Evy Ellingvåg er dagens gjesteskribent, og har skrevet denne artikkelen. Hun skriver: Staten Palestina har livets rett. Mitt inntrykk av norsk debatt er at bare dét kan være kontroversielt nok for noen.
Av Evy Ellingvåg.
Evy Ellingvåg beskriver seg selv som samfunnsengasjert meningsytrer med særlig interesse for asylfeltet. Operasjonsleder i Foreningen av tolvte januar, en menneskerettighetsorganisasjon med asylpolitikk på agendaen. Livslangt engasjement for underdogs i våre systemer.
5 grunner til at du skal elske Palestina.
Jeg var så priviligert å tilbringe påsken på Vestbredden og på Gaza. Det var fascinerende å være midt i sentrum for mange av de mest sentrale, symbolske spørsmålene i etterkrigstiden, Jødeforfølgelsene resulterte den gang i at Palestinerne ble henvist til områdene Vestbredden og Gaza, som ble ytterligere redusert som resultat av 1967, og videre redusert med ytterligere israelsk bosetting i strid med et vilt antall FN-resolusjoner. Dagens konflikt mellom de arabiske landene og mange andre har Israel og Palestina-spørsmålet som en av de mest betente kjernene.
Selv er jeg ingen ekspert på Midtøsten. Jeg vet ikke hvordan man skal flisespikke seg til en fredsavtale, noe som i det hele tatt synes svært vanskelig å få til. Regionen har uansett vært preget av konflikter og uløste spørsmål i mange, mange hundre år, så at det er såvidt labil stabilitet på Vestbredden og Gaza nå er ikke overraskende.
Men jeg er helt sikker på én ting: Staten Palestina har livets rett. Mitt inntrykk av norsk debatt er at bare dét kan være kontroversielt nok for noen. Samtidig mener jeg Israel til slutt må se lyset som egen stat. Det må altså være to stater. Men i denne saken er poenget mitt; Vi må elske Palestina. Det skal jeg gi fem grunner til.
1. Et trygt hjem for Palestinerne.
For det første må vi elske Palestina fordi det er utrolig viktig med en egen stat hvor palestinerne føler seg hjemme og trygge, og denne staten heter nå engang Palestina og ligger der den ligger av historiske grunner.
Dette er dessverre en innrømmelse av at også vårt eget samfunn ikke klarer å være tolerant nok. Vi kjenner til at det har vært et problem historisk, men det er også et probelm i vår egen samtid.
Jeg syns det er irriterende hvor sikker jeg er på at hvis en av de mange palestinske flyktningene kom og søkte opphold i Norge, ville vedkommende få avslag og beskjed om å returnere «hjem». Etter 2009 har meget få palestinere fått opphold i Norge, til tross for krigstraumer og torturskader, og statsløse sendes tilbake til et fortsatt liv som statsløse.
Jeg syns det er veldig problematisk at det er mennesker fra Gaza som henvises til retur til området fra Norge, og at den palestinske diasporaen heller ikke i Norge finner noen fremtid. Der Palestinerne bor, bør det være mange synlige kefijer.
Det er også frustrerende at jeg ikke kan huske å ha sett særlig mange med kefije og agal på hodet i Norge, ikke engang i Oslo. Jeg ser daglig mange andre kulturelle symboler på gata, men altså aldri en kefije på hodet. I Gaza og på Vestbredden skjønte jeg hvor vanlig kefije er. Men det er tross alt ikke den mest moderate klesdrakten deres. Der Palestinerne bor, bør det være mange synlige kefijer.
2. Ønsker fred i Midtøsten
For det andre må vi elske Palestina fordi det faktisk er slik at Palestina ønsker fred i Midtøsten. Det er flertall for tostatsløsning i befolkningen, og stadig fler av politikerne slutter opp om en slik løsning. Med Palestina for fred, altså. I motsetning til hva MIFF hevder.
Men vi må også elske Palestina til tross for at støtten til en tostatsløsning ofte synes mer retorisk enn reell. Deler av palestinsk politikk er problematisk, og svekker mulighetene for fremtidig fred. Deler av den politikken observerte jeg på nært hold.
Jeg syns ikke det er sympatisk at det må fraktes varer som byggematerialer gjennom smuglertunneller som tidvis beskytes, fordi all handel med varer reguleres av israelsk blokkade inn til Gaza.
Jeg syns ikke det er sympatisk å måtte stå timesvis i kø ved checkpointer daglig for å komme inn eller ut til ditt arbeid, selv langt inne på palestinsk område. Checkpointene som finnes overalt, er ikke akkurat egnet til å skape dialog mellom palestinere og israelere. Jeg forstår hvorfor de er der. Det er enklere å holde et folk under kontroll gjennom å pålegge dem diskriminerende og repressive regimer og håndheve dem strengt og litt vilkårlig. På så lang sikt som det allerede har eksistert murer og checkpoints inne på palestinsk område, i mellom 10 og 20 år avhengig av om man ser til Vest-bredden eller til Gaza, har de forsterket gjensidig mistenksomhet, og vært meget destruktive.
Jeg syns heller ikke det er sympatisk av palestinske barn å kaste stein mot muren eller mot de israelske væpnede styrkene som patruljerer checkpointsene.
I Palestina er det mange enstatstilhengere som drømmer om en mulighet til å kunne leve sammen, israelere og palestinere, jøder og arabere.
Slike drømmer forvanskes blant annet av at Israel bygger egne veier for israelere inne på Palestinsk område, kun for transport av israelske bosettere og deres varer og tjenester.
De forvanskes av at fiskerne på Gazastripen ikke får fiske lenger ut fra stranden enn tre nautiske mil, eller ta inn noen varer via egen havn. Alt må gå via Israel.
3. En fantastisk palestinsk kultur
For det tredje må vi elske Palestina fordi den palestinske kulturen er så fantastisk mangfoldig. I løpet av ferien møtte jeg ingen israelske aktivister og vinleggende israelere, men jeg møtte mange palestinske politimenn, unge palestinske kvinner, menn og barn som drømmer om utdanning og frihet, og Palestinakomiteen. Atmosfæren på Gaza er spent. Atmosfæren i Ramallah er noe lettere.
Gaza by har en vakker beliggenhet, utsikt over havet og en lang sandstrand som kunne vært yrende fullt av fastboende og turister. Sydlandsk, arabisk. Med minner fra bakgatene i Roma og markedene i Marrakech, Eliten på Gaza har flyktet i stort antall, tilbake er fattigfolk som forsøker å skape et liv blant all frykt, hindringer og stengsler.
Men vi må også elske Palestina til tross for at kulturen er segregert. Palestinerne har klare identiteter knyttet til egen bakgrunn, om det er beduiner fra Galilea eller samaritanere fra Nablus. De israelske bosetterne er en helt annen gruppe, og de liberale ateistene i Ramallah føler nok at de ikke har så mye til felles med de andre.
Det var interessant å oppleve den stadig mer utbredte oppfatningen om at de radikale muslimene ikke bidrar til Palestinas beste.
4. Jerusalems symbolske kraft
For det fjerde å må vi elske Palestina fordi Jerusalem er en så utrolig fantastisk by. Jeg har aldri vært i en så mangfoldig., flerkulturell og flerreligiøs by.
Det er mange andre byer som har et stort etnisk, kulturelt og religiøst mangfold. Men det er ingen byer som er så i hjertet av så mange ulike kulturer og religioner, med Gamlebyen, Klagemuren, Klippemoskeen og Korskirken i sentrum. Men vi må også elske Jerusalem til tross for at byen er sterkt segregert. Det var en opplevelse å gå fra øst mot vest. Først i den Palestinske hovedstaden, med palestinere og hijab’er i det palestinske øst-Jerusalem, gjennom den moderne midtre delen i vest, som er jødisk og konsentrert rundt Jaffa Street, hvor det hersker en sekulær kultur og vi møtte bartendere som midt i påsken, når alt annet var stengt, humret over idiotene som faktisk tror på en eller annen tulling oppe i himmelen, til jødisk-ortodokse Mea Shearim i vest-Jerusalem hvor klesdraktene er langt mer homogene enn i den Palestinske hovedstaden, og hvor en hyggelig mann henvendte seg til meg for å anbefale at søsteren min skulle dekke til skuldrene sine.
Det var også spennende å følge strømmen av palestinere fra sentrum til Klippemoskeen om kveldene. Rutene ble en illustrasjon på hvor segregert Jerusalem. Jødene er på vei til Klagemuren, muslimene er på vei til Klippemoskeen. På hver sin side.
5. Vi vil aldri svikte Palestina
For det femte må vi si at vi elsker Palestina fordi det er så mange som bare sier at de er kritiske til Palestina, noe som bidrar ytterligere til den utbredte palestinske følelsen av å være alene mot fienden.
Det er forståelig at Palestina fører den politikken de gjør, og det er forståelig at noen israelere svarer med vold. Forståelse innebærer ikke aksept, men en anerkjennelse av hvor vanskelig og tragisk situasjonen er, og hvordan den bare har ofre og tapere, og ingen vinnere.
På gaten i Gaza så jeg en plakat med det palestinske og det norske flagget sammensveiset til ett, og påskriften «unbreakable alliance». På en pub i Ramallah ble vi servert av livsglade palestinere og hadde selskap av europeere ved bardisken. Det ble en fest uten like.
Det er utrolig viktig at Palestina opplever at de har allierte som aldri, aldri vil svikte dem.
Denne artikkelen kan ses som en respons på artikkelen Vi må elske Israel, skrevet av Kristian Meisingset og publisert på Minerva.
