Idag kommer en russisk professor ut med boken «Kampen om Skandinavia» – i Moskva. Her er Norges kamp for selvstendighet i 1814 sett fra et russisk perspektiv. Forfatteren sa i et intervju med NRK idag at Norges skjebne ble avgjort allerede i august 1812.
Undertegnede har som Liberalerens lesere kanskje vet, vært i radiodebatt med Lars Roar Langslet om hvem som har æren for at grunnlovsverket i 1814 ble stående. Der Langslet ensidig fremhever prins Christian Frederiks innsats har jeg pekt på at æren må deles mellom flere – også svenskenes kronprins Carl Johan.
Idag tidlig sendte NRK et intervju med den russiske professoren gjort av korrespondent Han Wilhelm Steinfeld. Den russiske professoren sa at daværende tsar Aleksander var liberal til enevoldshersker å være. Han var redd for et for mektig Sverige (Russland hadde vunnet Finland fra Sverige i 1808). Derfor ville Aleksander sikre Norge en viss autonomi.
Efter at Carl Johan ble svensk tronfølger høsten 1810 innførte han en nyorientering av Sveriges utenrikspolitikk. Han var født i Frankrike, og hadde gjort militær karriere under revolusjonskrigene og Napoleons styre, men var i opposisjon til Napoleon. Carl Johan ville bygge en ny koalisjon for å stanse Napoleons okkupasjon av de andre landene i Europa. Sverige, England, Russland og Østerrike (der Napoleons svigerfar regjerte) dannet i løpet av 1812 en allianse. Carl Johan fikk et godt forhold til Russlands tsar Aleksander, og de to hadde et møte ansikt til ansikt i Åbo i Finland. Den russiske professoren sa i intervjuet med NRK idag at det var på dette møtet at Norges skjebne ble avgjort.
Møtet i Åbo foregikk i august 1812. Svenskene var innstilt på å gi Norge en egen grunnlov. Tsaren var, som forfatteren av boken «Kampen om Skandinavia» ikke nevnte i NRK-intervjuet idag, redd for at Sverige skulle forsøke å gjenerobre Finland. Ifølge forfatteren var det på dette møtet at Russlands politikk om en forening av Norge og Sverige ble klarlagt, og senere begivenheter endret ikke på dette. Norges skjebne ble så å si avgjort i Åbo, nesten to år før grunnloven ble skrevet.
Som nevnt over var Russland ikke interessert i et for sterkt Sverige. Selv om Carl Johan hadde fått forståelse hos tsar Aleksander for sitt krav om Norge istedenfor den utbredte svenske oppfatningen om at Sverige burde gjenerobre Finland, ville ikke Aleksander at Sverige skulle styre Norge på samme måte som Danmark hadde gjort. Da det i løpet av våren 1814 ble laget en grunnlov av nordmennene selv, var Aleksander innstilt på at dette var en bedre løsning enn at svenskene gav Norge en grunnlov. Russiske utsendinger til Stockholm bidro derfor til at svenskene ikke påtvang Norge en grunnlov forfattet av svensker. I NRK-intervjuet ble det heller ikke nevnt at tsaren opprinnelig ønsket Carl Johan på Frankrikes trone når Napoleon var styrtet. Han ønsket en russiskvennlig hersker i Frankrike. På grunn av begivenhetenes gang efter det såkalte folkeslaget i Leipzig i oktober 1813 og frem mot Napoleons kapitulasjon og abdikasjon våren 1814 ble det uaktuelt å sette Carl Johan på tronen i Paris.
NRKs Hans Wilhelm Steinfeld avsluttet innslaget idag med å si at boken nok vil provosere 1814-romantikerne i Norge. Nettopp derfor bør forfatter og Christian Fredrik-biograf Lars Roar Langslet lese denne boken. Jeg håper derfor at den oversettes til norsk i tide til grunnlovsjubileet neste år.
