Senterpartiet skal mobilisere velgere på forslaget om folkeavstemning om EØS-avtalen, men standpunktet gjelder først efter neste stortingsperiode. Forslaget som nesten splittet FrP i 1992 skal samle Senterpartiet drøyt 20 år senere.
Og det vil det nok. For avtalen er korrekt nok beskrevet som en husmannsavtale. Norge har ingen innflydelse på EUs lovprosess, men må via EØS-avtalen skrive inn EU-bestemmelser inn i den norske lovboken – over en lav sko. Den norske bonden er stolt og uavhengig. Oprørere som Lofthus skaper fortsatt varme i hjerterøttene hos SPs grunnfjell. Fut og danske byråkrater er forlengst byttet ut med skjellsord mot «Oslo-makta».
EØS-avtalen var både en forberedelse til EU-medlemskap og en forsikring dersom flertallet, «folket» i Nei til EU-aktivistenes sprog, nok en gang sa nei til norsk EU-medlemskap. Og det skjedde jo. 28.november 1994. Men da var EØS-avtalen trådt i kraft. Norske bedrifter fikk tilgang til EUs indre marked, og EU-landenes arbeidssøkere fikk tilgang til det norske arbeidsmarkedet. To moderne sosialdemokrater; Gro Harlem Brundtland og Jaques Delors satte igang prosessen som få andre skjønte noe av. Minst av alt Syse-regjeringen. Der satt EU-tilhengerne i Høyre og EU-motstanderne i SP og KrF og administrerte en foreldet frihandelsavtale. Det året Syse-regjeringen satt drev Ap og FrP sammen EØS-arbeidet fremover mot avtalen som Stortinget vedtok i 1992.
Innen saken kom så langt som til avstemning i Stortinget hadde Carl I. Hagen og Fridtjof Frank Gundersen bestemt seg for å bedrive politisk poker på høyt plan. Først hadde Hagen klart å så et frø i KrFs parlamentariske leder, den sindige trønderen Kåre Gjønnes. Da Gjønnes luftet ideen om en folkeavstemning om norsk tilslutning til EØS-avtalen ble han slaktet verbalt. Av alle. Også av Hagen.
Senere kom samme utspill fra FrPs parlamentariske urokråke Fridtjof Frank Gundersen. Forslaget hans gikk ut på at FrP skulle stemme imot EØS-avtalen, hvis Ap gikke gikk med på å legge saken ut til folkeavstemning. Og Brundtlands tredje regjering var helt avhengig av FrPs stemmer for å få det nødvendige flertallet for avtalen. Den innebærer nemlig suverenitetsavståelse iht. Grunnlovens bestemmelser. Utspillet kom allerede på landsmøtet i 1991, men det var i 1992 det tok av for alvor. Ap, Høyre, FrP og KrF var for avtalen. Det var altså flertall for EØS-avtalen. Hvis FrP gjorde alvor av Gundersens forslag, ville avtalen ryke. For Brundtland ville ikke vite noe av folkeavstemning.
Fordi Hagen hadde slaktet forslaget han først plantet hos Kåre Gjønnes, kunne han ikke aktivt støtte Gundersens blåkopi. Men han stanset ikke sirkuset Gundersen satte igang. Han lot debatten i stortingsgruppen gå fritt. Og mange var besnæret av Gundersens tanker. Men da media fikk vite hva som var på gang og skrev om det, reiste partiorganisasjonen hodet. I fylkes- og lokallag ville man ikke vite noe av Gundersens sprelske tanker. EØS-avtalen måtte på plass! Arbeidsplasser i eksportindustrien var i fare.
Partiledelsen måtte sende saken på høring, og liberalistene i partiapparatet mobiliserte. Stortingsgruppen sendte ut to notater om saken, forfattet av hhv. Gundersen og Wara. Resultatet av partiets første høring noensinne var så knusende i Gundersens disfavør at resultatet såvidt meg bekjent aldri offentliggjort. FrPs partiorganisasjon pisket stortingsrepresentantene på plass, og avtalen ble vedtatt. Derfor var det ingen katastrofe for norsk næringsliv at det ble nei til norsk medlemskap en novemberdag i 1994. Man hadde jo tilgangen til markedene.
SPs redningsplanke nå – effekt først i 2017
Senterungdommens leder Sandra Borch har hentet frem igjen FrPs gamle skjelett fra skapet, og markedsført det høyt og lavt. Partiledelsen har stått steilt imot. Ikke fordi Navarsete, Borten Moe og Slagsvold Vedum ikke ser sakens mobiliseringseffekt. Men fordi Ap har som forutsetning for sin regjeringdeltagelse at man styrer på grunnlag av EØS-avtalen. Når EU-medlemskap ikke er mulig er denne avtalen Norges ankerfeste opp mot EU. Det er like utenkelig for Ap å si opp EØS-avtalen som å melde Norge ut av NATO. De to største symbolsakene for SV og SP har de ingen sjanse til å få gjennomslag for i et regjeringssamarbeid med Ap.
Senterpartiet trenger imidlertid en mobiliseringssak som trumfer alle andre. I Høyre oppsummerer de sin ideologi i setningen «forandre for å bevare». Men Senterpartiets konservatisme handler om minst mulig forandring. Slik Ap var SVs hovedmotstander i de viktigste kampsakene helt frem til de gikk sammen i regjering i 2005, har det vært likedan for Senterpartiet. Ap kunne nok ønske seg å være friere i sine valg av virkemidler for å skape ny vekst i distrikts-Norge. Og er nok ikke fremmed for å omstille landbruket i langt større grad enn den agrare regjeringspartneren. Hverken SV eller SP har noe flertall for sine hjertesaker. Men de vet at i regjering med Ap har de en finger på rattet og en tå på bremsen. Får høyresiden regjeringsmakt i september er det null styring og fri fart bort fra alt Senterpartiet ønsker å beholde.
Hvis Senterpartiets landsmøte hadde vedtatt Senterungdommens forslag i sin opprinnelige form ville det vært et effektivt punktum for det rødgrønne regjeringssamarbeidet. Derfor kom det et klassisk landsmøtekompromiss. Slike er først vellykket hvis alle later som de er fornøyd, mens de later som om velgerne ikke vil gjennomskue hestehandelen som fødte et fikenblad. Fikenbladet i denne saken er å late som om man går til valg på fortsatt rødgrønn regjering, mens man egentlig forsøker å mobilisere velgere nok til å holde seg over sperregrensen og slik få mulighet til å fronte den viktigste kampen; mot EU-tilpasningen som skjer i regi av Ap og Høyre. Fikenbladet fungerer bare som pynt på et avkledt parti.
Folkeavstemning om EØS – en vinnersak både for ja- og nei-siden?
Ja, det kan det faktisk bli. De som er mot norsk EU-medlemskap får en sjanse til å si opp husmannskontrakten. Ja-siden har liten grunn til å frykte at flertallet skal si nei. Folk flest er mot norsk EU-medlemskap. Men mange nok vet at arbeidsplassene deres er helt avhengige av eksporten til EU.
Både ja- og nei-siden mener EØS-avtalen er problematisk. Begge argumenterer med at den er en husmannskontrakt: Man har ingen innflydelse, og må godta det som kommer. Nei-siden vil bli kvitt EUs indirekte styring av Norge, mens ja-siden bør ta sine egne argumenter på alvor: Skal Norge bli kvitt faxdemokratiet – der instruksene kommer på fax fra EU – må man si opp EØS-avtalen og gå inn for fullt medlemskap. Derfor har både ja- og nei-siden grunn til å ønske en folkeavstemning om EØS-avtalen velkommen.
Da må nei-siden være villig til å risikeere norske arbeidsplasser. De må ta sjansen på massearbeidsløshet, konkurser, stigende kronekurs og rente. Ja-siden på sin side må satse alt på å forklare folk hvorfor EU-medlemskap er bedre enn faxdemokratiet som EØS-avtalen innebærer. De må fremstille EØS-avtalen som udemokratisk, og EU som mer demokratisk. Ja-siden må poengtere at EU-medlemskap er viktigere enn arbeidsplasser. Dermed må de også legge akkurat de samme eggene i kurven som nei-siden; massearbeidsløshet, konkurser, stigende kronekurs og rente. Og håpe at folket ser at risikoen for å tape jevnt og trutt i EUs organer er bedre enn å tape støtt og stadig, gjennom EØS-avtalen.
Pokerspillet som Carl I. Hagen og Fridtjof Frank Gundersen forsøkte seg på i 1992 vil fremstå som et fredelig parti dam, sammenlignet med den innsatsen partene må være modige og dristige nok til å satse, hvis en folkeavstemning blir alvor. Men Senterpartiet har altså lovet at den først skal komme efter 2017. Og godt er det.
For da har alle god tid til å forberede seg..
Les også min kommentar om SPs landsmøte
