aldri å kvitte seg med Lars Sponheims spissformulering «Heller Jens enn Jensen», som et uttrykk for at partiet faktisk heller ville ha en Ap-regjering enn å være avhengig av FrP. Begge de regjeringene Venstre deltok i under Sponheims ledelse var avhengige av FrP. Men det var Høyre og Ap som sammen felte Bondevik I, og velgerne som sa nei til Bondevik II-regjeringen i 2005. I 2005 klarte Sponheim kunststykket å få Høyre-velgere til å stemme Venstre, i den tro at regjeringen ville gå under uten Venstre over sperregrensen. Det gikk veldig bra – for Venstre. Partiets gruppe ble utvidet fra to til 10 representanter. Men Bondevik II-regjeringen var historie.
Større vilje til skifte enn noensinne
Blant de fire ikke-sosialistiske partiene er den erklærte viljen til å bidra til en ny regjering større enn ved forrige valg. Det skyldes ikke minst at både Venstre og KrF har sagt at de ikke vil stille noe ultimatum mot FrP. De vet at FrP må med for å få til et regjeringsskifte. Det kan faktisk bli slik at Høyre og FrP slett ikke trenger de to andre for å danne regjering, hvis velgerne gir dem rent flertall.
Høyre vil helst ha alle fire i regjering, men har innsett at de må velge mellom FrP og Venstre/KrF. De to siste har, prisverdig nok, sagt forskjellene mellom dem og FrP er for store til at de kan sitte i regjering sammen. Venstre og KrF vil i regjering sammen, og sammen med Høyre. Som i Bondevik II-regjeringen. Men de to partiene vil ha regjeringsskifte så sterkt at de har lovet å medvirke til dette, uansett. Det kan åpne for Høyre og FrP i regjering sammen – uten de såkalte sentrumspartiene.
Dette er Venstre og KrF sin hodepine. For de vil jo ikke ha FrP i regjering. Og helst gi partiet å liten innflydelse som mulig på politikken en ny regjering skal føre. Men de vil unngå at flertallet går fløyten på grunn av uklarhet om regjeringsspørsmålet. Slik som i 2005.
Velgerne vil ikke før valget få svar på hvilke partier som skal gå i regjering sammen, hvis det blir flertall for Høyre, FrP, Venstre og KrF. Det må velgerne leve med. Journalistene også, selv om dette spørsmålet dermed kan komme til å dominere hele valgkampen. Senest idag borer Aftenposten i uenighetene mellom Venstre og FrP. Hvordan skal de bli enige om politikken – selve grunnlaget for en ny regjering?
Alle partiene – både de rødgrønne og de fire håpefulle – vet at gjennomslag for politikken handler om kommunikasjon og budskap, som gir støtte fra velgerne. Det er ved å få stor nok støtte fra velgerne at partiene kan få størst mulig påvirkning på regjeringsplattformen.
Når partiene når landsmøtesesongen er over skal ut i valgkampen, vil de snakke om sakene sine og presentere kandidatene vi skal stemme på. Der journalister (og kanskje velgere) vil ha svar på hvem som skal i regjering med hvem, vil partiene bare snakke politikk. For det handler om stemmemaksimering; flest mulig stemmer til sitt parti.
Noen partier har det verre enn andre. Som Venstre. Partiet har en nøkkelrolle, men kan bli overflødig. Enten ved å spille seg selv ut over sidelinjen (som i 2005), eller ved at andre partier er dyktigere i å få frem sitt budskap. Slik at f.eks Høyre og FrP får flertall uten Venstre og/eller KrF.
Venstres problem er at når Venstre ikke kan sitte i regjering med FrP, hvordan kan de to partiene da bli enige om politikken? De er jo på mange måter motpoler, ikke bare på ikke-sosialistisk side men i norsk politikk.
Det enkle budskapet
Trine Skei Grande og Venstre bør satse på å få frem er derfor dette:
Vil du at Venstres saker skal ha størst mulig gjennomslag på Stortinget og i en ny regjering må du stemme Venstre.
Både Skei Grande og alle andre Venstre-kandidater til Stortinget og valgkampmedarbeidere vil sikkert lære seg et mantra med 2 – 3 saker som skal få velgerne til å stemme Venstre.
Men hvilke saker?
Dagbladets Marie Simonsen har en meget god kommentar i dagens avis, på s. 3. Om Venstres indre uenighet. Om de to tradisjonene, som gjør at en del av partiet vender seg til høyresiden for samarbeid, mens den andre delen helst ikke vil samarbeide den veien. Nå er «vippe makten»-partiet Venstre enige om at åtte år med rødgrønt styre er nok.
Men partiets problem på både kort og lang sikt er å finne de sakene som både skaffer nok velgere i september, og som bygger opp en grunnmur av genuint liberale velgere på sikt.
For de velgerne som er redde for at FrP skal få for stor innflydelse kan det (kanskje) hjelpe å for Venstre å forsikre om at partiet ikke vil gå i regjering med KrF. Trine Skei Grande aner at motstanden mot å regjere med FrP kanskje er større i KrF enn i FrP. Derfor lenker hun seg fast til Knut Arild Hareide.
Men Skei Grandes og Venstres utfordring er at de genuint liberale velgerne mistror og avskyr KrF. Det hevdes at Høyre og FrP vil få frem det verste i hverandre, på områder som miljø, innvandring og i verdispørsmål. Men KrF vil ikke være noen motvekt her. Det finnes liberale folk både i Høyre og FrP. Skulle KrF havne på vippen alene, ville det med andre ord se svart ut for Venstre – og ikke minst for Venstres liberale saker. Min påstand er at både på kort og lang sikt vil det være skadelig for Venstres liberale sjel – og for troverdigheten hos liberale velgere – å binde seg for sterkt til KrF.
Venstre kan med andre ord risikere at velgerne vil gi KrF vippeposisjon ved høstens valg, og de genuint liberale velgerne mister troen på partiet som gir et illiberalt parti retten til å bestemme den politiske retningen en ny regjering skal gå i.
Hvordan nå genuint liberale velgere?
Svaret er å formidle, gang på gang, i alle sammenhenger, hva et liberalt parti står for. Da må budskapet være klart og tydelig. Og ikke forstyrres av illiberale signaler. Slik Skei Grande klarte å gjøre tidligere i uken.
Venstre må derfor snakke mest mulig om ideene, ideologien og sakene. Og minst mulig om at de potensielle samarbeidspartnere er blant Norges minst liberale partier. I en vanlig verden ville FrP og KrF være Venstres motpoler.
—
Du kan finne relevant informasjon om landsmøtet her.
Egen mobil-app for landsmøtet finner du her.
Hvis du vil følge landsmøteoppdateringer på Twitter er hashtag’en (emneknaggen) #venstrelm
Programmet for landsmøtet finner du her.
