Hvem som var helter og skurker i det såkalte Påskeopprøret i Ap i 1958 kommer an på øyet som ser. I sentrale roller finner vi Berge Furre og Finn Gustavsen. På rollelisten stod mer enn halve Aps stortingsgruppe. Inspirasjonskilden var Einar Gerhardsen, for initaitivtagerne var skurkene i dramaet var Aps partisekretær Haakon Lie og utenriksminister Halvard Lange.
55 år efter kan sannsynligvis slås fast; initativtagerne i AUF-laget på Universitetet i Oslo, «Sosialistisk Studentlag» kunne aldri ha fått til det samme idag. Som idag hadde Norge tatt påskeferie. Ap hadde rent flertall på Stortinget, men rundt tidsskriftet Orientering (dannet i 1953) befant det seg en opposisjon til venstre for Ap. I og for seg ikke noe nytt. NKP hadde eksistert siden 1924. Der NKP lenet seg mot Sovjetunionens virkelighetsoppfatning var kretsen rundt Orientering motstandere av militærallianser, opprustning og atomvåpen. Hanna Kvanmo har beskrevet Orientering som «en råk i isen». Det var mulig for NATO-motstandere å få surstoff.
1957 hadde gitt to positive signaler for det som lenge ble beskrevet som «kretsen rundt Orientering»; ordfører Theodor Kinn fra Fet i Akershus hadde på Ap-landsmøtet fått flertall for et forslag til partiprogrammet; «Atomvåpen må ikke plasseres på norsk område». Forslaget ble til og med enstemmig vedtatt. Dette var 30.mai. Partisekretær Haakon Lie, en meget sterk tilhenger av atomvåpenforsvar, kalte vedtaket en arbeidsulykke. Det neste positive signalet kom på NATOs toppmøte i Paris 17.desember. Statsminister Einar Gerhardsen var ikke fornøyd med utkastet til offisielt innlegg som han skulle holde for Norge på toppmøtet. Han ba om at det ble omarbeidet. Og talen ble omarbeidet. Uten at hverken Haakon Lie utenriksminister Halvard Lange fikk vite noe som helst. Med Gerhardsens tale ble både NATO-allierte og resten av verden kjent med Aps nye standpunkt; ingen atomvåpen på norsk jord. Heller ikke allierte styrker skulle stå på norsk jord i fredstid. Han gjorde seg til talsmann for direkte nedrustingsforhandlinger mellom supermaktene, og for et mindre militært styrkeoppbud i sentral-Europa. Gerhardsen høstet både ros og ris. Ros for å ha strødd sand i NATO-maskineriet, og bragt en pust av folkeopinionens bekymring inn til de sentrale politiske og militære lederne. Men ris fordi nettopp dette NATO-møtet skulle uttrykke samhold i alliansen.
Atomvåpenmotstanderne grep sjansen begjærlig
Med dagens nyhetsoppdateringer 24 timer i døgnet, og stadige lekkasjer fra lukkede og hemmelige møter, kan det være vanskelig å forestille seg Norge ved påsketider 1958. Ap har styrt med rent flertall i Stortinget siden 1945. Einar Gerhardsen er statsminister for 2.gang. Det virker som om de tre årene med Oscar Torp som leder for Kongens råd knapt har funnet sted. Partienes landsmøter er ikke åpne for pressen. Den indre strid på toppen i Ap er knapt kjent for utenforstående. Venstreopposisjonen sliter med å gjøre sitt budskap kjent. Så kommer Berge Furre, Kare Sollund, Finn Gustavsen og Torild Skard på å at de skal forsøke å knytte kampen mot atomvåpen og militær opprustning av Vest-Tyskland sammen med Einar Gerhardsens tale i Paris. De lager et opprop fra AUF-laget Sosialistisk Studentlag til den norske regjering. Teksten så slik ut:
«I løpet av april og mai vil spørsmålet om atomopprustning av Vest-Tyskland bli avgjort. Norge må hindre at vedtaket i Forbundsdagen får tilslutning av NATO. De tyske sosialdemokratene og fagbevegelsen kjemper innbitt mot dette vedtaket. Den norske arbeiderbevegelsen må vise sin solidaritet med den tyske arbeiderbevegelse.
Atomvåpen til Vest-Tyskland vil føre til atomopprustnuing i Øst-Tyskland og andre østeuropeiske land. En hel verdens håp om avspenning og nedrustning vil være brutt.
Norge må forhindre denne katastrofen ved å ta prinsipielt standpunkt mot stasjonering av atom-raketter i Vest-Tyskland på forsvarsministermøtet 14. – 16.april, og nedlegge veto på utenriksministermøtet 6.mai. En slik holdning er den eneste naturlige konsekvens av statsminister Einar Gerhardsens initiativ på møtet i Paris i desember.»
Jostein Nyhamars nevner i sin biografi om Einar Gerhardsen om en hovedoppgave om «Påskeopprøret», skrevet av Fredrik Hoffmann. Nyhamar skriver at Hoffmann påpeker at ordene «atomopprustning» og «Vest-Tyskland» begge var negativt ladede ord, mens «solidaritet» og «Gerhardsen» var positivt ladede ord. Og at støtten oppropet til syvende og sist fikk både i fagbevegelsen og i Aps stortingsgruppe skyldtes at stortingsrepresentant Olav Meisdalshagen var blant de første til å signere på oppropet.
Oppropet ble kjent i radioens nyhetssending på påskeaften (altså samme dag som idag). Kaare Sollund og Berge Furre ringte rundt. For telefon var den eneste måten å få fatt i stortingsrepresentantene. De begynte med de som på forhånd var antatt å være mest sympatiske, og arbeidet seg innover «mot midten» av Aps stortingsgruppe. Resolusjonsteksten ble lest opp, sammen med navn på personer og klubber i fagbevegelsen som hadde sluttet seg til. Da de hadde fått 20 navn fra Aps folkevalgte bestemte de seg like godt for å forsøke å få flertallet i stortingsgruppen med seg. Slik oppropet var formet var det liten grunn til å forvente at representanter fra andre partier skulle slutte seg til. Med unntak for noen i Venstre.
SVs biograf Frank Rossavik beskriver i sin bok «SV fra Kings Bay til Kongens bord» (Spartacus, 2011) hvordan de ivrige studentene møtte veggen først da de beruset av egen suksess ringte Aps parlamentariske leder Nils Hønsvald: «Han ante uråd, men agerte interessert og ba om å få resolusjonen skriftlig. Så ringte han Haakon Lie på påskefjellet. Dermed startet motaksjonen.» Hønsvald ringte tilbake dagen efter at han var blitt oppringt, og forlangte at alle stortingsrepresentantenes navn måtte strykes. Og den beskjeden fikk initiativtagerne også skriftlig.
Fordi noen Ap-folk som deltok på en mottagelse i den poliske ambassaden fortalte Knut Løfsnes (SFs første formann, fra 1961) at Haakon Lie var igang med å mobilisere mot, ble det bestemt å offentlige gjøre resolusjonen. Med underskrivere. Som sagt så gjort.
Fungerende statsminister, kommunalminister Ulrik Olsen ville først ikke ta imot resolusjonen, men gav seg da Kaare Sollund påpekte at han faktisk var statsminister.
Oppmerksomhetene i mediene var stor, og reaksjonen fra offiselt Ap-hold heller kjølig, for å si det mildt. Efter påske ble saken tatt opp i Aps stortingsgruppe, som nedsatte et utvalg for å se på saken. Et forslag til uttalelse ble vedtatt, men den tok mest avstand fra fremgangsmåten. Ikke innholdet. Man kunne jo ikke sparke benene under landets statsminister. Og to uker efter påske fikk saken også oppmerksomhet i Stortingets utenriksdebatt. Mange av underskriverne gav uttrykk for bekymring for atomopprustningen.
Jostein Nyhamar skriver i bind 2 av sin Gerhardsenbiografi (Tiden, 1983): «For det første hadde aksjonen naturligvis god klangbunn i den dype og ekte frykt for atomvåpnene, og særlig frykten for at tyskerne skulle få atomvåpen på sit territorium.» Og: «For det annet var tidspunktet perfekt. Stortingsrepresentantene var spredt over hele landet. De måtte ta standpunkt hver for seg, uten å ha noen å samrå seg med. Også partiapparatet gikk for kvart maskin. Den avisløshet som preger påsken i Norge, gjorde endelig at initiativtagerne til aksjonen i viktige dager ikke behøvde å være redde for at den skulle bli kjent.»
Rossavik mener at aksjonen var et innfall, på grunn av en artikkel i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) 27.mars 1958 om et utvidet atomvåpensamarbeid mellom USA og dets allierte. Som så ofte i studentpolitikken var det første man kom på, å lage en resolusjon. Den gikk inn i historiebøkene. Aksjonistene pekte ifølge Nyhamar «nese til partiapparatet, men ytterligere konsekvenser fikk opprøret ikke».
Mon det. Sannsynligvis fikk motstanderne av Orientering blod på tann. Selv om Meisdalshagen og Trygve Bull oppsøkte Einar Gerhardsen for å be om godt vær i efterkant av aksjonen, var det andre som ble pådriverne til prosessen med å ekskludere folkene i kretsen rundt Orientering. Det skjedde først i 1961.
Om påskeopprøret i Ap 1958 ikke er blitt dramatisert for radio, burde noen gjøre det. Det egner seg utmerket som krim – fra virkeligheten.
Hører du, Nils Nordberg?
Kilder:
Frank Rossavik: SV fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus, 2011)
Jostein Nyhamar: Einar Gerhardsen 1945 – 1983. Bind II (Tiden, 1983)
Trygve Bull: For å si det som det var (Cappelen, 1980)
Haakon Lie: … slik jeg ser det (Tiden, 1975)
Einar Gerhardsen: I medgang og motgang. Erindringern 1955 – 1965 (Tiden, 1972)
Finn Gustavsen: Rett på sak (Pax, 1968)
