Idag samles Senterpartiet til landsmøte i Loen, efter et opprivende år, og en bok om nestleder Ola Borten Moe. SP samler seg bak ledelsen i visshet om at årets valg kan være starten på undergangen. Eller redningen.
Du kan se direkteoverføring av landsmøtet her.
Boken VGs Elisabeth Skarsbø Moen har skrevet om nestleder Ola Borten Moe; «Portrett av en pløyboy» (apropos tittelen – hvor ble det av den kritiske sansen i forlaget?) virker å ha samlet SP bak sin nåværende ledelse. Borten Moe har sagt nei til gjenvalg på Stortinget, og ryker flertallet ved høstens valg vil han også miste statsrådsjobben. Som nestleder vil han da kunne reise rundt i landet og fortsette å bygge opp sin maktbase. Men kadrene i SP er lei av å lese om strid mellom leder og nestleder. Og når både Navarsete og Borten Moe beskriver sitt forhold som «avklart», da må man tro at de kan leve med hverandre.
For striden mellom Liv-Signe Navarsete og Ola Borten Moe er ikke helt som striden mellom Carl I. Hagen og Ellen Wibe for 20 år siden. Sistnevnte trakk seg som nestleder og forsvant ut av politikken. Hverken Navarsete eller Borten Moe klarer å utmanøvrere hverandre. Og de er neppe tjent med det, heller. For skal SP holde seg over sperregrensen ved høstens valg trengs alle krefter og fløyer i partiet. De må overholde en borgfred og dra lasset sammen. Fly i strupen på hverandre kan de gjøre efter valget. Da foreligger fasit.
Partiet uten ideologi
Journalist og forfatter Frank Rossavik har skrevet en bra kommentar i dagens Bergens Tidende om Senterpartiet; Irritasjonsmomentet. Der skriver han:
«De fleste norske partier har et forhold til en økonomisk-politisk ideologi, men uten å ta den særlig alvorlig. Fremskrittspartiet kaller seg for eksempel liberalistisk, men har en påfallende statsglede, mens Sosialistisk Venstreparti ikke har vært sosialistisk i noen vanlig betydning av ordet på over 30 år.
Senterpartiet, det tidligere Bondepartiet, er ikke knyttet til ideologier som foreskriver en bestemt måte å ordne økonomi og samfunn på, kun – delvis – til et par som ikke gjør det. Den ene er nasjonalismen, forestillingen om ett bestemt folks selvbestemmelsesrett innenfor en egen stat. Men her står Sp for en relativt mild variant, som partiet også har felles med andre. Frps nasjonalisme er skarpere, har klarere grenser mot ”de andre”.
Den andre er konservatismen, som (i likhet med nasjonalismen) vanligvis knyttes til høyresiden, men som jo rent bokstavelig betyr å bevare det gamle. Her finner vi det viktigste ved Senterpartiet.»
Rossavik har naturligvis rett i at norske partier ikke forholder seg særlig alvorlig til egen ideologi. Men Senterpartiet tar definitivt sin oppgave på alvor: Å sørge for at staten har nok penger til å holde partiets primære og sekundære velgergrupper med skattefinansiert bistand. Det er slik jeg tolker Borten Moes iver efter å lete opp olje og gass nordpå. Staten trenger mer penger. For å fortsette å sprøyte penger inn i norsk landbruk og over distrikts-Norge. Kanskje kan olje- og gassvirksomhet gi flere arbeidsplasser i Nord-Norge, men det er på lengre sikt.
Hva slags parti er egentlig Senterpartiet? Fra en liberalists ståsted er det enkelt å svare på: SP er strukturkonservativt. Partiets velgere finnes i primærnæringene og tilknyttede næringer, og i distriktene. Norsk landbruk effektiviserer. Antallet bruk synker jevnt og trutt, men norsk matproduksjon øker. Det betyr at bøndene blir mer effektive. Noe som er bra. Hadde man fjernet odelsloven og de strenge reglene for landbrukseiendommer ville omstruktureringen gjort landbruket enda mer effektivt. Men fra bøndene selv, folk i distrikts-Norge og Senterpartiet høres det ut som om Norge er rammet av en katastrofe som er nært i slekt med Svartedauen. Det trengs alltid mer penger, og det er aldri nok. Åslaug Haga, SP-leder da den rødgrønne regjeringen ble dannet uttalte at nå skulle det drysse milliarder over kommunene. Og det har det sannelig også gjort. Uten at den flyttestrømmen som i 50 år har gått èn vei har endret kurs. Og likeledes uten at elendighetsbeskrivelsen i distrikts-Norge og landbruket har blitt mindre.
SP vil fortsatt ha sterk offentlig styring av landbruket og dermed av eiendomsomsetning i distriktene – og av handel over grensene. Staten skal bruke penger på å forsøke å styre bosetningsmønsteret. For å oppnå dette må offentlig sektor være stor, og statlige inntekter høye. Med SP i regjering vil det neppe ligge an til store endringer hverken i skattenivået, omfanget av statlig styring, eller alternative strategier for å skape vekst i distriktene.
SP er også et verdikonservativt parti. Det ser vi klart demonstrert når Ap viser seg pragmatiske i sitt syn på gen- og bioteknologiutviklingen, eksemplifisert med surrogati og eggdonasjon. For nå stritter SP imot. Om det er følelsen av å bli overkjørt i regjering – eller følelsen av at Aps pragmatisme gir et for liberalt lovverk, er ikke godt å vite. Det kan nok være begge deler. Stortingsrepresentant Kjersti Toppe er ihvertfall prisverdig klar i dagens Dagbladet: «- Om vi blir beskyldt for å vingle i verdispørsmål, er vi solgt. I verdispørsmål kan vi ikke inngå kompromiss».
Behov for liberale ideer – og nytenkning
Hvis det skal skapes grunnlag for andre næringer i distriktene trengs ikke Senterpartiets strukturkonservatisme, elendighetsbeskrivelse og endimensjonale strategi for fortsatt bosetning over hele landet.
Landbruket kan bli mer effektivt, matkvaliteten og utvalget i butikkene kan bli langt bedre, og distriktene kan få en mer nyansert næringsstruktur og befolkningssammensetning. Men da kan ikke SP ha sin fot på bremsene. SPs konservatisme er ikke engang verdibasert. Den er nærsynt og egoistisk. Det handler om hva partiet mener gavner deres velgere i primærnæringene og distriktene. SP vet at den dagen lovgivningen rundt landbruket blir liberalisert, eller importvernet redusert, vil det bety så stor og rask omstilling av landbruket at velgergrunnlaget blir som kvikksand under partiet. Hvis partier med mer optimistisk syn på utvikling i distriktene, og et mer variert repertoar av virkemidler slipper til i regjering, vil SPs elendighetsbeskrivelse av tilstanden utenfor de store byene bli som et gufs fra fortiden.
Romantikk mellom bønder på TV kan være underholdende nok for de som velger å se på slikt. Bonderomantikk egner seg best på bilder i Nasjonalgalleriet. Å vekselvis beskrive elendigheten i distriktet og romantisere livet på landet henger ikke sammen.
Livet på landet kan bli enda bedre. Men da må Senterpartiet ut av regjering.
En alternativ strategi må lykkes
Jeg tror at en kombinasjon politikken til Høyre, FrP og Venstre kan gi en god medisin for næringsutvikling og bosetning i distriktene, omstilling i landbruket, og bedre tilstander både i landbruket og matbutikkene.
Et slikt flertall kan gjøre alt SP ikke vil. Men SPs folk kan bli fanebærere for en folkelig protest mot raske og omfattende endringer i dagens system. For det ligger alltid en viss endringsmotvilje i folk. Folk vil endre seg hvis de må. Men i et Norge som vasser i penger, og der spesielt FrP bruker dette for alt det er verdt, vil det være liten forståelse for at man ikke kan bruke mer penger i distriktene. Så et nytt flertall må bruke pengene annerledes. Det er opplagt at man kan ruste opp kommunikasjonene landet over. Enten det handler om veier, jernbane – eller bredbånd. Samtidig holder det ikke med å pøse inn penger. Lovverket må endres. Liberaliseres. Som Christopher Rødsten har pengtert i Minerva; det må gjøres irreversible endringer. Gjøres liberaliseringene tidlig i perioden 2013 – 2017 kan «100 blomstrer blomstre» i distriktene i flere år fremover mot valget i 2017. Da får endringene bedre tid til å slå rot, og virke. Og hvis liberaliseringene først virker, vil SPs beskrivelse av virkeligheten slå tilbake på dem selv.
Vi får håpe Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande kan si som Egon Olsen: Vi har en plan!
