Innholdet i Erik Solheims siste bok Politikk er å ville begynner å synke inn. Når folk leser hva han faktisk skriver kommer også kritikken.
SV hadde fra forløperen SF ble startet i 1961 hevdet å representere en 3.vei, mellom USA og Sovjet. Men mange hadde vanskeligheter med å se at SF/SV hadde noen klar brodd mot diktaturer som DDR og Cuba.
Som SV-leder tok Erik Solheim et oppgjør med SVs lunkne holdning til venstreside-diktaturer og autoritære regimer. Men det er åpenbart lenge siden.
I dagens Aftenposten tar Terje Svabø et oppgjør med Solheims ukritiske holdning til kommunistdiktaturet China, i innlegget Diktaturets løpegutt. Svabø skriver: «Han er en av Kinas kommunistpartis ivrigste talspersoner i Norge. I side opp og side ned avslører han en både naiv og skremmende sløv holdning til det autoritære ettpartisystemet.»
Også TV2s Pål T. Jørgensen er kritisk til Solheims holdning til diktaturer. Men han tar for seg Solheims forrige memoarbok, Nærmere, fra 1999. Overraskende aktuelt er hva Solheim i 1999 skrev om Assad-diktaturet i Syria. I innlegget «Diktaturets beundrer» skriver Jørgensen: «I 1999, etter å ha besøkt en av de mest brutale og hensynsløse diktatorene i Midt-Østen, konkluderte Solheim med følgende setning: «Trass i denne brutaliteten, mener jeg Syria har et ufortjent dårlig ry i Vesten». Mener han fortsatt det?»
At SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland har foreslått Fidel Castro som mottager av Nobels fredspris er altså ikke noe unikt for synet på diktaturer blant SVs toppfigurer. Erik Solheim beundrer Chinas kommunistparti og Assad-diktaturet i Syria. Og denne mannen har Kristin Halvorsen brukt som rådgiver, jfr. boken «Gjennomslag».
Var Erik Solheims kritikk av SF/SVs lunkne holdning til røde diktaturer kun en «markedstilpasning», for å rydde vekk en vanskelig sak?
